Jeg har ei venninne som spiser meg helt opp, som er veldig dominerende og har veldig sterke meninger. Hun har gjort meg utslitt store deler av svangerskapet.. i de første ukene fikk jeg den vonde beskjeden om at mamma har nyrekreft med spredning, hun bor langt unna så når hun og søstrene mine har vært på besøk hos meg et par uker av gangen har all fokuset mitt vært på dem. Denne venninnen min var dritforbanna på meg fordi jeg ikke hadde tatt meg tid til å være med henne, hun kom med hårreisende utsagn feks ift min søster (at søsteren min umulig kunne være berørt siden venninna mi hadde sett på facebooken hennes at hun hadde vært på fest o.l), at mammaen og familien min tar for mye plass, og hun kunne ikke skjønne hva problemet var å ha henne på besøk samtidig med familieN min. Etterhvert roet hun seg og jeg har prøvd å ta vare på vennene oppi alt. Men hun presterte i ettertid å advare meg om at hvis jeg kun bryr meg om familien min når de kommer på besøk etter fødselen så er jeg en forferdelig venninne.
I det siste har hun vært utrolig pågående, skal treffes ofte, tar ikke nei for et nei og blir sur hvis jeg ikke orker å bli med på utflukter. Jeg er veldig sliten nå, er jo ikke lenge til termin. Hun kommer med frekke og intime spørsmål når vi møtes, er formanende og allerede begynt å fortelle hvordan vi burde oppdra barnet vårt, og ble sur når jeg nekta å trekke opp skjorta mi (jeg hater å vise fram magen). Hun har også kommet med sinnssyke utsagn om at jeg og samboer må gifte oss, siden vi ser ut til å få en "bastard" (??), at hun SKAL komme på sykehuset når jeg har født, og at jeg må forberede meg på at hun kommer til å være ekstremt påtrengende rett etter fødsel (det sa hun i rene ord). Gruer meg til tiden etter fødselen, å måtte være "en dårlig venninne" som skal nekte henne å komme på sykehuset rett etter fødsel, og etterhvert si fra når nok blir nok (eller bare finne meg i oppførselen hennes, men det går jo ikke).
Jeg har aldri vært borti et mer dramatisk og umodent menneske, og et menneske som blir fornærmet og sint og som har null forståelse for alt mulig er det ikke lett å prate med. Føler bestandig at jeg må unnskylde meg og forsvare meg selv. Det er så barnslig hele opplegget, skulle ikke tro det var voksne mennesker inni bildet her.
jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alt sammen, har så mye med min kreftsyke mor og yngre søsken, pluss at jeg har min kjære jeg skal støtte også som har sine konflikter i sin familie
bare kjenner at dette går veldig inn på meg, jeg har dårlig samvittighet overfor mamma og søstrene siden de bor langt unna, overfor samboer siden jeg er så sliten og ikke orker like mye, og også overfor venninnene siden hun ene mener jeg ikke stiller opp for dem.
Huff Måtte bare få det ut!!
I det siste har hun vært utrolig pågående, skal treffes ofte, tar ikke nei for et nei og blir sur hvis jeg ikke orker å bli med på utflukter. Jeg er veldig sliten nå, er jo ikke lenge til termin. Hun kommer med frekke og intime spørsmål når vi møtes, er formanende og allerede begynt å fortelle hvordan vi burde oppdra barnet vårt, og ble sur når jeg nekta å trekke opp skjorta mi (jeg hater å vise fram magen). Hun har også kommet med sinnssyke utsagn om at jeg og samboer må gifte oss, siden vi ser ut til å få en "bastard" (??), at hun SKAL komme på sykehuset når jeg har født, og at jeg må forberede meg på at hun kommer til å være ekstremt påtrengende rett etter fødsel (det sa hun i rene ord). Gruer meg til tiden etter fødselen, å måtte være "en dårlig venninne" som skal nekte henne å komme på sykehuset rett etter fødsel, og etterhvert si fra når nok blir nok (eller bare finne meg i oppførselen hennes, men det går jo ikke).
Jeg har aldri vært borti et mer dramatisk og umodent menneske, og et menneske som blir fornærmet og sint og som har null forståelse for alt mulig er det ikke lett å prate med. Føler bestandig at jeg må unnskylde meg og forsvare meg selv. Det er så barnslig hele opplegget, skulle ikke tro det var voksne mennesker inni bildet her.
jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alt sammen, har så mye med min kreftsyke mor og yngre søsken, pluss at jeg har min kjære jeg skal støtte også som har sine konflikter i sin familie
bare kjenner at dette går veldig inn på meg, jeg har dårlig samvittighet overfor mamma og søstrene siden de bor langt unna, overfor samboer siden jeg er så sliten og ikke orker like mye, og også overfor venninnene siden hun ene mener jeg ikke stiller opp for dem.Huff
Måtte bare få det ut!!
jeg får snakke litt med han etterpå..
De vennene som bryr seg om DEG, og er int. i å være i ditt liv, de er der for å støtte deg igjennom det og også etterpå
Er utrolig vanskelig å ha ei sånn venninne. Jeg vet akuratt hvordan du har det.