Sliter som f....

[Care-bear]

Takk hvis du tar deg tid til å lese og svare. Har endel tanker og spørsmål.

Jeg hadde senabort den 12.april i uke 21. Mistet min lille Adrian. Savner han så sykt. Jeg har ikke klart å begynne å jobbe igjen, for det første bor vi i en liten by der alle kjenner alle og jeg sliter med å treffe folk. For det andre jobber jeg på H&M med 14 andre jenter og har maaaaange kunder som tror de kjenner meg. Gravididet ble både opplyst og avsluttet på Facebook med hundrevis av kommentarer. Hun ene venninnen min( som er kjæreste med søskenbarnet til min kjæreste,så vi deler nær familie) jeg jobber med hun pluss at hun er en egentlig veldig god venninne. Hun fikk baby 21 april og jeg har ikke klart å ta kontakt med henne. Jeg spyr bare av tanken!! Vet at det er bitterhet det jeg føler og at det ikke er hennes feil,men jeg klarer bare ikke å se eller høre om babyen hennes. Eller andres,men henne spesielt. Hun planla ikke å bli gravid engang,bare ja ja lissom. Og her kommer vi som prøvde og planla og fikk alt revet bort. Jeg bare griner noen nevner noe og blir fyllt med hat. Har 7 andre som også skal føde snart. Klarer ikke tanken på å dra på jobb og møte hverdagen enda og se blikkene/spørsmålene til de rundt i byen.... Huff.
Hvordan hadde dere det?

Anyhow, nå begynte jeg å spotte den 15 mai,lys rosa utflod,ingenting den 16, litt lys rosa blod den 17, og litt mer rosa blod den 18 på morgen. Etter det ingenting.

Jeg hadde renselse i ca 2,5 uke og begynte å ha sex den 28 april med negative g tester fram til i dag. Hva er deres erfaring? Kan jeg se dette som mens?
Jeg har lest litt rundt på Google at mange får sparsomme menstruasjoner og andre ikke etter noe som dette. Hvis du tar deg tid til å svare meg,kom med detaljer. Mitt eneste ønske og tro på at jeg blir lykkelig igjen er at jeg blir gravid. Stresser ikke,men ønsker. Ble gravid på første pp sist.

 

[Care-bear]

Takk hvis du tar deg tid til å lese og svare. Har endel tanker og spørsmål.

Jeg hadde senabort den 12.april i uke 21. Mistet min lille Adrian. Savner han så sykt. Jeg har ikke klart å begynne å jobbe igjen, for det første bor vi i en liten by der alle kjenner alle og jeg sliter med å treffe folk. For det andre jobber jeg på H&M med 14 andre jenter og har maaaaange kunder som tror de kjenner meg. Gravididet ble både opplyst og avsluttet på Facebook med hundrevis av kommentarer. Hun ene venninnen min( som er kjæreste med søskenbarnet til min kjæreste,så vi deler nær familie) jeg jobber med hun pluss at hun er en egentlig veldig god venninne. Hun fikk baby 21 april og jeg har ikke klart å ta kontakt med henne. Jeg spyr bare av tanken!! Vet at det er bitterhet det jeg føler og at det ikke er hennes feil,men jeg klarer bare ikke å se eller høre om babyen hennes. Eller andres,men henne spesielt. Hun planla ikke å bli gravid engang,bare ja ja lissom. Og her kommer vi som prøvde og planla og fikk alt revet bort. Jeg bare griner noen nevner noe og blir fyllt med hat. Har 7 andre som også skal føde snart. Klarer ikke tanken på å dra på jobb og møte hverdagen enda og se blikkene/spørsmålene til de rundt i byen.... Huff.
Hvordan hadde dere det?

Anyhow, nå begynte jeg å spotte den 15 mai,lys rosa utflod,ingenting den 16, litt lys rosa blod den 17, og litt mer rosa blod den 18 på morgen. Etter det ingenting. Må legge til at jeg har hatt mens smerter/murring.

Jeg hadde renselse i ca 2,5 uke og begynte å ha sex den 28 april med negative g tester fram til i dag. Hva er deres erfaring? Kan jeg se dette som mens?
Jeg har lest litt rundt på Google at mange får sparsomme menstruasjoner og andre ikke etter noe som dette. Hvis du tar deg tid til å svare meg,kom med detaljer. Mitt eneste ønske og tro på at jeg blir lykkelig igjen er at jeg blir gravid. Stresser ikke,men ønsker. Ble gravid på første pp sist.

 

[Care-bear]

Fikk ikke redigert,men legger til at jeg har med blødningen hatt mens smerter/murring.

 

[Jarlsberg]

Jeg mista min en liten prins i september. Jeg var illsint etterpå. Kasta tallerkener etter samboeren min samme dag det skjedde, de neste ukene tålte jeg ingenting før jeg begynte å kjefte, for deretter å knekke sammen i gråt. Var kjempesint på venninna mi som hadde termin en mnd etter meg, og tenkte "hvorfor kunne det ikke skje henne istedet hvis det første måtte skje?" Jeg syntes jeg fortjente babyen min mye mer enn henne. Det tok ikke mange dagene fra jeg fikk de tankene ut av hodet til jeg våkna en morgen av at hun sendte meg sms. Da lå hun på sykehuset og venta på å bli igangsatt for å føde sin lille døde baby. Samvittigheten har gnagd i meg etterpå, men jeg tror det er ganske vanlig å tenke sånn. Jeg har fortsatt ikke klart å bli med og se sønnen til en kompis av samboeren, de hadde termin ei uke etter oss. Men jeg har hele tiden sagt fra om at det er for tungt enda, og vært åpen om det. Jeg tror det er lurt, sånn at folk forstår. Vi mista en liten gutt i mars også, da var jeg 12 uker på vei. Ingen visste om den graviditeten, så ingen skjønner hvorfor jeg begynner å gråte hver gang jeg hører oppdateringer fra andre med termin på sept/okt. Vil prøve igjen så har ikke begynt på p-piller, men livredd for å miste sent en gang til så dropper å ha sex.

Til det andre spm ditt så aner jeg ikke. Etter han vi mista i september blødde jeg i 3-4 uker og da jeg fikk mensen etter det var den som før. Etter han vi mista i mars har jeg blødd som fy når jeg har hatt mensen, så har liksom aldri vært i tvil om det er mens eller ikke.

 

[Care-bear]

Jeg mista min en liten prins i september. Jeg var illsint etterpå. Kasta tallerkener etter samboeren min samme dag det skjedde, de neste ukene tålte jeg ingenting før jeg begynte å kjefte, for deretter å knekke sammen i gråt. Var kjempesint på venninna mi som hadde termin en mnd etter meg, og tenkte "hvorfor kunne det ikke skje henne istedet hvis det første måtte skje?" Jeg syntes jeg fortjente babyen min mye mer enn henne. Det tok ikke mange dagene fra jeg fikk de tankene ut av hodet til jeg våkna en morgen av at hun sendte meg sms. Da lå hun på sykehuset og venta på å bli igangsatt for å føde sin lille døde baby. Samvittigheten har gnagd i meg etterpå, men jeg tror det er ganske vanlig å tenke sånn. Jeg har fortsatt ikke klart å bli med og se sønnen til en kompis av samboeren, de hadde termin ei uke etter oss. Men jeg har hele tiden sagt fra om at det er for tungt enda, og vært åpen om det. Jeg tror det er lurt, sånn at folk forstår. Vi mista en liten gutt i mars også, da var jeg 12 uker på vei. Ingen visste om den graviditeten, så ingen skjønner hvorfor jeg begynner å gråte hver gang jeg hører oppdateringer fra andre med termin på sept/okt. Vil prøve igjen så har ikke begynt på p-piller, men livredd for å miste sent en gang til så dropper å ha sex.

Til det andre spm ditt så aner jeg ikke. Etter han vi mista i september blødde jeg i 3-4 uker og da jeg fikk mensen etter det var den som før. Etter han vi mista i mars har jeg blødd som fy når jeg har hatt mensen, så har liksom aldri vært i tvil om det er mens eller ikke.

Livet er så sykt urettferdig!! "Fint" å vite at andre føler det samme som meg. Jeg føler hvertfall at jeg har forståelse for andre som har mistet. Venneparet vårt mistet i dødfødsel nøyaktig et år før oss (13 april 2015) og vi har ikke mast eller følt noe på at de ikke har tatt kontakt. Men når vi mistet nå var det føste gangen vi møtte dem på et helt år! Det var deilig å være med de,siden de forstod. Ellers er jeg som deg,sint. Ville ikke ut på 17 mai,prøvde å bestikke sønnen på 8 om å dra på tusenfryd i stedet,bare for å slippe å møte kjentfolk. Føler meg ikke som meg selv lenger.

Håper du klarer å komme deg gjennom det og at får en frisk og fin unge<3 tusen tusen takk for svar! Hjelper å lufte hodet her inne,skal ta rådet ditt å være åpen,men sykemeldig blir det en stund til. Er ikke klar......

 

[Jarlsberg]

Har en fra før, men vil gjerne han skal få søsken. Er fra en stor familie selv og vet hvor viktig mine søsken har vært for meg i oppveksten..

Det tar den tiden det tar, man kan ikke skyve bort alle følelsene og late som ingenting. Så trenger du sykemelding så fortsetter du med det. Jeg ønsket ikke psykolog, men har hatt masse samtaler med fastlegen min. Det kan være godt å få snakka litt med fagfolk, så om du ikke allerede gjør det vil jeg anbefale det på det sterkeste. Sender masse klemmer og håper du snart er over denne kneika, det blir bedre og man klarer etter hvert å leve med sorgen istedet for å leve i den <3

 

[Care-bear]

Har en fra før, men vil gjerne han skal få søsken. Er fra en stor familie selv og vet hvor viktig mine søsken har vært for meg i oppveksten..

Det tar den tiden det tar, man kan ikke skyve bort alle følelsene og late som ingenting. Så trenger du sykemelding så fortsetter du med det. Jeg ønsket ikke psykolog, men har hatt masse samtaler med fastlegen min. Det kan være godt å få snakka litt med fagfolk, så om du ikke allerede gjør det vil jeg anbefale det på det sterkeste. Sender masse klemmer og håper du snart er over denne kneika, det blir bedre og man klarer etter hvert å leve med sorgen istedet for å leve i den <3

Tusen takk kjære deg!!

 

[VictoriaH]

Ingen gode råd, men vil gi deg en klem og si at det er helt greit å ha disse tankene

Og nevne at det er verdt å snakke med noen om dette (psykolog, terapeut, legen, en god venninne) selv om det er vanskelig der og da. Håper du snart er ditt "gamle" deg og takler hverdagen. Men akkurat nå er det også helt greit at du ikke klarer det

 

[Care-bear]

Ingen gode råd, men vil gi deg en klem og si at det er helt greit å ha disse tankene

Og nevne at det er verdt å snakke med noen om dette (psykolog, terapeut, legen, en god venninne) selv om det er vanskelig der og da. Håper du snart er ditt "gamle" deg og takler hverdagen. Men akkurat nå er det også helt greit at du ikke klarer det

Tusen takk <3

 

[ho_mor]

Jeg har også mistet min lille baby for noen dager siden. Det kjennes så innmari tungt ut. Var på samme dag som jeg bikket uke 16 jeg fikk bekreftet at det ikke var noe liv . Babyen døde nok litt før det. Måtte ta abort for å få den døde babyen ut. Det var ivf.
Er så urettferdig og fryktelig vondt at det skulle skje Barnet var så høyt ønsket, og nå som man var over uke 12 så hadde jeg endelig turt å begynne å glede meg.

Sender dere andre englemammaer en god klem ❤

 

[ønsker så inderlig en liten sp]

Takk hvis du tar deg tid til å lese og svare. Har endel tanker og spørsmål.

