Helene&Fillip
Andre møte med forumet
HJELP!!!!
Håper dere orker å lese dette selv om det ble ALT for langt:/ ballet litt på seg underveis..er ikke så dreven når det kommer til forum men trenger å lette litt på trykket kjenner jeg. Håper noen har råd å komme med til meg..
Jeg og barnefaren var sammen i 5 år tilsammen. 5 turbulente år. Han er en person som setter seg og kameratene sine høyest hele tiden og var rett å slett ufordragelig i sin oppførsel mot meg, tilslutt klarte jeg å ta det store skrittet å gå i fra han, ville ha han ut av livet mitt for godt. Han er fra et annet sted enn meg, ca 1 1/2 time unna så det å unngå å se han skulle være lett. Men så fant jeg ut en uke etter at jeg gjor det slutt at jeg var gravid. Da startet mitt livs største mareritt
jeg har alltid hatt lyst på barn,men så absolutt ikke med han( abort var helt uaktuelt for meg! gikk alene i 9 mnd og prøvde å glede meg over det lille nurket som lå magen min. Men fikk konstant beskyldnings meldinger om at jeg hadde planlagt dette, at jeg hadde ødelagt livet hans og at jeg var egoistisk og full av dritt. Ingen skulle få vite at han skulle bli far. Gikk mangen mnd før han sa det til kamerater. Klassekameratene vet det fortsatt ikke.Hadde litt kontakt med mor hans som gledet seg til å bli bestemor. Prøvde å snakke med han og få han til å endre tankegang, prøvde å få han med på ul og kontroller i håp om at han skulle se annerledes på situasjonen,uten hell. De siste mnd hørte jeg ingenting fra mor hans heller. Jeg skaffet alt av utstyr og gjor klart til at gullet skulle komme. Hadde en venninne med meg på fødselen. Sa ingenting til han eller familien hans at fødselen var igang. Da verdens nydeligste gutt kom til verden sendte jeg de en melding. En uke etter fødsel kom de på besøk og det var kjærlighet ved første blikk. Faren begynte å komme på besøk og han elsket å være far. Men passet på å fortelle meg så ofte han kunne at jeg hadde beholdt ungen mot hans vilje. passet på at jeg ikke kom meg for langt opp av den dype grøfta jeg hadde sunket i iløpet av graviditeten. Og som jeg hadde vært nede i så mangen ganger i løpet av tiden vi var sammen. Det er sånn han er. En med psykopatiske tendenser. Vi hadde dåp en måned etter fødselen, sammen med min søster og hennes gull som er 7 uker eldre enn min. Jeg laget mat og betalte for lokalet,kjøpte inn pynt og ja, gjor alt. barnefar og hans familie bidrog ikke med noe, ikke en kake en gang. Tilbyder seg ikke å betale noe heller. Tok bare med seg gutten og knipset bilder og skulle vise hvor stolte de alle var. Månedene gikk og det var MYE krangling og problemer. Barnefaren dukket opp når det passet han og det kunne gå flere uker mellom hver gang. og om jeg var reist hjem til min mor så var jeg fint nødt til å komme hjem når han ville komme. prøvde jeg å si noe på det ble det bråk. Da gullet var 6 mnd ble jeg skjelt ut av mor hans for de jeg nektet de å ha gutten på overnatting. Jeg skulle ut for første gang og bf skulle passe han. Men vi var blitt enige om at det beste var at han satt hjemme hos meg der gutten er trygg første gang han skulle være alene med han. Men dette likte ikke bestemoren. Som mente de skulle hatt han på overnatting for lenge siden!?