Snakk om å drepe all glede..........

LittleMonkii

LittleMonkii

Forumet er livet
Snakket med kjæresten om å fortelle om graviditeten på julaften og at det hadde vært koselig og en morsom måte å gjøre det på.....
"Jeg tror nok at du synes det er mer moro enn hva de gjør" svarte han...

Hva faen?! 

Akkurat nå kjenner jeg at jeg GLEDER meg til han drar på jobb.. Har funnet ut at jeg ikke gidder å engasjere meg et sekund når det gjelder å fortelle det til familien hans.. Blir så lei meg! Det er HAN som ikke er begeistret, ikke familien hans... Spent på når han vil fortelle det til datteren sin.....
 
huff, det må være vondt å ha en mann som ikke deler gleden over spira. Kan ikke forstå hvordan du har det

men hva tenker du om framtiden? tror du det vil gå seg til og han endrer mening?
 
Huff :( Her tok det også lang tid før gubben engasjerte seg. Og var ikke noe stort for han å fortelle det virka det som. Men det har heldigvis gått over! :)
 
Har på følelsen av at mange menn trenger tid på å bli orntlig engasjert i graviditeten. De merker jo liksom ikke så mye av det de første månedene. Kanskje det er derfor han virker litt "kald"? Skjønner godt at du ble frustrert. Håper han blir mere "med" snart sånn at dere kan glede dere like mye sammen :)
 
Sniker litt her jeg ;)
Kjente jeg ble sint og lei inni meg på dine vegne nå!! Skjerpe seg er det han må! Makan! 
 
De fleste familiemedlemmer blir HENRYKT når de får en slik nyhet!!
Så du kan jo bare si til han at om han tror det, så tror han feil (med mindre familien er noe utenom det vanlige selvsagt)!!
 
Han er noe for seg selv.. Vi har barn fra før av og dette svangerskapet var egentlig planlagt.. Frem til et par uker før jeg ble gravid, da ville han ikke allikevel. Og han maste på meg nesten et halvt år før jeg ble gravid, så jeg forstår ikke det her.. Han mener at livet hans er ødelagt og at han aldri kan gjøre de tingene han virkelig bryr seg om... Han er bipolar, så han er ikke så enkel fra før av, men nå er han bare dust.. 

Han sier at han blir glad i babyen når den kommer, men ser ingen poeng i å snakke om det nå, det er jo bare en baby, ikke et menneske på mars liksom... Jaggu godt jeg har mamma og gode venninner å snakke om babyen og slikt med! Hvis ikke hadde jeg nok eksplodert :p
 

emiliesin skrev:
Huff, kjipt å være alene om å glede seg og nyte graviditeten :( 
Jeg kan ikke si at samboer er like engasjert for da leste han uke for uke hva som skjedde med den lille i magen og fant ut ting av seg selv.. denne gangen gleder han seg og kan ikke vente til magen plopper opp men vil ikke prate så mye om det før det har gått 12 uker :) 

Jeg håper han blir mer engasjert etter magen kommer og dere har vært på ul :) 

Håper det :) 
Har vært på ul, men det var så tidlig at det bare så ut som en skrukke... Så jeg håper at ul i uke 12 kan få han til å glede seg litt og sånn :)
 
Her tror jeg faktisk faren gleder seg mer til barnet enn det jeg gjør. Han begynte ganske tidlig å mase om at vi måtte få barn, allerede før vi hadde vært sammen i et halvt år. Knep igjen så lenge jeg klarte, men så satt det bra i slutten av september ;p

Faren til min er manisk depressiv og har fått schizofreni kastet etter seg i tillegg, men det ser ut til at hele babygreiene gjør alt lettere for ham. Jeg har sett det i andre og. Snakket mye med mentalt syke før da jeg også var "mentalt syk" (Jeg fikk aldri noen diagnose stilt fordi jeg stakk fra psykologen ;p) og de jeg kjenner som er gravid/har fått barn er merkelig forandret på en veldig god måte.

Det kan jo være han er en av dem som må se/høre/føle for å kjenne at det er der. I så fall er det jo bare å kjempe seg gjennom det. Blir det for ille for din del så kan du jo prøve å ta et ekstra tak i ham. Samboeren min sluttet å gå til psykolog og ta medisin i skjul, jeg har ristet i ham at han trenger det, og nå går det litt bedre igjen.
 