Jeg hadde senabort den 12.april i uke 21. Mistet min lille Adrian. Savner han så sykt. Jeg har ikke klart å begynne å jobbe igjen, for det første bor vi i en liten by der alle kjenner alle og jeg sliter med å treffe folk. For det andre jobber jeg på H&M med 14 andre jenter og har maaaaange kunder som tror de kjenner meg. Gravididet ble både opplyst og avsluttet på Facebook med hundrevis av kommentarer. Hun ene venninnen min( som er kjæreste med søskenbarnet til min kjæreste,så vi deler nær familie) jeg jobber med hun pluss at hun er en egentlig veldig god venninne. Hun fikk baby 21 april og jeg har ikke klart å ta kontakt med henne. Jeg spyr bare av tanken!! Vet at det er bitterhet det jeg føler og at det ikke er hennes feil,men jeg klarer bare ikke å se eller høre om babyen hennes. Eller andres,men henne spesielt. Hun planla ikke å bli gravid engang,bare ja ja lissom. Og her kommer vi som prøvde og planla og fikk alt revet bort. Jeg bare griner noen nevner noe og blir fyllt med hat. Har 7 andre som også skal føde snart. Klarer ikke tanken på å dra på jobb og møte hverdagen enda og se blikkene/spørsmålene til de rundt i byen.... Huff.
Hvordan hadde dere det?

Anyhow, nå begynte jeg å spotte den 15 mai,lys rosa utflod,ingenting den 16, litt lys rosa blod den 17, og litt mer rosa blod den 18 på morgen. Etter det ingenting.

Jeg hadde renselse i ca 2,5 uke og begynte å ha sex den 28 april med negative g tester fram til i dag. Hva er deres erfaring? Kan jeg se dette som mens?
Jeg har lest litt rundt på Google at mange får sparsomme menstruasjoner og andre ikke etter noe som dette. Hvis du tar deg tid til å svare meg,kom med detaljer. Mitt eneste ønske og tro på at jeg blir lykkelig igjen er at jeg blir gravid. Stresser ikke,men ønsker. Ble gravid på første pp sist.

Så utrolig trist at du mistet gutten din, kondolere <3 det er så vondt og finnes ikke mening å miste det kjæreste man har.. jeg mistet to gutter i uke 22, etter lang prøvetid og ivf runder.ufattelig tungt.. og vondt..ville egentlig bare legge meg ned å dø. Det gjorde vondt å puste...alle rundt med var gravide eller hadde fått sin baby..på toppen av d ventet min søster gutt i samme mnd som jeg mistet..( 1år etterpå)
Jeg tok avstand fra alt, gikk til psykolog og pratet..vennene mine skøv seg unna og det var delvis min feil og for orket ikke treffe noen med baby..spesielt gutter..og det var det mine venninner hadde.
Rådet mitt er å snakke med noen, det hjelper godt.enten en god venn eller psykolog. Ta ting i din tempo, gjør det som føles rett for deg...så letter sorgen etterhvert..i begynnelsen er den så sterk og intens..men vil gradvis lette, den blir aldri borte men du blir sterkere og den blir lettere å bære som tiden går.
Jeg kan ærlig si at det som hjalp med vaf at jeg har fåttverdens nydeligste datter i ettertid.. jeg vet ikke hvor jeg ville vært den dag i dag.
Jeg håper du får en ny spire og ny glede i livet som vil lette på hverdagen din..ta vare på deg selv, føle så med deg.

Når det gjelder mensen tror jeg min var på plass en mnd etterpå jeg mistet... hold ut den kommer nok.
Stor klem til deg

 

[Care-bear]

Så utrolig trist at du mistet gutten din, kondolere <3 det er så vondt og finnes ikke mening å miste det kjæreste man har.. jeg mistet to gutter i uke 22, etter lang prøvetid og ivf runder.ufattelig tungt.. og vondt..ville egentlig bare legge meg ned å dø. Det gjorde vondt å puste...alle rundt med var gravide eller hadde fått sin baby..på toppen av d ventet min søster gutt i samme mnd som jeg mistet..( 1år etterpå)
Jeg tok avstand fra alt, gikk til psykolog og pratet..vennene mine skøv seg unna og det var delvis min feil og for orket ikke treffe noen med baby..spesielt gutter..og det var det mine venninner hadde.
Rådet mitt er å snakke med noen, det hjelper godt.enten en god venn eller psykolog. Ta ting i din tempo, gjør det som føles rett for deg...så letter sorgen etterhvert..i begynnelsen er den så sterk og intens..men vil gradvis lette, den blir aldri borte men du blir sterkere og den blir lettere å bære som tiden går.
Jeg kan ærlig si at det som hjalp med vaf at jeg har fåttverdens nydeligste datter i ettertid.. jeg vet ikke hvor jeg ville vært den dag i dag.
Jeg håper du får en ny spire og ny glede i livet som vil lette på hverdagen din..ta vare på deg selv, føle så med deg.

Når det gjelder mensen tror jeg min var på plass en mnd etterpå jeg mistet... hold ut den kommer nok.
Stor klem til deg

Kjenner meg igjen på alt du sier... Når man mister barnet sitt så langt i svangeskapet har man så sykt sterkt bånd til barnet. Litt latterlig å tenke tilbake på at jeg spilte den nye sangen til Enya halleluja for baby hver dag...

Jeg skal ta rådene deres jenter. Må bare si fyyy f så sterke vi er!!! Tenker ofte på at vi sier jo ofte at det er den sterkeste sædcellen som kommer fra til egget, men våre små barn som ikke klarte seg kom til oss for å gjøre OSS sterkere.

Kjærlighet til dere

 

[ho_mor]

Kjenner meg igjen på alt du sier... Når man mister barnet sitt så langt i svangeskapet har man så sykt sterkt bånd til barnet. Litt latterlig å tenke tilbake på at jeg spilte den nye sangen til Enya halleluja for baby hver dag...

Jeg skal ta rådene deres jenter. Må bare si fyyy f så sterke vi er!!! Tenker ofte på at vi sier jo ofte at det er den sterkeste sædcellen som kommer fra til egget, men våre små barn som ikke klarte seg kom til oss for å gjøre OSS sterkere.

Kjærlighet til dere

Samme tenker jeg, fytti katta hvor mye styrke man har når man må! Man knytterbånd til den lille veldig fort og jeg trur ikke det spiller noen rolle om hvor langt i svangerskapet man har kommet. Jeg syns overhodet ikke at det er latterlig at du spilte den sangen. Jeg sa til magen hver dag at jeg elsket den lille fra dag 1 ❤

Klæm til alle sterke englemammaer der ute ❤❤❤

 

[Siljean]

først og fremst vil jeg si kondolerer, og sende deg en stor klem
Og det er helt vanlig med slike tanker.
Men for å snu på det: for ca 9mnder siden mista ett nært vennepar av oss jenta si i uke 20ca, bare dager etterpå fødte jeg jenta vår, til termin en velskapt jente. Lykkelig og glad, og evig taknemlig for en frisk pike. Men følelsen jeg fikk når jeg tenkte på venneparet vårt var grusomt, det var så urettferdig. Jeg var jo glad for jenta vår, men vi mista jo samtidig lille venninna til jenta vår. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til de.
En uke etter jenta vår var født skulle lille venninna begraves, jeg ønsket å dra men følte det ble så feil å stå der med barnevogna. Og jeg får faktisk tårer i øynene av å snakke om det nå. Så jeg sendte en melding til venninna mi, og forklarte. Hun sa at hun skjønte det, men hun håpa vi kom. Hun sa at ha livet er urettferdig, men jenta deres skal jo være en glede. En nyfødt baby skal være en glede. Det kan ta tid før de følelsene er borte, men det er jo ikke hennes feil.
Så vi dro, og jeg er glad for det i dag.
De er forresten gudforeldre til jenta vår, noe som vi hadde tenkt lenge før hun mista og jenta vår ble født. Og jeg er så glad og taknemlig for at de sa ja, jeg forklarte de det da vi omsider spurte de. Og jeg sa jeg forstod om de ikke ønska det.