(mormor til bf bor på samme sted som meg så da bor de der når de er her). Da klikket jo jeg. Jeg ammet og det hadde ikke vært mulig for de å ha han på overnatting tidligere. Dessuten så går det så lang tid mellom hver gang bf er her at jeg mener det ikke er bra for gutten å bli plassert vekk når den eneste han er med til daglig er meg,den eneste som har lagt han hver kveld i hans liv er meg. Så om bf ville ha han på,overnatting så måtte han komme oftere. Det ble så mye krangling og styr i en lang periode fremover. De tenker kun på seg selv og på hvor mye de har lyst til å ha gutten at de driter i hva som er best for han. De får ha han noen timer på dagtid, men jeg har bestemt at han ska kjenne sin far og føle seg trygg på han før det er snakk om overnatting. Men jeg er bare egoistisk som vanlig og tenker ikke på sønnen min, kun på meg selv. Jeg får 800 kr i mnd av bf og ifølge han skal det dekke kjøring att og fram til bf hver gang han er her så på en helg kan det lett bli 6-8 ganger, (da bor han ca 15min kjøring fra meg,en vei)det skal dekke mat,mme, bleier,klær, utstyr, tak over hodet og alt annet som et barn trenger. Og jeg skal og levere det med til han de timene han har han. Han er helt syk i hodet!! En gang når gutten var syk spurte jeg han om han kunne komme å avlaste meg for jeg var så sliten, på det tidspunktet hadde jeg ikke hatt en hel natt søvn på 7mnd! fra gutten var fødd har han våknet hver 1-2 time hver natt!,men da fikk jeg beskjed om å slutte å syte! for det var så visst ikke slitsomt å vær alene med en baby! Jeg spurte hva helvete han visste om hvordan det var å stå aleine om alt hele tiden når det lengste han har hatt gutten er 5 timer på dagtid. Og ingen våkennetter, han slipper å lure på hvordan han skal få tatt seg eg dusj, hvordan han skal få tid til å handle,vaske klær,hus,lage mat og alle andre daglige gjøremål samtidig som han har dette barnet rundt seg 24/7. Han mente jeg ikke hadde rett på avlastning. For jeg tenkte kun på meg selv. Da sa jeg til han at han kunne skaffe seg sin egen bil og bilsete og komme å hente gutten selv når han skulle ha han. Men da fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg ikke tenkte på hva som var best for gutten og at jeg nektet han å se bf, ettersom han var student og ikke hadde råd til dette. Og dette var jo noe jeg visste når jeg "planla" å bli gravid og valgte å beholde mot hans vilje?!? Er ikke dette ordene fra en psykopat så vet ikke jeg!?
en gang tidligere når både bf og hans mor var her spurte jeg om han kunne komme tidlig om morningen og ta gutten slik at jeg for en gangs skyld kunne få sove litt, sa han våknet i 05.30 tiden, noe han mente var aaaalt for tidlig for han å komme. Om han ikke heller kunne komme kl 07.00!?! Men for faen, det er jo da gutten våkner, hjelper ikke å komme dinglende i syv tiden når jeg allerede har vært oppe i over en time, meningen var jo at jeg skulle få sove!! Han sa grett og gikk. Morningen kom men ikke bf! Kl 09.30 fikk jeg meld av han, om det var grett at han ikke hadde kommet?? De andre hadde sittet oppe så lenge så da hadde ikke han så lyst å legge seg tidlig og stå opp tidlig så da bare lot han vær å gjøre det!! Faen så jævlig lett for han å bare la vær å være far når det ikke passet han. Den muligheten har ikke jeg, jeg kan ikke bare velge at i dag vil jeg ikke stå opp..faen asså! Er det mulig?? Eneste som surrer oppi det hodet der er han han han, og hva han vil!! Jeg sa da at han ikke fikk komme og kunne dra til helvette å bli der. Jeg var såå lei nå! Men han kom og latet som ingenting. Vi kranglet og jeg måtte be mor hans komme å hente han for han sto med gutten i armene og skrek til meg og nektet å gi han fra seg gav han til meg tilslutt og prøvde å vri alt over på meg,nok en gang.. syke syke mann!!
Nå nylig var jeg reist hjem til min mor for en periode, han sa han ville komme torsdagen så da pakket jeg sakene og reiste hjem når dagen kom. Men han dukket ikke opp. Sendte meld og spurte hvorfor, da hadde han vært på konsert kvelden før og kom sent hjem og sto opp sent så var sliten???!!! For det er liksom ikke jeg??men kan jeg velge??NEI! Jævla kødd!!
Denne helgen har vi avtalt sammen med hans mor at de skal få ha gutten der ute hos de om dagene for noen slektninger som bor langt vekke skulle komme. Så da har jeg sittet alene om dagene nå i uka mens venner og kjente jobber, hadde lyst å reise hjem til min mor men vi hadde jo lagt denne avtalen. Men så sier han at han hadde takket ja til å jobbe(jobber tredje hver helg,men hadde fri denne egentlig), så da mente han at hjem skulle ta gutten med til hans familie og sitte der med de. Jeg ringte og sa at det hadde ikke jeg så lyst til. Jeg har bursdag på søndag og alle rundt meg her skulle vekk i helgen så da hadde ikkje jeg lyst å sitte her alene hele helgen og på bursdagen min, kun for at han familie skulle få se gutten. Da ble jeg nok en gang skjelt ut etter noter! At jeg hadde jo sagt til mor hans at de skulle få se gutten og at min grunn til å reise hjem ikke var god nok! Det var han som brøt avtalen,det er hans jobb å passe på å ta sønnen sin med til sin familie, ikke min! Og at han hadde dårlig økonomi og trengte pengene er ikke mitt problem. De usle kronene han tjener på den jobben er ikke noe jeg får noe ut av, har ikke råd til å bidra med noe til gutten med de allikevel. Og han har seg selv å takke når han faen ikke giddet å skaffe seg sommerjobb!! Han er student og betaler meg 800kr(!!!) i mnd til vanlig så når sommeren kommer så er det hans plikt å skaffe seg jobb slik at han for en gangs skyld kan bidra. Gutten skal begynne i barnehagen og trenger dobbelt opp av alt. Jeg har skaffet ALT han trenger til nå så nå er det faen meg på tide han tar litt ansvar og gjør sin jobb som far. Han har sluppet så alt for lett unna hele veien,hele sitt liv faktisk og nå er det nok!! Jeg angrer på at jeg prøvde så hardt når jeg gikk gravid på å få han til å glede seg til å bli far, angrer på at jeg tok imot han med åpne armer når gutten kom til verden. Jeg skulle latt han få kjempe for å få se han og tvunget han til å skjerpe seg! Nå har jeg latt meg trakke på for lenge og vet ikke hvordan jeg skal snu dette jeg trenger virkelig råd! Hvilke rettigheter har jeg?Han? Hvordan skal jeg gå frem? Har ikke lyst å nekte han å vær med sønnen for han er en god far sånn sett, når han er med gutten. Men mot meg er han helt jævlig. Men noe må jeg gjør som kan få han til å skjønne alvoret i dette!! HJELP!!!!!!!!!!
Håper dere orker å lese dette selv om det ble ALT for langt:/ ballet litt på seg underveis..er ikke så dreven når det kommer til forum men trenger å lette litt på trykket kjenner jeg. Håper noen har råd å komme med til meg..
Jeg og barnefaren var sammen i 5 år tilsammen. 5 turbulente år. Han er en person som setter seg og kameratene sine høyest hele tiden og var rett å slett ufordragelig i sin oppførsel mot meg, tilslutt klarte jeg å ta det store skrittet å gå i fra han, ville ha han ut av livet mitt for godt. Han er fra et annet sted enn meg, ca 1 1/2 time unna så det å unngå å se han skulle være lett. Men så fant jeg ut en uke etter at jeg gjor det slutt at jeg var gravid. Da startet mitt livs største mareritt
jeg har alltid hatt lyst på barn,men så absolutt ikke med han( abort var helt uaktuelt for meg! gikk alene i 9 mnd og prøvde å glede meg over det lille nurket som lå magen min. Men fikk konstant beskyldnings meldinger om at jeg hadde planlagt dette, at jeg hadde ødelagt livet hans og at jeg var egoistisk og full av dritt. Ingen skulle få vite at han skulle bli far. Gikk mangen mnd før han sa det til kamerater. Klassekameratene vet det fortsatt ikke.Hadde litt kontakt med mor hans som gledet seg til å bli bestemor. Prøvde å snakke med han og få han til å endre tankegang, prøvde å få han med på ul og kontroller i håp om at han skulle se annerledes på situasjonen,uten hell. De siste mnd hørte jeg ingenting fra mor hans heller. Jeg skaffet alt av utstyr og gjor klart til at gullet skulle komme. Hadde en venninne med meg på fødselen. Sa ingenting til han eller familien hans at fødselen var igang. Da verdens nydeligste gutt kom til verden sendte jeg de en melding. En uke etter fødsel kom de på besøk og det var kjærlighet ved første blikk. Faren begynte å komme på besøk og han elsket å være far. Men passet på å fortelle meg så ofte han kunne at jeg hadde beholdt ungen mot hans vilje. passet på at jeg ikke kom meg for langt opp av den dype grøfta jeg hadde sunket i iløpet av graviditeten. Og som jeg hadde vært nede i så mangen ganger i løpet av tiden vi var sammen. Det er sånn han er. En med psykopatiske tendenser. Vi hadde dåp en måned etter fødselen, sammen med min søster og hennes gull som er 7 uker eldre enn min. Jeg laget mat og betalte for lokalet,kjøpte inn pynt og ja, gjor alt. barnefar og hans familie bidrog ikke med noe, ikke en kake en gang. Tilbyder seg ikke å betale noe heller. Tok bare med seg gutten og knipset bilder og skulle vise hvor stolte de alle var. Månedene gikk og det var MYE krangling og problemer. Barnefaren dukket opp når det passet han og det kunne gå flere uker mellom hver gang. og om jeg var reist hjem til min mor så var jeg fint nødt til å komme hjem når han ville komme. prøvde jeg å si noe på det ble det bråk. Da gullet var 6 mnd ble jeg skjelt ut av mor hans for de jeg nektet de å ha gutten på overnatting. Jeg skulle ut for første gang og bf skulle passe han. Men vi var blitt enige om at det beste var at han satt hjemme hos meg der gutten er trygg første gang han skulle være alene med han. Men dette likte ikke bestemoren. Som mente de skulle hatt han på overnatting for lenge siden!?(mormor til bf bor på samme sted som meg så da bor de der når de er her). Da klikket jo jeg. Jeg ammet og det hadde ikke vært mulig for de å ha han på overnatting tidligere. Dessuten så går det så lang tid mellom hver gang bf er her at jeg mener det ikke er bra for gutten å bli plassert vekk når den eneste han er med til daglig er meg,den eneste som har lagt han hver kveld i hans liv er meg. Så om bf ville ha han på,overnatting så måtte han komme oftere. Det ble så mye krangling og styr i en lang periode fremover. De tenker kun på seg selv og på hvor mye de har lyst til å ha gutten at de driter i hva som er best for han. De får ha han noen timer på dagtid, men jeg har bestemt at han ska kjenne sin far og føle seg trygg på han før det er snakk om overnatting. Men jeg er bare egoistisk som vanlig og tenker ikke på