Snakker mye med babyen

Snakk ivei :) Babyen er jo allerede "her" selv om den er tildekket av magen :)

Jeg snakker også en del med babyen min og det gjør mannen min også. Synginga tar jeg meg av da far er litt tonedøv og ikke vil skremme ongen sin heller :joyful:
 
Skravler, synger og tuller jevnt gjennom dagen. Han sitter i bæresela med ansiktet mot meg og vi deler mange fine øyeblikk slik! Leser bøker sammen med storebror og. Han er en sosial og nysgjerrig type, så han syns det ee gøy å følge med på verden :)
 
Gjort det med alle 3. Hvor mye det har å si på språket aner jeg ikke. Nr 1 var tidlig ute med både å snakke og kunne si r. Nr 2 er mye tregere men ikke noe unormalt i forhold til alder, bare uvant for oss å ha en 3.5 åring som fortsatt sliter med flere ord og ikke kan si r. Han på 8 uker blir snakket like mye til så spent på hvordan han blir.
 
Snakker mye med babyen ja! Vet ikke om det er tilfeldig eller på grunn av snakkingen, men hun har mange ord allerede :)
 
Snakker med babyen når jeg er hjemme osv, men må innrømme at det er lite blant folk, føler det blir litt rart på et vis... Da er det mer sånn tøysing og dikkedikk.. Mine 3 første har vært veldig tidlig ute med språk likevel da.
 
Venninnen min har en på 6mnd, jeg sitter og skravler og viser han bilder i reklamemagasiner på café :p
I dag så vi litt ekstra på bilde av juletre og pusekatt
 
Åjada, jeg snakket med babyene, sang for dem, fortalte alltid hva vi skulle. Det er vel normalt.

Alle mine har vært tidlig ute med språk. Ikke det at de snakket unormalt tidlig, men de snakket fort ganskd mye og var verbalt sterke og velutviklet. Forskjellen mot jevnaldrende avtar jo med årene. Men om det er all purringen, sangen og bøkene, eller mer generisk... Arv og miljø tenker jeg.

Men prate med dem, ja. Og synge.

Det var sånn jeg oppdaget at nå var skuldrene senker og ting bra igjen. Jeg oppdaga at jeg sang til lillemor om at vi skulle bytte bleie og vaske henne litt. Hun var vel 3 uker omtrent og hadde vært syk (vannkopper) det meste av sitt liv, vi var innlagt på sykehuset en stund og det var rett og slett så mye på en gang, stress og kaos så uten at jeg merket der sluttet jeg å prate og synge. Jeg merket det ikke før jeg begynte igjen.

Det er sånn det skal være.
 
Jeg er av den litt mer stille sorten. Husker jeg tenkte på det med eldstemann, at jeg sikkert burde skravla mer. Jeg snakker jo selvfølgelig med babyen min, men ikke sånn hele tiden og forteller alt vi gjør. Burde sikkert bli flinkere, men eldstemann var ihvertfall tidlig ute med språket, så det går vel bra likevel :p (de har mye skravlegener i seg fra pappaen og besteforeldre så det veier sikkert opp :p)
 
Jeg har alltid snakket med babyer (tantebarn, venninners barn), men en venninne av meg skjønte ikke at hun skulle prate til sin før hun så meg bade hennes baby og snakke med den hele tiden.
Min mor fortalte meg at hun snakket med meg hele tiden, så jeg har tenkt at vi instinktivt gjør mot babyer det vi har opplevd selv som små.
Jeg snakker med tulla mi hele tiden, hjemme, i bilen, i vogna, i butikken, bryr meg ikke om hva andre måtte synes.
 
Jeg følte meg forferdelig fordi jeg ikke fant det naturlig å snakke til den første babyen min. Det var så mye press syntes jeg, og jeg følte meg som verdens verste mamma. Alt var så overveldende og jeg følte meg så fremmedgjort.

For mannen min kom alt det der naturlig ❤️ Han snakket masse med henne fra med en gang. Han ga meg også tryggheten på at det var helt Ok at jeg ikke gjorde deg, at det ville komme ettehvert.

Og det gjorde det jo :) og med den andre babyen var alt mindre overveldende og skummelt, og henne snakket jeg med litt fra start.

Men jeg syntes det var lettere å snakke til dem da de ble større og begynte å forstå. Nå som yngste er ett år snakker jeg jo med henne masse, for hun skjønner jo alt.

Jeg synes det må være lov å ikke snakke med babyene sine så mye i starten om man ikke finner det naturlig. Om man opplever press blir alt bare mye verre :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp