Sliten psykisk og fysisk

[Ellemelle92]

Hei.
Nå er jeg 37 uker, og begynner å kjenne at det her blir tungt fremover. Har en sønn på 2 år fra før og pga bekken er det mye jeg ikke får til å gjøre med han som jeg vil. Syns bekkenet bare blir verre og verre nå. Jeg får dårlig samvittighet, føler meg som en dårlig mor fordi jeg er utålmodig og lei, føler meg til tider «tom» og lei fordi det eneste jeg ønsker er å slappe av..
Har gode dager og tider på døgnet, men havner ned i daler oftere og oftere. På kvelden er jeg så sliten jeg har lyst å gråte. Når jeg har det sånn tenker jeg med fortvilelse på å skulle gå sånn flere uker til, og på å føde. Gruer meg til å føde, har ikke lyst til noe og blir helt fortvila. Vet ikke helt hva jeg vil med det her, må bare lufte det litt. Burde jeg snakke med jordmor? Er det noe de kan gjøre? Er redd for å bli deprimert, men godt mulig det går over så fort baby er ute.

 

[Mammatil3mednyspire]

Føler virkelig med deg! Her har jordmor og føden sagt det kunne bli prematur, så gått å ventet lenge på fødsel. Er 37 uker selv i morgen og kjempe lei, hatt prematur rier siden uke 26 og nedpress nå i 3 uker. Jeg har 3 barn hjemme, 7,5 og 2 år. Er kjempe slitsomt alt sammen nå, jeg føler også på veldig dårlig samvittighet ovenfor barna hjemme. Hadde det slik forrige svangerskap også, da gikk det heldigvis over etter fødsel. Så håper det gjør det med oss begge denne gangen også men ta en prat med jordmor om det på neste time, veldig greit å lufte ut litt frustrasjon til de

Masse masse lykke til på siste innspurt! Vi har snart babyene i armene alle mann her

 

[Elea]

Forstår dere godt jeg. Er 38+1 i dag med nr 3, og selv om mine to er 7,5 og 9,5 år gamle, kjenner man på skikkelig dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til.
Fordelen med så store barn er jo dialogen man kan ha med de, og de forstår jo til en viss grad hvorfor ting er som de er nå, men det er et sårt punkt for mammahjertet uansett.

Snart er vi ferdige, og det skal bli så godt å få tilbake kroppen og energien

 

[4forfremtiden]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg sier daglig til meg selv at akkurat dette går over når baby er på utsiden. Det å skulle få tilbake kroppen litt og føle at en har litt overskudd til de andre barna (har 3 mellom 3-7år fra før), er min største motivasjon nå om dagen. Hold ut, det er ikke lenge igjen. <3

 

[Ellemelle92]

Føler virkelig med deg! Her har jordmor og føden sagt det kunne bli prematur, så gått å ventet lenge på fødsel. Er 37 uker selv i morgen og kjempe lei, hatt prematur rier siden uke 26 og nedpress nå i 3 uker. Jeg har 3 barn hjemme, 7,5 og 2 år. Er kjempe slitsomt alt sammen nå, jeg føler også på veldig dårlig samvittighet ovenfor barna hjemme. Hadde det slik forrige svangerskap også, da gikk det heldigvis over etter fødsel. Så håper det gjør det med oss begge denne gangen også men ta en prat med jordmor om det på neste time, veldig greit å lufte ut litt frustrasjon til de

Masse masse lykke til på siste innspurt! Vi har snart babyene i armene alle mann her

«Godt» å høre jeg ikke er alene. Er vel ganske vanlig sånn mot slutten. Sist hadde jeg bare meg selv å tenke på, så det ble litt annerledes.
Jeg håper på igangsetting pga stort barn, men vet ikke om det blir. Blir tungt å gå siste to ukene dersom det blir bestemt at jeg ikke skal settes i gang. Men en må jo bare holde ut. Satser på det blir litt lettere nå når jula er over og barnehagen starter igjen.
Masse lykke til til deg også <3

 

[Ellemelle92]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg sier daglig til meg selv at akkurat dette går over når baby er på utsiden. Det å skulle få tilbake kroppen litt og føle at en har litt overskudd til de andre barna (har 3 mellom 3-7år fra før), er min største motivasjon nå om dagen. Hold ut, det er ikke lenge igjen. <3

Ja det skal jammen bli godt! Og håper de vonde følelsene forsvinner da også.
Takk for motivasjon <3 lykke til med innspurten!

 

[Ellemelle92]

Forstår dere godt jeg. Er 38+1 i dag med nr 3, og selv om mine to er 7,5 og 9,5 år gamle, kjenner man på skikkelig dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til.
Fordelen med så store barn er jo dialogen man kan ha med de, og de forstår jo til en viss grad hvorfor ting er som de er nå, men det er et sårt punkt for mammahjertet uansett.

Snart er vi ferdige, og det skal bli så godt å få tilbake kroppen og energien

Det er nok veldig sårt likevel kan jeg tenke meg, selv om de forstår litt mer. En vil jo så gjerne strekke til på alle områder.
Det blir utrolig godt å få tilbake kroppen sin<3

 

[Hippolita]

Takk for at du deler <3 Kunne skrevet mye av det samme selv!
En aktiv snart 3-åring og en stor hund i hus er dårlig kombo med en kropp som ikke orker særlig mye, masse vann i kroppen og ser ikke ut som meg selv, stiv og tung, sover veldig dårlig og psyken langt fra på topp. Føler meg deppa, lei, trist, vil gråte og gruer meg til barseltiden. Angrer litt og klarer ikke glede meg akkurat nå for tiden... Og så får man dårlig samvittighet for det også...

