Jeg startet egentlig innlegget her med å lufte tanker om forholdet mitt. Men det endte med å bli mye lengre og å handle om meg i mammarollen. Så da flytter jeg innlegget i denne kategorien i stede for under samliv.
Takk på forhånd hvis du orker å lese alt!
For å gjøre en lang historie litt kortere så er jeg og samboer sammen for andre gang. Vi gikk hvert til vårt da vår datter var 5 mnd gammel, og vi var fra hverandre i 4 mnd før vi ville prøve igjen.
Grunnen til at det ble slutt første gangen var i korte trekk at vi hadde lite nærhet, han prioriterte seg og sine interesser, mye festing, jeg satt mye alene. Han hadde/har delvis enda ganske umoden tankegang og oppførsel. alt dette førte til krangling og dårlig stemning.
Han har siden vi ble sammen igjen skjerpet seg, han fikk seg en oppvekker. Mange rundt oss har reagert på oppførselen hans så han har nok fått mye pepper for det. Og det er jo bra. Han er flink med datteren vår og er mer tilstede og vi føles endelig som en familie, noe jeg ikke følte på før. MEN...jeg tror det første bruddet tok knekken på følelsene mine for han rett og slett.
Og det føles jo litt meningsløst på et vis nå som ting er "som de skal være" selv om alt ikke er perfekt nå heller. Så føles det som et enormt nederlag og IGJEN skulle flytte fra hverandre. Det er jo ikke lenge siden han flyttet inn hos meg igjen liksom. Men så vet jeg ikke heller om det er det jeg vil, vi har det jo fint. Men sånne ting som intimitet for eksempel har jeg ikke behov for. Jeg har ikke lyst på han, men jeg vet ikke om det skyldes meg eller om det er fordi jeg ikke har de riktige følelsene lenger. På ett vis vil jeg bo sammen med han, men på et annet vis så vil jeg være "fri".
Tanken på å bli alene igjen er veldig vanskelig og selv om det gikk bra sist så gikk jeg med en klump i magen og hadde det ikke bra selv om jeg følte meg mer "fri". Jeg har alltid vært veldig selvstendig og før jeg traff han var jeg alene i mange år. Men da jeg fikk datteren min forandret jeg meg veldig der. Jeg er mye bekymret og har en del angst som kommer og går, jeg har vanskelige tanker i tunge stunder (sånn som nå) og jeg har mistet meg selv litt rett og slett. I de vanskeligste stundene hvor alle følelser blir for mye og jeg er sliten så får jeg det jeg tror er tvangstanker. Jeg blir redd for å skade datteren min, og de følelsene kan jeg kjenne på enda i dag selv om det ikke er like ofte. Selv om jeg vet at jeg aldri noen gang ville skadet hun. Jeg blir også redd for at noe skal skje med meg når jeg er alene med hun.
Jeg har slitt og sliter enda litt med at jeg ikke har friheten min mer. Og har siden datteren min ble født vært overveldet med alt ansvaret det innebærer å få barn og følelsen av å bli "lenket". Mange ganger tenker jeg at jeg aldri skulle fått barn og jeg ønsker ikke å være mamma mer. Jeg har alltid trodd at jeg var en familieperson, men det har jeg innsett at jeg ikke er. Jeg er egentlig veldig opptatt av selvrealisering og lykkes med karriere og ting som jeg ønsker å drive med.
Når andre foreldre sier at de fylles av kjærlighet av å se på barnet sitt, eller ble fylt av kjærlighet da barnet kom på brystet, eller når barnet sover så søtt. så vet jeg ikke hva de snakker om. faktisk. det høres jo helt dumt ut, for jeg elsker jo barnet mitt og kjenner på at jeg er glad i henne innimellom. Jeg vet det, men greier ikke å føle den inderlig sterke følelsen som alle snakker om. Å hvordan vet jeg at jeg elsker henne da? Jeg er ekstremt bekymret for hun og tenker sikkert 20 ganger per dag på at å miste henne ville vært min undergang. Da ville faktisk livet mitt vært over. Hun gir meg masse glede og latter hver dag. Vi koser oss og hun er ei blid jente som er veldig mammadalt. Vi har et tett bånd der, det merker jeg. Men jeg kan ikke føle det på et vis! Og så kan jeg igjen tenke, hvis hun hadde flyttet hos noen andre bare sånn plutselig, så hadde det gått bra. Jeg kan fint gå fra barnet mitt når jeg skal ut døra, eller levere i barnehagen og hun gråter uten at jeg lar meg påvirke særlig. Mange ganger tenker jeg at andre folk merker dette og tenker at jeg er unormal som bare kan gå uten å vise mer følelser.