Mortania skrev:
Her tror jeg faktisk faren gleder seg mer til barnet enn det jeg gjør. Han begynte ganske tidlig å mase om at vi måtte få barn, allerede før vi hadde vært sammen i et halvt år. Knep igjen så lenge jeg klarte, men så satt det bra i slutten av september ;p

Faren til min er manisk depressiv og har fått schizofreni kastet etter seg i tillegg, men det ser ut til at hele babygreiene gjør alt lettere for ham. Jeg har sett det i andre og. Snakket mye med mentalt syke før da jeg også var "mentalt syk" (Jeg fikk aldri noen diagnose stilt fordi jeg stakk fra psykologen ;p) og de jeg kjenner som er gravid/har fått barn er merkelig forandret på en veldig god måte.

Det kan jo være han er en av dem som må se/høre/føle for å kjenne at det er der. I så fall er det jo bare å kjempe seg gjennom det. Blir det for ille for din del så kan du jo prøve å ta et ekstra tak i ham. Samboeren min sluttet å gå til psykolog og ta medisin i skjul, jeg har ristet i ham at han trenger det, og nå går det litt bedre igjen.
Min er også bipolar (manisk depressiv), men her er det stikk motsatt. Han har en datter fra før av også har vi en datter sammen i tillegg. Han tar ikke medisiner, og mener selv at han ikke trenger det, men negativiteten blomstrer virkelig. Det er noe galt med alt og han er langt fra engasjert i de barna han allerede har.. Håper det snur og at han ikke bare skal være preget av den depressive delen, men at det også kan komme positivitet :)
Godt at dette er noe som mannen din virkelig gleder seg til da :) Det må være deilig å ha det sånn!

 
Huff, dette var ikke kjekt å lese.. Men tror du ikke at det blir bedre når han får litt tid på seg...

Mannfolk tenker ikke over at de sårer oss når de sier sånn desverre :( men men...

Blir nok en overaskelse skal du se
 
Jeg hadde blitt skikkelig lei meg om mannen min hadde oppført seg sånn. Håper han snur snart, slik at dere kan glede dere over graviditeten sammen. Det høres kanskje ut som han hadde hatt godt av litt medisiner også, dersom han ikke blir helt avflatet av de? Vet terskelen er høy for mange, men ...
 
Hold ham unna Remeron S i hvertfall. Den gjør folk til amøber...
 
Mannen min gleder seg til vi får en baby til, men enkelte av familien hans har vært helt likegyldige når vi har fortalt em det.
Da vi fortalte faren hans om Erlend og spurte om det ble stas med et barnebarn til, så svarte han at han hadde nok med de han hadde fra før.
Denne gangen var han bare helt likegyldig da vi fortalte det, og det samme var broren hans.
Bare søsteren hans ble glad.
 

Flangre skrev:
Jeg hadde blitt skikkelig lei meg om mannen min hadde oppført seg sånn. Håper han snur snart, slik at dere kan glede dere over graviditeten sammen. Det høres kanskje ut som han hadde hatt godt av litt medisiner også, dersom han ikke blir helt avflatet av de? Vet terskelen er høy for mange, men ...

Neida, han tok lithium i et par måneder, men gadd ikke mer da han ikke merket forskjell.. Han vet godt at det kan ta 6-12måneder før man ser noen effekt, men mente at det hele var bortkastet.. Så han gidder ikke, det er der feilen ligger :p
 
Dette hadde jeg ikke funnet meg i. Han styrer og forsurer livet ditt med å ikke ta medisiner og bli "folk".Kjør hardt sier jeg bare. Han må bevise at han fortjener deg og barnet, ikke omvendt.
Greit nok at han er syk, men ikke ha medlidenhet for enhver pris. I allfall ikke når han ikke gidder å ta medisiner!
Sett hardt mot hardt!!!!

-Lykke til!
 
Ugg! Kjente jeg ble irritert på dine vegne.
Jeg hadde sagt det på julaften alikevel.
Men hadde sagt det som JEG vil fortelle dere noe.
Så kan han sitte der og være sur og ikke syns det er noe spennende, mens alle andre gratulerer deg/dere.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp