Slitsomt med mas...

Blue_

Blue_

Gift med forumet
Jeg har noen på jobb som fikk på følelsen av at jeg var gravid (før jeg egentlig var det)... Så hver dag sa de: "Du er så gravid du" etc... Og senere da vi var på tur med jobben, rørte jeg ikke alkohol pga at vi var i en pp... Og da ble det ikke akkurat mindre mas...

Så til slutt lot jeg de bare holde på, mens jeg jattet med: "Ja, jeg vet. Er SÅ gravid".

Her en dag var jeg hjemme pga migrene og nå maser de om ekstra jobbing på søndag IGJEN. Så jeg sa rett og slett at legen min hadde bedt meg om å ta det med ro...
Får vel høre det på mandag igjen om hvor sinnsykt gravid jeg er....
Begynner å bli veldig lei!

Siste året har det vært utrolig mye søndagsjobbing, ekstrajobbing her og der... Og jeg er UTSLITT! Er et stress uten like, hele tiden... Og jeg stresser! (stresspust om natta ifølge sambo...)

Har jeg fri, ringes det også... Så jobben følger med hjem, selv om jeg ikke vil.

Etter at jeg fant ut at jeg var gravid har jeg prøvd å stresse ned... Og nå sa jeg "Nei!" til søndagsjobbing... Men føler det er et press der hele tiden! Er det en tid jeg må roe ned, er det nå!

Alt dette er fryktelig slitsomt! Man får nesten ikke lyst til å dra på jobb når det er sånn...

Dette ble litt langt, men måtte få blåst ut litt:-)

- Takk!
 
Dette høres veldig kjent ut for meg. Jeg er ikke i den situasjonen nå, men har vært der før. Jeg syns faktisk du skal ta ut en liten sykmelding så du får fred og ro før du blir så lei at kroppen din sier helt stopp :)
 
Takk, BitteLilleBaby!

Jeg har tenkt veldig mye på dette selv! Ettersom jeg spottet litt i begynnelsen, da jeg var på jobb også, så tok jeg ut et par egenmeldingsdager for å roe helt ned...

Nå går jeg heldigvis ut i ferie 05.juli! Men først er det en tung uke med jobb mandag til og med lørdag... Lørdag må jeg jobbe en time overtid også... Som liger i turnus...

Med at det bare er to uker igjen, føler jeg at jeg må holde ut... Men det er ikke så lenge igjen før det er stopp her nei....

 
Føl på kroppen din og respekter de signalene den sender deg. Jeg gjorde ikke det og sitter nå fast i en dyp grøft jeg ikke kommer meg opp av med det første. Snart to år borte fra jobb, kroppen er fortsatt sliten... Og nå som vi er gravide er det ekstra viktig å ta vare på seg selv, det er lov å være egoist nå :)

Hva jobber du med da?
 
Tror jeg trenger noen som gir meg en liten reality check på hva som skjer...

Høres ikke bra ut! Hvordan utartet det seg for deg?

Jeg er mellomleder i møbelbransjen. Så jobber i butikk med å behjelpe kunder, har ansvar for at flere avdelinger ser bra ut, at vi når budsjett, om vi ikke når hva vi kan gjøre annerledes, forskjellige raporter... Kontakt ut mot innkjøpere, leverandører... Og ansvar for at alt av varer kommer ut i butikk.... Så løfting av esker er også en del av hverdagen... Noe jeg ikke er veldig komfortabel med nå... I tillegg er jeg brannvernansvarlig, så er en del å ta tak i....

Har virkelig lyst til å være egoist! Hvordan la du situasjonen frem til lege?

 
Da sitter du i en lignende situasjon som jeg gjorde. Mye ansvar og press som ikke kunne skyves over på andre. Jeg følte meg sliten lenge og sykmeldte meg en kort periode, var fortsatt sliten da jeg begynte å jobbe igjen, men samvittigheten min klarte ikke å ta hensyn til det. Jobbet ca et halvt år til det plutselig en dag sa helt stopp. Jeg klarte ikke mer og var tappet for energi, nå sliter jeg med å jobbe meg opp igjen. Klarer meg gjennom dagene hjemme med varierende energinivå. Til tider kan det komme like brått på som et oppkastsjau...jeg blir slapp og trett og MÅ sove.

Jeg unner ingen å komme hit jeg har kommet, for når en har "ødelagt" kroppen sin på denne måten så skal det mer til enn vilje å fikse det....
 
Huff, det høres ikke bra ut! Føler med deg!

Man hører om flere som treffer veggen, men det blir så fjernt...
Så lurer man vel egentlig på hvor langt man kan strekke det.... Og når man bør ta ting på alvor...

Får så dårlig samvittighet av å være hjemme... Det stilles på en måte sånne krav at man skal få dårlig samvittighet også...
 
Man får dårlig samvittighet ja....ikke lett...
 
Til de som maser på deg på jobb om du er gravid hadde jeg faktisk sagt til de neste gang at det er innmari plagsomt at de spør hele tiden. jeg hadde det slik med førstemann at en kollega spurte og grov så jeg ble ordentlig sint. det er en privatsak ingen trenger å bry seg med det.
 
Jeg vet det, blir nok snart å si fra!

Hva om jeg hadde hatt en SA og de gikk og maset hele tiden om jeg var gravid? Hadde ikke akkurat vært koselig...
 
Nei er nettopp det. Jeg har blitt veldig følsom på det at man ikke skal mase på andre fordi det kan faktisk hende at folk har mistet, at de ikke vil si de prøver, at de vil vente med å si de er gravide eller at de ikke kan få barn +++. si ifra, de fortjener å få beskjed om at det er uakseptabelt!
 
Heelt sant!

Neste gang blir jeg å si fra ja! Takk for forståelsen :-)
 
BitteLilleBaby; det hørtes ikke bra ut :( Jeg har det litt sånn selv... har kjørt meg selv litt for hardt de siste årene og kroppen har gitt litt opp. Det sliter på å være konstant trøtt og sliten - kan jo bli deprimert av mindre... føler meg ganske udugelig til tider. JEg har hatt en bedring de siste mnd faktisk takket være behandling, men nå som jeg er gravid er jeg ganske ubrukelig mange av dagene... sovner rett opp og ned jo
Frister veldig å få en delvis sykemelding når jeg skal til legen, men samtidig er det litt nederlag.. jeg klarer jo å gå på jobb, sånn akkurat... men klarer jo ikke stort mer enn det. Og jeg har en datter jeg gjerne skulle hatt mer overskudd til.. Huff denne samvittigheten!
 
Min anbefaling er "glem samvittigheten" og gjør det som føles rett for kroppen din. Det er veldig slitsomt å føle seg udugelig og ikke klare å få gjort noe med det.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp