Sliter med morsrollen.

[MammatilR]

Gudene må vite hvilken kategori denne hører til.
Denne kan bli litt lang, så beklager det.

Jeg fødte for 6 måneder siden, har en frisk og fin sønn som jeg føler mye kjærlighet for men også en god dose frustrasjon. Han er generelt en veldig snill baby, men han er ekstremt klengete og veldig bestemt.. det er vanskelig å legge han i babygym eller lignende fordi han begynner å sutre ganske med en gang. Om natten sover han greit, til han ikke gjøre det.
Jeg kjenner at alt dette tærer veldig på meg, har en million ting å gjøre men føler ikke jeg får gjort noe fordi han må ha oppmerksomhet og omsorg.
I det siste har jeg følt meg sint, hormonell og lei meg, dette går litt utover sønnen min. Føler ofte at jeg ikke er egnet til å være mamma og at han fortjener mye bedre, føler meg som verdens verste person som er sur på en 6 måneder gammel baby bare fordi han ikke vil sove på dagtid. Jeg går rett og slett å er sur og grinete hele tiden.
Vil det noen gang gå over? Er det noen som har vært i samme båt?

Jeg elsker sønnen min mer enn noe annet i verden, men jeg tror jeg sliter med å tilpasse meg morsrollen...

 

[To be announced]

Kan kun svare litt på basis av min egen opplevelse;
Jeg har slitt mye med frustrasjon av å være mindre fri til å gjøre det jeg vil gjøre, når jeg vil gjøre det. Det fører til så mye frust at jeg blir sur eller nedstemt (og da mer enn bare «bah, nå er jeg sur asså»). Sliter med å akseptere at ting ikke går som før, ei heller at de ikke går som jeg forestiller meg. Jeg er aldri voldelig eller liknende, bare så det er sagt, det går mer i tiltakløshet, noe høymelt kjefting/ indre utbrudd hvor jeg tar meg selv i å forlate rommet (hvis barna er sikker, mine er nå nesten 2 og 4 så det går som oftest greit ) for å rope litt i en pute etc.

Følgende har hjulpet meg:
Lære meg hvordan babyer og barn kommuniserer. Med det mener jeg: hva ligger bak surv, klaging, klenging, gråt, meltdowns. 3,5åringen min har mye emosjonale meltdowns, det er vanvittig krevende, men etter jeg forstod at en 3,5åring ikke kan regulere seg selv, og er i emosjonell nød, ser jeg 3,5åringen i et annet lys. Forstår man hvor jeg vil, håper jeg ikke formulerer meg klønete. For å ta et annet eksempel: mange kaller babyers gråting for «manipulering» av foreldre. Mine svigerforeldre født på 50-tallet har vært ekstreme på disse gammeldagse flokselene. De har ikke lært at en baby bare vil ha trygghet og næring. At gråt er den eneste måten de kan kommunisere med oss, at man alltid bør gi en baby som gråter oppmerksomhet og en kontroll, og deretter trøst, trygghet, nærhet. Du beskriver klengete og bestemt - jeg tenker «en baby er ikke klengete, en baby kan ha en personlighet hvor babyen elsker å være nær mor, og bare føler seg vel med kroppskontakt. Kanskje føler barnet redsel på gulvet, kanskje har barnet tannsmerter, magesmerter, har utviklet et nytt sinn (øynene blir bedre, de forstår mer og mer sammenhenger etc)». Det har hjulpet meg utrolig mye, å bruke kunnskap om barnets utvikling, personlighet, og kommunikasjonsmuligheter, for å hjelpe min frustrasjon.

Nå har jeg vært på diagnostisk tokt for å finne ut hva som egentlig er problemet, da disse problemene er noe jeg ikke trives i. Etter en tur innom ADHD som det ikke var, viser det seg at jeg antakeligvis er på autismespekteret (! jeg har PhD i fysikk, jeg hadde ikke drømt på 1000år at det kunne være mulig). Og fordi min hverdag er ekstra intens, trenger jeg ekstra mye ro og søvn. Og da kommer vi inn på noe jeg ville gi videre: få deg nok søvn! Vet det er lett å si, men også avbrutt søvn er god søvn, legg deg med baby kl 18-19 2 dager i uka. Det hjelper så utrolig mye mot frust, sinne og det å være lei. Eller rolige dager hvor det bare er dere, ingen planer, handling, nothing.

At du gjør deg disse tankene, og er selvransakende, gjør deg til en god mor for ditt barn <3 Jeg tror det også hjelper å gi litt mer f og tenke at jeg er god som jeg er. Å slutte å jage «det skulle jeg gjort» - selv søpla eller oppvaskmaskinen, det kan og vente til i morgen (untatt bleiesøppel, da….. ha ha). Håper dette kanskje hjalp litt. Følte jeg kjente meg noe igjen, og ville dele litt av mine erfaringer.

