Solskinnshistorie

[Riskornet88]

Hei og hopp!
Noen som har en solskinnshistorie å fortelle? trenger litt håp <3
Noen som har mistet før men lykkes med ivf?
Krysser fingre og tær for at vi skal komme helt i mål med verdens fineste premie, men når veien blir lang og tankene spinner så kan det være vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, så hvis noen har en lykkelig historie å dele blir jeg evig glad

 

[Litjmora]

3 år og 1 mnd før jeg ble gravid med IVF og fikk da en sønn. Ble spontant gravid 2 ganger etterpå, men begge endte desverre i MA. Så solskinnshistorien min kom først. Men har ikke gitt opp på søsken enda. Ting tar tid noen ganger, så viktig å ha en hobby eller to å fokusere på i tillegg, slik at baby ikke blir så altoppslukende hele tiden.

Masse lykke til

 

[Shira]

Vi ble ikke gravide selv, å det visste seg at jeg hadde flere cyster på eggstokkene, samt endometriose og adenmyose. Hvor den største var over 12 cm. Det var en periode uvisst hvor mye av eggstokkene de kunne redde.

De reddet begge. Men den venstre ble kraftig redusert. Jeg ble satt i kunstig overgangsalder for å la kroppen komme seg.
Så var planen ivf.

Første gang: kun 1 egg ut som delte seg feil, derfor avbrutt.

Andre gang: 4 egg ut hvor alle var ubrukelige, avbrutt nok en gang.

Da visste jeg virkelig ikke hva jeg skulle gjøre, det var veldig mørkt her. Både meg og mannen begynte å lure om ivf ikke skulle gå det heller, da vi ikke fikk innsett. Baby-drømmen føltes helt umulig.

Vi kjørte på med tredje forøket. Ingen av oss orket det egentlig, og ingen av oss hadde så mye forhåpninger.

5 egg ut, 3 brukbare. 3 befruktet. 1 blasto til innsett, og er i dag 13+2 uker på vei Vi hadde begynt å miste håpet. Men ting kan snu såå fort. Vi sliter ennå med å forstå at det faktisk klaffet

 

[Persillebrille]

Vi mistet både i SA, MA og blæremola, totalt 8 ganger. De fant ingen feil hos oss. Da ble vi henvist til ivf.
Ivf klinikken fant at jeg produserte for mye antikardiolipid. Disse prøvene hadde blitt tatt under utredning på sykehus for habituell abort og kom tilbake som normale begge gangene. Det kan være fertilitetsklinikken brukte en annen lab siden det slo ut der. Vi fant også ut at eggene mine lett tar til seg to sperm.
Jeg ble satt på albyl-E og Fragmin for å tynne ut blodet pga antikardiolipid overproduksjon.

-Vi hadde et ivf forsøk i 2018, ikke gravid.
-Prøvde hjemme og hadde en kjemisk.
-Prøvde hjemme en siste gang før vi startet ICSI, og ble spontant gravid med en jente som ble født i 2019.

Nå er vi på søskenforsøk.
Vi prøvde to prøveperioder hjemme der den ene endte i kjemisk og den andre ble jeg ikke gravid.
Nå har vi hatt vårt første ICSI forsøk og er foreløpig 3+6.

 

[Riskornet88]

3 år og 1 mnd før jeg ble gravid med IVF og fikk da en sønn. Ble spontant gravid 2 ganger etterpå, men begge endte desverre i MA. Så solskinnshistorien min kom først. Men har ikke gitt opp på søsken enda. Ting tar tid noen ganger, så viktig å ha en hobby eller to å fokusere på i tillegg, slik at baby ikke blir så altoppslukende hele tiden.

Masse lykke til

Tusen takk for svar <3
Her har det tatt nok av tid, vi er prøvere på 6. året nå
Tror absolutt det er på tide med en hobby
Heier masse på dere <3

 

[Riskornet88]

Vi ble ikke gravide selv, å det visste seg at jeg hadde flere cyster på eggstokkene, samt endometriose og adenmyose. Hvor den største var over 12 cm. Det var en periode uvisst hvor mye av eggstokkene de kunne redde.

De reddet begge. Men den venstre ble kraftig redusert. Jeg ble satt i kunstig overgangsalder for å la kroppen komme seg.
Så var planen ivf.

Første gang: kun 1 egg ut som delte seg feil, derfor avbrutt.

Andre gang: 4 egg ut hvor alle var ubrukelige, avbrutt nok en gang.

Da visste jeg virkelig ikke hva jeg skulle gjøre, det var veldig mørkt her. Både meg og mannen begynte å lure om ivf ikke skulle gå det heller, da vi ikke fikk innsett. Baby-drømmen føltes helt umulig.

Vi kjørte på med tredje forøket. Ingen av oss orket det egentlig, og ingen av oss hadde så mye forhåpninger.

5 egg ut, 3 brukbare. 3 befruktet. 1 blasto til innsett, og er i dag 13+2 uker på vei Vi hadde begynt å miste håpet. Men ting kan snu såå fort. Vi sliter ennå med å forstå at det faktisk klaffet

Tusen takk for svar<3
Og for en historie!!
Gratulerer så masse <3

 

[Riskornet88]

Vi mistet både i SA, MA og blæremola, totalt 8 ganger. De fant ingen feil hos oss. Da ble vi henvist til ivf.
Ivf klinikken fant at jeg produserte for mye antikardiolipid. Disse prøvene hadde blitt tatt under utredning på sykehus for habituell abort og kom tilbake som normale begge gangene. Det kan være fertilitetsklinikken brukte en annen lab siden det slo ut der. Vi fant også ut at eggene mine lett tar til seg to sperm.
Jeg ble satt på albyl-E og Fragmin for å tynne ut blodet pga antikardiolipid overproduksjon.

-Vi hadde et ivf forsøk i 2018, ikke gravid.
-Prøvde hjemme og hadde en kjemisk.
-Prøvde hjemme en siste gang før vi startet ICSI, og ble spontant gravid med en jente som ble født i 2019.

Nå er vi på søskenforsøk.
Vi prøvde to prøveperioder hjemme der den ene endte i kjemisk og den andre ble jeg ikke gravid.
Nå har vi hatt vårt første ICSI forsøk og er foreløpig 3+6.

Så utrolig trist å høre om alt dere har vært igjennom
Dette høres overraskende likt ut som egen historie !! Ble veldig nysgjerrig på de testene!!
tusen takk for svar og gratulerer så masse<3 krysser alt jeg kan for dere!

 

[PiluttaPilutta]

Veien her ble fryktelig lang. Vi begynte å snakke om å få barn sommeren 2013, da hadde jeg vært uten prevensjon i 6.mnd, men ikke for at vi egentlig prøvde da. Tiden gikk og mannen ble mindre samarbeidsvillig når ingenting skjedde, han følte veldig på skyld for at jeg ikke ble gravid (jeg har et barn fra tidligere forhold). Tiden fortsatte å gå, vi begynte egentlig å forsone oss med at det ikke kom til å bli noe felles barn på oss likevel. I 2017 bestemte vi oss likevel for p få ting sjekket, mannen fikk påvist lav mobilitet og få svømmere. Veien gikk videre til UNN i Tromsø og icsi forsøk. Med forsamtale i oktober 17 skulle det likevel gå 7 måneder til før vi fikk første forsøk i mai 18, dette forsøket ble avbrutt og jeg var knust. Tromsø er ikke rasktarbeidende, vi endte med å måtte vente 7-8 mnd til før det ble nytt forsøk i jan/feb 19. Dette forsøket var negativt og vi fikk ingen på frys. Neste forsøk mars 19 var også negativt uten noe på frys. De satte mannen på hormoner og siste forsøket offentlig ble i august 19, fortsatt negativt og ingen på frys.
Tromsø var hele veien relativt «negativ» til oss og mente at vi hadde dårlig mulighet til å bli gravid. Dessverre sa de aldri dette direkte, de gikk veldig rundt grøten. De fikk aldri dyrket embryoene mer enn 2-3 dager, aldri blastocyst.
Etter disse fire forsøkene gikk jeg rett i kjelleren og jeg var ferdig med alt som heter å få barn. Jeg ble sykemeldt i 4 mnd og forsonte meg på mange vis med at det ble med datteren min, som da var blitt 10 år. Jeg var 33 og samboeren var blitt 42. Jeg kjente at «tiden renner ut» (teit for det finnes jo mange som får barn etter 33). Jeg vet ikke helt hva som endret seg, men vi ble enig om å ta kontakt med Spiren i Trondheim. Vi sendte dem alt av journalene våre og utredning fra Tromsø. Deres respons var «dette er ikke det verste tilfellet vi har sett, det skal nok gå». I jan/feb 2020 hadde vi første uttak på Spiren, men innsettet ble også denne gangen negativt. Heldigvis var vi godt rustet og forberedt på dette resultatet. Forskjellen her var at vi for første gang hadde fått egg på frys. 3 fine blastocyster
13. mars 2020, dagen etter Norge stenger ned, jeg er på Spiren i Trondheim og får satt inn en flott blastocyst. Jeg unnskylder meg nesten litt for at jeg er der, har jo reist når man ikke skal reise. Men de forsikrer meg om at dette var en såpass viktig reise at den måtte gjennomføres. Før jeg drar fra klinikken snakker vi litt om dette med fryseforsøk, at for meg passer nok dette godt da jeg reagerer en del på hormoner og dette er i naturlig syklus. Jeg reiser hjem, blir satt 14 dager i karantene etter å ha vært i en annen kommune, har hjemmeundervisning med datteren min og blir plutselig veldig uopplagt, kvalm og dårlig.
Det gikk, endelig ble det vår tur! Vi fikk en nydelig gutt i november. 7,5 år etter at vi satt ute på verandaen en sommerkveld og snakket om at vi ville prøve å få barn sammen, så ble det vår tur!