Men - jeg vet det går over! Noen dager/timer er bedre, de tøffe ukene vil gå over, jeg vil få tilbake kroppen min og jeg er ikke alene om verken å tidvis føle det slik og heller ikke alene om å ta vare på snart 2 gullskatter.

Jeg prøver å legge merke til gode øyeblikk gjennom dagene nå og se for meg fine øyeblikk som vil komme når lille er her. Tar vare på meg selv som best jeg kan. Det blir som det blir, og det er bra nok!
Sender deg en stor klem <3

 

[Blomme]

Skjønner deg så godt, kjenner meg også igjen i noe av det du skriver. Jeg vil absolutt anbefale deg å snakke med jordmor eller lege om dette. Det kan godt hende det går over etter fødsel, men det kan også hende det ikke gjør det. Man vet jo at å ha det tøft i graviditeten er en risikofaktor for fødselsdepresjon, så det er viktig å snakke med noen heller før enn siden. <3

 

[Ellemelle92]

Takk for at du deler <3 Kunne skrevet mye av det samme selv!
En aktiv snart 3-åring og en stor hund i hus er dårlig kombo med en kropp som ikke orker særlig mye, masse vann i kroppen og ser ikke ut som meg selv, stiv og tung, sover veldig dårlig og psyken langt fra på topp. Føler meg deppa, lei, trist, vil gråte og gruer meg til barseltiden. Angrer litt og klarer ikke glede meg akkurat nå for tiden... Og så får man dårlig samvittighet for det også...

Men - jeg vet det går over! Noen dager/timer er bedre, de tøffe ukene vil gå over, jeg vil få tilbake kroppen min og jeg er ikke alene om verken å tidvis føle det slik og heller ikke alene om å ta vare på snart 2 gullskatter.

Jeg prøver å legge merke til gode øyeblikk gjennom dagene nå og se for meg fine øyeblikk som vil komme når lille er her. Tar vare på meg selv som best jeg kan. Det blir som det blir, og det er bra nok!
Sender deg en stor klem <3

Det er litt «godt» å vite at en ikke er alene<3
Takk for at du deler også, og takk for motivasjon
Prøver så godt jeg kan å nyte fine øyeblikk og gode stunder hjemme med guttungen. Av og til er jeg irritabel og utålmodig, andre ganger koser vi oss skikkelig. Også nyter jeg å se han sette ekstra pris på en sprek pappa denne tiden
Lykke til<3

 

[Ellemelle92]

Skjønner deg så godt, kjenner meg også igjen i noe av det du skriver. Jeg vil absolutt anbefale deg å snakke med jordmor eller lege om dette. Det kan godt hende det går over etter fødsel, men det kan også hende det ikke gjør det. Man vet jo at å ha det tøft i graviditeten er en risikofaktor for fødselsdepresjon, så det er viktig å snakke med noen heller før enn siden. <3

Det skal jeg prøve å gjøre. Skal snart til jordmor igjen. Er ikke så glad i å snakke om følelser, liker best å skrive dem sånn som her og bare det å lufte tankene anonymt her har vært godt. Men skal prøve å åpne meg litt for jordmor også

 

[Blomme]

Det skal jeg prøve å gjøre. Skal snart til jordmor igjen. Er ikke så glad i å snakke om følelser, liker best å skrive dem sånn som her og bare det å lufte tankene anonymt her har vært godt. Men skal prøve å åpne meg litt for jordmor også

Kanskje du kan skrive ned tankene dine også kan hun lese det isteden, hvis det er en enklere inngang? Det er jo ofte vanskelig å begynne.

 

[Poppy80]

Takk for at du satte ord på det, har også elendig samvittighet og føler meg som en crap mamma og samboer for tiden. Har en på 5 og 3 og holder på å omkomme etter ti minutter lek på gulvet. Sier til de at så snart bebis er ute kan mamma være med å leke mer igjen. Men så skal det være ks så vet at det vil te litt ekstra tid, så vet ikke helt hva jeg skal si når bebis er ute og di i tillegg må ta hensyn til det og bebis.. sukh men har også flink samboer og trøster meg med at alt går over, man vil jo ikke gå glipp av noen gyldne øyeblikk hos de man allerede har også.

 

[Ellemelle92]

Kanskje du kan skrive ned tankene dine også kan hun lese det isteden, hvis det er en enklere inngang? Det er jo ofte vanskelig å begynne.

Takk for ide, var litt sen med å lese. Var til jordmor nå og fikk snakka litt om det hun tok det egentlig litt opp for meg for hun hadde skjønt at risikoen var der for meg av ulike årsaker. Var veldig godt å bli forstått så lett! Så vi skal følge ekstra med fremover og etter fødsel <3

 

[Ellemelle92]

Takk for at du satte ord på det, har også elendig samvittighet og føler meg som en crap mamma og samboer for tiden. Har en på 5 og 3 og holder på å omkomme etter ti minutter lek på gulvet. Sier til de at så snart bebis er ute kan mamma være med å leke mer igjen. Men så skal det være ks så vet at det vil te litt ekstra tid, så vet ikke helt hva jeg skal si når bebis er ute og di i tillegg må ta hensyn til det og bebis.. sukh men har også flink samboer og trøster meg med at alt går over, man vil jo ikke gå glipp av noen gyldne øyeblikk hos de man allerede har også.

Ja det sier jeg også mye. Og 2 åringen sier ofte at sånn og sånn blir det når baby er født, så tydelig han har forstått det og tydelig at han gleder deg til det.
Kanskje du kan vise den plaster over operasjonssåret da så forstår de litt lettere da? Et plaster/bandasje er liksom noe barn knytter til vondt og smerte og kanskje litt mer forståelig enn en stor babymage, hehe.
Håper det ordner seg hvertfall <3