Hei. Babyen min er 6 uker. Har delammet hele veien fordi hen la på seg for lite. Jeg kjenner at jeg blir psykisk sliten av dette. Jeg ammer først og gir mme etterpå, men ofte drikker hen bare litt eller ingenting av flaska. Da kan man jo tenke at hen er mett, men det kan ta kort tid før hen virker sulten igjen. Føler ikke jeg gjør annet enn å amme og gi flaske om hverandre. Hen sliter mye med luft, tror hen svelger masse luft spesielt under amming (bruker skjold pga dårlig sugetak) Ofte tror vi at hen er sulten og ordner derfor flaske, men så ender det som regel med at den er urørt eller at vi må helle ut masse.
Om natten ammer jeg bare, og da føler jeg at hen ikke blir ordentlig fornøyd. Kaver mye, sliter med luft. Legger til puppen ofte, og da kan hen roe seg, men kan også bare ligge å kave. Hen er kjempe sulten på morgenen, skriker fram til hen får flaske.
Problemet er også at hen sovner ofte ved måltid, både med pupp og flaske. Så hen blir aldri ordentlig mett. Våkner ofte igjen, og vi sliter med å få hen til å sove ordentlig på dagtid/kveld.
Jeg kjenner at jeg ikke orker å holde på med delamming, både fordi jeg føler hen ofte er utilpass og ikke fornøyd og at jeg selv blir sliten og urolig av dette. Så enten må jeg gå all inn for amming, men jeg måtte jo begynne med mme for en grunn så jeg har nok ikke nok melk. Eller så må jeg bare innse at mme er løsningen for oss, og at det går helt fint. Skulle gjerne ammet fullt, men jeg har gitt det en god sjanse og prøvd så godt jeg kan i 6 uker nå.
Jeg skjønner nok innerst inne at det går mot kun mme, men jeg kjenner at jeg synes det er leit fordi jeg føler det er så mye press på at man bør amme. Samtidig orker jeg ikke å gråte hver dag fordi ting er vanskelig. Jeg vil bare at babyen min skal få den maten hen trenger og er blid og fornøyd og sover godt, Skal sies at jeg har et barn fra før. Der fikk vi ikke til amming i det hele tatt, så hen fikk kun mme. Det gikk jo fint det også.
Tror egentlig jeg bare trenger noen gode ord nå her jeg sitter og er lei meg..
Om natten ammer jeg bare, og da føler jeg at hen ikke blir ordentlig fornøyd. Kaver mye, sliter med luft. Legger til puppen ofte, og da kan hen roe seg, men kan også bare ligge å kave. Hen er kjempe sulten på morgenen, skriker fram til hen får flaske.
Problemet er også at hen sovner ofte ved måltid, både med pupp og flaske. Så hen blir aldri ordentlig mett. Våkner ofte igjen, og vi sliter med å få hen til å sove ordentlig på dagtid/kveld.
Jeg kjenner at jeg ikke orker å holde på med delamming, både fordi jeg føler hen ofte er utilpass og ikke fornøyd og at jeg selv blir sliten og urolig av dette. Så enten må jeg gå all inn for amming, men jeg måtte jo begynne med mme for en grunn så jeg har nok ikke nok melk. Eller så må jeg bare innse at mme er løsningen for oss, og at det går helt fint. Skulle gjerne ammet fullt, men jeg har gitt det en god sjanse og prøvd så godt jeg kan i 6 uker nå.
Jeg skjønner nok innerst inne at det går mot kun mme, men jeg kjenner at jeg synes det er leit fordi jeg føler det er så mye press på at man bør amme. Samtidig orker jeg ikke å gråte hver dag fordi ting er vanskelig. Jeg vil bare at babyen min skal få den maten hen trenger og er blid og fornøyd og sover godt, Skal sies at jeg har et barn fra før. Der fikk vi ikke til amming i det hele tatt, så hen fikk kun mme. Det gikk jo fint det også.
Tror egentlig jeg bare trenger noen gode ord nå her jeg sitter og er lei meg..