Det jeg vil frem til er at jeg tror det er lurt å være åpne om ting. Si det som det er. Det tok ca 2mnder før de kom på besøk til oss, men det sa de ifra om at de måtte ta den tida de trengte. Og jeg sa det skjønte vi helt og fullt. Vær åpne, det gjør ting så mye lettere. Få ting ut ikke sitt å steng det inne

 

[LilleMyyy]

Takk hvis du tar deg tid til å lese og svare. Har endel tanker og spørsmål.

Jeg hadde senabort den 12.april i uke 21. Mistet min lille Adrian. Savner han så sykt. Jeg har ikke klart å begynne å jobbe igjen, for det første bor vi i en liten by der alle kjenner alle og jeg sliter med å treffe folk. For det andre jobber jeg på H&M med 14 andre jenter og har maaaaange kunder som tror de kjenner meg. Gravididet ble både opplyst og avsluttet på Facebook med hundrevis av kommentarer. Hun ene venninnen min( som er kjæreste med søskenbarnet til min kjæreste,så vi deler nær familie) jeg jobber med hun pluss at hun er en egentlig veldig god venninne. Hun fikk baby 21 april og jeg har ikke klart å ta kontakt med henne. Jeg spyr bare av tanken!! Vet at det er bitterhet det jeg føler og at det ikke er hennes feil,men jeg klarer bare ikke å se eller høre om babyen hennes. Eller andres,men henne spesielt. Hun planla ikke å bli gravid engang,bare ja ja lissom. Og her kommer vi som prøvde og planla og fikk alt revet bort. Jeg bare griner noen nevner noe og blir fyllt med hat. Har 7 andre som også skal føde snart. Klarer ikke tanken på å dra på jobb og møte hverdagen enda og se blikkene/spørsmålene til de rundt i byen.... Huff.
Hvordan hadde dere det?

Anyhow, nå begynte jeg å spotte den 15 mai,lys rosa utflod,ingenting den 16, litt lys rosa blod den 17, og litt mer rosa blod den 18 på morgen. Etter det ingenting.

Jeg hadde renselse i ca 2,5 uke og begynte å ha sex den 28 april med negative g tester fram til i dag. Hva er deres erfaring? Kan jeg se dette som mens?
Jeg har lest litt rundt på Google at mange får sparsomme menstruasjoner og andre ikke etter noe som dette. Hvis du tar deg tid til å svare meg,kom med detaljer. Mitt eneste ønske og tro på at jeg blir lykkelig igjen er at jeg blir gravid. Stresser ikke,men ønsker. Ble gravid på første pp sist.

Har tenkt masse på deg siden det første innlegget ditt etter du mistet vesle Adrian utrolig vondt å lese hvordan andre i tilsvarende situasjoner har det, men samtidig godt å ha noen å dele sorgene med.
Min vesle gutt ble bare noen timer gammel etter en tabbe fra sykehusets side. Han kom til verden 3 mnd for tidlig, men alt tilsa at han var sterk og mest sannsynlig ville klart seg.
Jeg startet på jobb 8 uker etter fødselen. Følte meg presset ut i jobb, så det var bare å ta på seg en 'smilende maske'. Det er veldig veldig tungt å være på jobb hvor jeg daglig ser gravide og små barn. Det har ikke gått en eneste dag uten at jeg var grått. Jeg prøver så godt jeg kan å komme meg gjennom arbeidsdagen, men så fort jeg setter meg i bilen for å kjøre hjem, eller kommer inn døra hjemme så knekker jeg sammen. Det har nå gått et halvt år, og savnet blir større for hver dag. Jeg unngår venner og bekjente så godt jeg kan, det er få som forstår hvordan jeg har det til tross for at jeg er ærlig og forteller hvordan det er om noen spør.
Menstruasjonen var tilbake som normalt rett etter renselsen, men jeg har fortsatt ikke blitt gravid. Det gnager veldig da et barn (eller flere) er alt vi ønsker oss.
Litt usikker på det du spør om ang mens, men det er vel ganske vanlig at det kan være litt kluss i syklusen og menstruasjonen såpass tidlig.
Jeg har samme tanker som deg når det kommer til det å bli lykkelig igjen, håper det snart er vår tur masse lykke til til dere!