«Normalt» er jeg aktiv og liker å organisere, kan fikse på 1-2-3 men bare ikke nå.. alt må planlegges etter formen.. virvellvinden har mistet oppdriften... bare hodet som glemmer det inni mellom.
De siste dagene/ nettene har jeg slitt med smerter og sovet dårlig. Kynnere og bekkenprob.
Er ikke bekymret eller redd.. dette er velkjent.. bare «litt» sliten.
Smertene er bekkenrelaterte og bortsett fra øvelsene jeg allerede gjør er det ikke så mye annet som fungerer.
Plutselig stopper alt bare opp og det blir smertefullt å gå.. i enkelte situasjoner oppleves dette som flaut.. gå ut av en butikk og det stikker i underliv, du vet ikke helt hvordan du skal plassere bena for å komme deg videre kjennes ut som ti kniver i.... ja tenker ikke i hjertet og merker at alles oppmerksomhet er rettet mot deg.. mest lyst til å gråte eller enda bedre.. kjefte og banne høylytt bare uker igjen.. bare uker igjen.. det går bra. Nærmer oss termin med stormskritt redd for å sitte igjen med «var det over allerede» følelse.. motstridende ettersom mann samtidig lengter etter at baby skal være ferdig slik at vi får møtes og bli kjent
8 uker til termin.. uendelig lenge, men samtidig så nært.. dagene bare flyr, gleder meg..
flere som har disse virrvar tankene?
Noen som kjenner seg igjen i smertene?
De siste dagene/ nettene har jeg slitt med smerter og sovet dårlig. Kynnere og bekkenprob.
Er ikke bekymret eller redd.. dette er velkjent.. bare «litt» sliten.
Smertene er bekkenrelaterte og bortsett fra øvelsene jeg allerede gjør er det ikke så mye annet som fungerer.
Plutselig stopper alt bare opp og det blir smertefullt å gå.. i enkelte situasjoner oppleves dette som flaut.. gå ut av en butikk og det stikker i underliv, du vet ikke helt hvordan du skal plassere bena for å komme deg videre kjennes ut som ti kniver i.... ja tenker ikke i hjertet og merker at alles oppmerksomhet er rettet mot deg.. mest lyst til å gråte eller enda bedre.. kjefte og banne høylytt bare uker igjen.. bare uker igjen.. det går bra. Nærmer oss termin med stormskritt redd for å sitte igjen med «var det over allerede» følelse.. motstridende ettersom mann samtidig lengter etter at baby skal være ferdig slik at vi får møtes og bli kjent
8 uker til termin.. uendelig lenge, men samtidig så nært.. dagene bare flyr, gleder meg..
flere som har disse virrvar tankene?
Noen som kjenner seg igjen i smertene?