Sliter med følelsene

Oisann4

Oisann4

Betatt av forumet
Jeg føler meg ikke gravid. Joda er smådårlig og uggen og hissig og alle de symptomene. Men jeg tror pga alle omstendighetene at jeg måtte velge til tross for mannens motstand og dermed distansere meg til hele graviditeten har ført til at jeg nå har blokka ut alt og føler meg mer deprimert enn glad. Vet ikke om det er forståelig dette jeg skriver, men det er helt absurd og uvirkelig at det skal komme ett barn til, uvirkelig at det lever ett lite nurk i magen min og jeg har jo vært igjennom graviditeter før, men har aldri følt det på denne måten. Før har jeg gått og lett etter tegn, gledet meg og ventet spent. Må føler jeg ingenting. Og syns det er så trist. Så nå går jeg jo og er redd det er noe galt å. ... Haff det er så slitsomt.
 
Last edited:
Dette kan høres ut som starten på en svangerskapsdepresjon og jeg ambefaler deg på det sterkeste og ta tak i det hos jordmor/lege. Tøffe tak du har vært gjennom nå så kroppen gir jo en reaksjon <3 Forsøk å føle litt på at babyen kommer, se på ul bilde, tenk på navn osv osv for å liksom kick starte følelsene dine litt :-)
 
Jeg tror det vil hjelpe når/hvis mannen kommer litt mer på glid, og dere endelig kan begynne å glede dere. Nå er jo omstendighetene dine ganske spesielle, så vil tro det er ganske normalt at du ikke har begynt å kjenne på gleden enda. Dette skulle jo ikke skje, mannen din vil ikke, osv. Jeg tror det blir enklere når dere får prata skikkelig ut, og at du ser at han også slapper litt mer av. Hvis ikke bør du kanskje ta en prat med jordmor eller lege eller noe.
 
Jeg har ikke fått se noe ul bilde heller, bare legen som har fortalt at alt var bra. Dette for at valget mitt ikke skulle bli enda mer vanskelig for meg. Kunne tenkt jeg en ul der jeg fikk se og nøye ble undersøkt at alt er flott med h*n
 
Oisann4 skrev:
Jeg har ikke fått se noe ul bilde heller, bare legen som har fortalt at alt var bra. Dette for at valget mitt ikke skulle bli enda mer vanskelig for meg. Kunne tenkt jeg en ul der jeg fikk se og nøye ble undersøkt at alt er flott med h*n
Klikk for å utvide …
Ja, det kunne sikkert vært lurt! Ta en privat ul hvis du ikke får det dekket. :)
Hvordan er mannen din nå, begynner han å innfinne seg med situasjonen? Eller er han like stressa enda?
 
Tja han rømmer huset så ofte han får muligheten og er smågretten og amper. Så ikke innfunnet seg i situasjonen enda nei. men han er litt blidere enn på fredag i allefall. Men jeg er sliten i tillegg. Har tre unger hjemme i ferie og det er ikke ferie for meg siden mannen jobber og som sagt rømmer huset i tillegg. Men jeg har sikkert etter hans mening ikke "lov" til å være sliten eller nedfor siden jeg har valgt dette selv..
 
Høres ikke greit ut :( hvordan var det mellom dere før graviditeten? Var alt okei eller var det trøblete? Jeg synes veldig, veldig synd på deg :(
 
Uff, høres virkelig ikke bra ut. :( vet ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra å sende deg en god, lang klem. Det ordner seg!
 
Ting var helt greit før jeg brått ble uventa gravid og hele hverdagen og alt ble satt på hodet. Vi var såklart slitne og trøtte av tre små på 1,3 og 6 år. Men vi hadde der fint. Nå er det amper stemning fordi han fortsatt venner seg til tanken på at vi skal få ett barn til og jeg nekta abort. Håper det roer seg om litt men syns det er tøft og ekstra tungt for føler ikke at jeg får lov å ha det tøft siden jeg "har valgt å beholde" og dermed valgt dette selv
 
Dere må vel nesten bare ta tiden til hjelp. Du kunne skrevet et brev til han? Forklart følelsene dine på papiret. Og gir han seg ikke får du spørre han rett ut om han heller vil gjøre det slutt enn å forsøke å engasjere seg litt?
 
Jeg er enig med Mamsemoms over meg her. Jeg synes et brev høres ut som en god idé. Det kan være lettere å få skrevet ned følelsene dine og tankene enn å si dem. Dette er noe jeg har benyttet meg av den siste tiden (før jeg ble gravid) da vi gikk gjennom en turbulent periode. Var lettere å få ned alt skriftlig. Dere begge må nok ta tiden til hjelp. Og er han virkelig så uenig med deg at han heller vil forlate deg og barna enn å få dette til å fungere? For det vil jo fungere når barnet kommer også!
 
Oisann4 skrev:
Tja han rømmer huset så ofte han får muligheten og er smågretten og amper. Så ikke innfunnet seg i situasjonen enda nei. men han er litt blidere enn på fredag i allefall. Men jeg er sliten i tillegg. Har tre unger hjemme i ferie og det er ikke ferie for meg siden mannen jobber og som sagt rømmer huset i tillegg. Men jeg har sikkert etter hans mening ikke "lov" til å være sliten eller nedfor siden jeg har valgt dette selv..
Klikk for å utvide …

Sånn har jeg det litt også.. Jeg var veldig redd for å si til mannen at jeg var gravid, for jeg var redd for at han skulle "presse" meg til abort, hvis jeg ikke ville det.. Han sa han ikke skulle gjøre det da, så der er det litt annerledes her.. MEN, jeg føler heller ikke jeg kan være sliten.. Har jo ei jente på 1,5 år, men føler ikke jeg kan klage.. Mannen rømmer også, og sier han er så forferdelig sliten, selvom han stort sett ikke gjør en dritt.. (utenom jobb).. Så kjenner litt av følelsene dine!! <3
 
Så at det jeg skrev over kan oppfattes som veldig hardt! Var bare veldig løsningsorientert mens jeg skrev tror jeg :P Mente det ikke så hardt som det kom ut. Og jeg håper veldig han får opp øya snart, men ha i bakhodet at du må sette hardt mot hardt for at dette skal bli bra <3 du fortjener det, barna fortjener det og lille i magen fortjener det.
 
Får håpe han innfinner seg med situasjonen og at humøret snur snart.

Her var det jeg som maste på å få en siste baby, selv om jeg visste godt at han nok var fornøyd med de to vi har, som endelig er litt mer selvstendige.... Nå har han 'mansen' av og på de fleste dagene, noe jeg mistenker er delvis pga graviditeten. Jeg tror han sliter litt med å godta den nye fremtiden, og han bekymrer seg nok litt for økonomi o.l også. Vi må flytte etterhvert, ha ny bil osv. Men han ønsker heldigvis ikke at jeg skal ta abort, og jeg er sikker på at vi aldri vil angre på å få et barn til.... Og vi har lært fra de to andre var mindre at vi bare må bite tennene litt sammen og huske at den tøffeste perioden med små barn går over, og at det blir 'bedre' :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp