lissom
Forumet er livet
Huff, merker at jeg er veldig sliten for tida, jeg... likevel ønsker jeg meg flere barn! Jeg må jo være helt syk... Men nå er det helt ille, altså.. jeg verker i kroppen, og klarer nesten ikke smile ordentlig, blir bare falske "jeg-må-være-høflig-smil"... Jeg synes akkurat nå at det er vanskelig å ta meg av to unger, spesielt hvis begge skal stimuleres skikkelig på det nivået de er, og at begge skal ha det fint, koselig og gøy i løpet av dagen
I tillegg reiser nå mannen min til Kina på jobb... han sier han blir borte 2-3 uker, det vil mest sannsynlig bety at han er borte 3-4... Så da blir jeg alene, får ingen tid til å "ta vare på meg selv" i form av trening og avslapping... jeg klarer ikke se fram til det... og jeg kan ikke si at han ikke kan reise heller, vi trenger virkelig de pengene.... Og jeg har veldig vanskelig for å be foreldre og svigerforeldre om hjelp, jeg skal liksom klare alt.. (lider av "flink-pike-syndromet"..)
Jeg gråter for ingenting, når ingen ser,og er egentlig superlei meg, uten at jeg vet hvorfor.. tror muligens det er en depresjon på vei, det ville ikke gjøre saken særlig mye bedre... Kan ikek si noe om dette til mannen min nå, da blir det kanskje vondt for han å reise.... (tror egentlig ikke det, men... klarer ikke snakke med han om det likevel, empati er ikke hans sterke side...)
Jeg beklager at jeg er så klagete her inne, men jeg må bare få det ut litt... Synes det er litt ok å skrive om det... mener ikke å være surpomp eller noe... sorry...
I tillegg reiser nå mannen min til Kina på jobb... han sier han blir borte 2-3 uker, det vil mest sannsynlig bety at han er borte 3-4... Så da blir jeg alene, får ingen tid til å "ta vare på meg selv" i form av trening og avslapping... jeg klarer ikke se fram til det... og jeg kan ikke si at han ikke kan reise heller, vi trenger virkelig de pengene.... Og jeg har veldig vanskelig for å be foreldre og svigerforeldre om hjelp, jeg skal liksom klare alt.. (lider av "flink-pike-syndromet"..)
Jeg gråter for ingenting, når ingen ser,og er egentlig superlei meg, uten at jeg vet hvorfor.. tror muligens det er en depresjon på vei, det ville ikke gjøre saken særlig mye bedre... Kan ikek si noe om dette til mannen min nå, da blir det kanskje vondt for han å reise.... (tror egentlig ikke det, men... klarer ikke snakke med han om det likevel, empati er ikke hans sterke side...)
Jeg beklager at jeg er så klagete her inne, men jeg må bare få det ut litt... Synes det er litt ok å skrive om det... mener ikke å være surpomp eller noe... sorry...
