Nå har jeg gått rundt i snart ett år med to motstridende tanker.
1. Jeg orker ikke mer enn to barn 
2. Familien føles ikke komplett uten et tredje søsken
Grunnene er ikke unike, og jeg har lest side opp og side ned med andre som har bekymret seg over nettopp de samme tingene.
1. Større bil
2. Et soverom for lite i nåværende boenhet
3. Mindre tid til å være kjærester
4. Enda en liten som må følges opp ift. barnehage/skole, fritidsaktiviteter osv. Klarer vi det på en god måte?
5. Dårligere råd
6. Tenk om det kommer to på en gang.
7. Mannen reiser ifb. med jobb.
Flere rundt meg får barn nå, og jeg kjenner ikke på følelsen av at: Å, så deilig at jeg ikke skal gjøre det igjen. Blir bare litt sentimental av tanken på at: Kanskje jeg aldri skal gjøre dette igjen. Snakket med min mor om tankene i kveld, og hun sa: Jeg tror det kommer en til hos dere. Da kjente jeg på en følelse av at jeg rett og slett ble litt glad. Det føltes ikke helt over. Vi pratet også om at verken jeg eller mine søsken føler at vi ikke har blitt fulgt opp, enda pappa reiste i månedsvis av gangen, og da får jeg mer tro på at vi kan klare det. Mannen føler seg dog veldig ferdig per dags dato, men noterer meg at hver gang vi snakker med andre som spør om vi er ferdige sier han: Man skal aldri si aldri, men foreløpig er to et flott tall. Første bud for meg er at vi begge må være enige, selvsagt. Det føles fint at han ikke avskriver det fullstendig. Uansett ønsker jeg ikke en ny graviditet før tidligst 2025. Det er greit at det er en liten stund til, samtidig som det ikke går for mange år. Er spent på hva vi tenker begge to innen den tid.
Jeg vil bare ikke sitte igjen og tenke: Skulle ønske vi fikk en til.
Det syns jeg er en trist tanke.