 

[Alma<3]

Det kommer til å gå over tror det er ganske normalt med alt mulig av følelser når man blir mor, spesielt etter søvnmangel og utmattelse... Og lite forberedelse på hvordan det blir tøft, er en ganske stor omstilling i fra livet før barn. Høres ut som du har en helt normal baby med normale behov, men hvis du kjenner du trenger en pause så kan det være lurt å be om hjelp enten av familie eller venner, så du kunne fått en time eller to avlastning. Eller en natts.. og hvis du kjenner det blir mye mørke tanker så kan det være hormonelt, det ville jeg nevnt for helsesykepleier på helsestasjon så kan de hjelpe deg. Og vær på de så de sjekker godt ut om baby har noen plager som kan forårsake at baby er urolig. Bare for å utelukke plager (som kink i nakken, refluks eller lignende). Kjenner meg igjen i "sjokket" på en måte av å bli mor, hadde en baby med kolikk og reflux som sjeldent sov og som jeg aldri kunne sette ned, hun skulle bæres HELE tiden. Fikk tak i en god bæresele, og så lenge hun fikk være nær så gikk det fint, men det var slitsomt. Det gikk mye bedre mentalt når jeg husket på at hun gjorde ikke noe av dette for å være vanskelig, og at hun helt enkelt bare var bitteliten og trengte mamman sin. Nå er hun 2 år og livet er myyyye lettere, blid og glad frøken som springer rundt på egenhånd, stort sett sover natten gjennom, og som ikke trenger mamma på samme viset. Nå savner jeg nærheten

 

[Lille my.]

Det er et sjokk å bli mor. Men det går over til slutt. Og da går alt bra.
Jeg ble mye sliten med baby 1. Jeg lærte alle knep jeg kunne. Og da baby 2 kom gikk alt bra. Hun kom 6 år etter søster.

 

[Snart4-barnsmor]

Dette er helt normalt og vil gå over
Selv har jeg tre barn og er blitt overrasket med et fjerde som ligger i magen. Jeg kjenner godt igjen følelsen av frustrasjon. Du er sliten, kanskje får du for lite søvn? Hvilket er helt normalt, og går brått over.
Har du forsøkt bæresele? Kanskje det kan gjøre ting litt lettere for deg og kanskje lille ikke gråter så mye?
Evt kanskje et familiemedlem kan avlaste deg litt så du får slappet av ?
Jeg ville også snakket med jordmor/ helsesøster om dette, de har ofte gode råd

Masse lykke til, og husk på at dette er helt normalt.

 

[Nysgjerrig skeptiker]

Gudene må vite hvilken kategori denne hører til.
Denne kan bli litt lang, så beklager det.

Jeg fødte for 6 måneder siden, har en frisk og fin sønn som jeg føler mye kjærlighet for men også en god dose frustrasjon. Han er generelt en veldig snill baby, men han er ekstremt klengete og veldig bestemt.. det er vanskelig å legge han i babygym eller lignende fordi han begynner å sutre ganske med en gang. Om natten sover han greit, til han ikke gjøre det.
Jeg kjenner at alt dette tærer veldig på meg, har en million ting å gjøre men føler ikke jeg får gjort noe fordi han må ha oppmerksomhet og omsorg.
I det siste har jeg følt meg sint, hormonell og lei meg, dette går litt utover sønnen min. Føler ofte at jeg ikke er egnet til å være mamma og at han fortjener mye bedre, føler meg som verdens verste person som er sur på en 6 måneder gammel baby bare fordi han ikke vil sove på dagtid. Jeg går rett og slett å er sur og grinete hele tiden.
Vil det noen gang gå over? Er det noen som har vært i samme båt?

Jeg elsker sønnen min mer enn noe annet i verden, men jeg tror jeg sliter med å tilpasse meg morsrollen...

Hvordan går det med deg?

 

[MammatilR]

Hvordan går det med deg?

Hei, tusen takk som spør
Han er nå 8 måneder og det går veldig mye bedre, med oss begge to. Kort tid etter jeg skrev dette innlegget snudde det helt om og vi har fått et veldig sterkt bånd!
Han sover mye mer både på natt og dag, og er generelt en mye mer fornøyd unge. Jeg tror rett og slett hormonene mine var helt ute å kjøre, ting var veldig vanskelig men gikk heldigvis over ganske fort.
I tillegg er jeg så heldig å ha en mann som er veldig støttende og tar mye initiativ, så han har avlastet meg den tyngste perioden