Alle disse følelsene og observasjonene jeg har gjort med og om meg selv som mamma bekymrer meg. Det kan jo ikke være normalt? Jeg tenker at jeg føler meg ikke som "en mamma" en gang. Jeg husker jeg fikk spørsmålet da datteren min var liten baby, om hvordan det er å bli mamma. Jeg svarte selvsagt at det var fint og flott, men jeg følte meg ikke som en mamma. Jeg likte ikke barselstiden og amminga var et slit og ork så det sluttet vi med da hun var rundt 2 måneder.
De gangene jeg får en etterlengtet pause fra å være mamma og fra hverdagen vår så er det selvsagt deilig. Men bekymringene og angsten er der. Jeg har som nevnt mistet meg selv litt og vet på en måte ikke hvem jeg er uten henne heller.
Innlegget her ble lengre og kanskje veldig dystert, dette er ting jeg aldri har pratet med noen om (har nevnt litt men ikke alt til noen venninner) så det ble litt lengre enn tenkt.
Det er ikke så mørkt hele tiden, det kommer i perioder når jeg er sliten både psykisk og fysisk. Og aller tøft var det frem til hun var kanskje 6-7-8 måneder. husker ikke helt. det har gått seg til sakte men sikkert og ting er lettere nå. Men jeg husker at allerede fra hun bare var noen timer gammel så "begynte det".
kanskje jeg egentlig skulle snakket med noen allerede da?
Uansett, takk for at du orket å lese hele innlegget.
Takk på forhånd hvis du orker å lese alt!
For å gjøre en lang historie litt kortere så er jeg og samboer sammen for andre gang. Vi gikk hvert til vårt da vår datter var 5 mnd gammel, og vi var fra hverandre i 4 mnd før vi ville prøve igjen.
Grunnen til at det ble slutt første gangen var i korte trekk at vi hadde lite nærhet, han prioriterte seg og sine interesser, mye festing, jeg satt mye alene. Han hadde/har delvis enda ganske umoden tankegang og oppførsel. alt dette førte til krangling og dårlig stemning.
Han har siden vi ble sammen igjen skjerpet seg, han fikk seg en oppvekker. Mange rundt oss har reagert på oppførselen hans så han har nok fått mye pepper for det. Og det er jo bra. Han er flink med datteren vår og er mer tilstede og vi føles endelig som en familie, noe jeg ikke følte på før. MEN...jeg tror det første bruddet tok knekken på følelsene mine for han rett og slett.
Og det føles jo litt meningsløst på et vis nå som ting er "som de skal være" selv om alt ikke er perfekt nå heller. Så føles det som et enormt nederlag og IGJEN skulle flytte fra hverandre. Det er jo ikke lenge siden han flyttet inn hos meg igjen liksom. Men så vet jeg ikke heller om det er det jeg vil, vi har det jo fint. Men sånne ting som intimitet for eksempel har jeg ikke behov for. Jeg har ikke lyst på han, men jeg vet ikke om det skyldes meg eller om det er fordi jeg ikke har de riktige følelsene lenger. På ett vis vil jeg bo sammen med han, men på et annet vis så vil jeg være "fri".
Tanken på å bli alene igjen er veldig vanskelig og selv om det gikk bra sist så gikk jeg med en klump i magen og hadde det ikke bra selv om jeg følte meg mer "fri". Jeg har alltid vært veldig selvstendig og før jeg traff han var jeg alene i mange år. Men da jeg fikk datteren min forandret jeg meg veldig der. Jeg er mye bekymret og har en del angst som kommer og går, jeg har vanskelige tanker i tunge stunder (sånn som nå) og jeg har mistet meg selv litt rett og slett. I de vanskeligste stundene hvor alle følelser blir for mye og jeg er sliten så får jeg det jeg tror er tvangstanker. Jeg blir redd for å skade datteren min, og de følelsene kan jeg kjenne på enda i dag selv om det ikke er like ofte. Selv om jeg vet at jeg aldri noen gang ville skadet hun. Jeg blir også redd for at noe skal skje med meg når jeg er alene med hun.
Jeg har slitt og sliter enda litt med at jeg ikke har friheten min mer. Og har siden datteren min ble født vært overveldet med alt ansvaret det innebærer å få barn og følelsen av å bli "lenket". Mange ganger tenker jeg at jeg aldri skulle fått barn og jeg ønsker ikke å være mamma mer. Jeg har alltid trodd at jeg var en familieperson, men det har jeg innsett at jeg ikke er. Jeg er egentlig veldig opptatt av selvrealisering og lykkes med karriere og ting som jeg ønsker å drive med.
Når andre foreldre sier at de fylles av kjærlighet av å se på barnet sitt, eller ble fylt av kjærlighet da barnet kom på brystet, eller når barnet sover så søtt. så vet jeg ikke hva de snakker om. faktisk. det høres jo helt dumt ut, for jeg elsker jo barnet mitt og kjenner på at jeg er glad i henne innimellom. Jeg vet det, men greier ikke å føle den inderlig sterke følelsen som alle snakker om. Å hvordan vet jeg at jeg elsker henne da? Jeg er ekstremt bekymret for hun og tenker sikkert 20 ganger per dag på at å miste henne ville vært min undergang. Da ville faktisk livet mitt vært over. Hun gir meg masse glede og latter hver dag. Vi koser oss og hun er ei blid jente som er veldig mammadalt. Vi har et tett bånd der, det merker jeg. Men jeg kan ikke føle det på et vis! Og så kan jeg igjen tenke, hvis hun hadde flyttet hos noen andre bare sånn plutselig, så hadde det gått bra. Jeg kan fint gå fra barnet mitt når jeg skal ut døra, eller levere i barnehagen og hun gråter uten at jeg lar meg påvirke særlig. Mange ganger tenker jeg at andre folk merker dette og tenker at jeg er unormal som bare kan gå uten å vise mer følelser.
Alle disse følelsene og observasjonene jeg har gjort med og om meg selv som mamma bekymrer meg. Det kan jo ikke være normalt? Jeg tenker at jeg føler meg ikke som "en mamma" en gang. Jeg husker jeg fikk spørsmålet da datteren min var liten baby, om hvordan det er å bli mamma. Jeg svarte selvsagt at det var fint og flott, men jeg følte meg ikke som en mamma. Jeg likte ikke barselstiden og amminga var et slit og ork så det sluttet vi med da hun var rundt 2 måneder.
De gangene jeg får en etterlengtet pause fra å være mamma og fra hverdagen vår så er det selvsagt deilig. Men bekymringene og angsten er der. Jeg har som nevnt mistet meg selv litt og vet på en måte ikke hvem jeg er uten henne heller.
Innlegget her ble lengre og kanskje veldig dystert, dette er ting jeg aldri har pratet med noen om (har nevnt litt men ikke alt til noen venninner) så det ble litt lengre enn tenkt.
Det er ikke så mørkt hele tiden, det kommer i perioder når jeg er sliten både psykisk og fysisk. Og aller tøft var det frem til hun var kanskje 6-7-8 måneder. husker ikke helt. det har gått seg til sakte men sikkert og ting er lettere nå. Men jeg husker at allerede fra hun bare var noen timer gammel så "begynte det".
kanskje jeg egentlig skulle snakket med noen allerede da?
Uansett, takk for at du orket å lese hele innlegget.
mammalivet er tøft. Det høres kitt ut som (fødsels) depresjon og det kan sikkert være godt uansett å snakke med noen. De fleste kommuner har vel et lavterskeltilbud hvor man kan få snakke ned psykolog ellers er hs et godt sted å starte, de kan guide deg til riktig tilbud for deg/dere. Lykke til videre
få hjelp først og vær åpen om det med de nærmeste