sønnen min, kun på meg selv. Jeg får 800 kr i mnd av bf og ifølge han skal det dekke kjøring att og fram til bf hver gang han er her så på en helg kan det lett bli 6-8 ganger, (da bor han ca 15min kjøring fra meg,en vei)det skal dekke mat,mme, bleier,klær, utstyr, tak over hodet og alt annet som et barn trenger. Og jeg skal og levere det med til han de timene han har han. Han er helt syk i hodet!! En gang når gutten var syk spurte jeg han om han kunne komme å avlaste meg for jeg var så sliten, på det tidspunktet hadde jeg ikke hatt en hel natt søvn på 7mnd! fra gutten var fødd har han våknet hver 1-2 time hver natt!,men da fikk jeg beskjed om å slutte å syte! for det var så visst ikke slitsomt å vær alene med en baby! Jeg spurte hva helvete han visste om hvordan det var å stå aleine om alt hele tiden når det lengste han har hatt gutten er 5 timer på dagtid. Og ingen våkennetter, han slipper å lure på hvordan han skal få tatt seg eg dusj, hvordan han skal få tid til å handle,vaske klær,hus,lage mat og alle andre daglige gjøremål samtidig som han har dette barnet rundt seg 24/7. Han mente jeg ikke hadde rett på avlastning. For jeg tenkte kun på meg selv. Da sa jeg til han at han kunne skaffe seg sin egen bil og bilsete og komme å hente gutten selv når han skulle ha han. Men da fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg ikke tenkte på hva som var best for gutten og at jeg nektet han å se bf, ettersom han var student og ikke hadde råd til dette. Og dette var jo noe jeg visste når jeg "planla" å bli gravid og valgte å beholde mot hans vilje?!? Er ikke dette ordene fra en psykopat så vet ikke jeg!? en gang tidligere når både bf og hans mor var her spurte jeg om han kunne komme tidlig om morningen og ta gutten slik at jeg for en gangs skyld kunne få sove litt, sa han våknet i 05.30 tiden, noe han mente var aaaalt for tidlig for han å komme. Om han ikke heller kunne komme kl 07.00!?! Men for faen, det er jo da gutten våkner, hjelper ikke å komme dinglende i syv tiden når jeg allerede har vært oppe i over en time, meningen var jo at jeg skulle få sove!! Han sa grett og gikk. Morningen kom men ikke bf! Kl 09.30 fikk jeg meld av han, om det var grett at han ikke hadde kommet?? De andre hadde sittet oppe så lenge så da hadde ikke han så lyst å legge seg tidlig og stå opp tidlig så da bare lot han vær å gjøre det!! Faen så jævlig lett for han å bare la vær å være far når det ikke passet han. Den muligheten har ikke jeg, jeg kan ikke bare velge at i dag vil jeg ikke stå opp..faen asså! Er det mulig?? Eneste som surrer oppi det hodet der er han han han, og hva han vil!! Jeg sa da at han ikke fikk komme og kunne dra til helvette å bli der. Jeg var såå lei nå! Men han kom og latet som ingenting. Vi kranglet og jeg måtte be mor hans komme å hente han for han sto med gutten i armene og skrek til meg og nektet å gi han fra seg
gav han til meg tilslutt og prøvde å vri alt over på meg,nok en gang.. syke syke mann!!Nå nylig var jeg reist hjem til min mor for en periode, han sa han ville komme torsdagen så da pakket jeg sakene og reiste hjem når dagen kom. Men han dukket ikke opp. Sendte meld og spurte hvorfor, da hadde han vært på konsert kvelden før og kom sent hjem og sto opp sent så var sliten???!!! For det er liksom ikke jeg??men kan jeg velge??NEI! Jævla kødd!!
Denne helgen har vi avtalt sammen med hans mor at de skal få ha gutten der ute hos de om dagene for noen slektninger som bor langt vekke skulle komme. Så da har jeg sittet alene om dagene nå i uka mens venner og kjente jobber, hadde lyst å reise hjem til min mor men vi hadde jo lagt denne avtalen. Men så sier han at han hadde takket ja til å jobbe(jobber tredje hver helg,men hadde fri denne egentlig), så da mente han at hjem skulle ta gutten med til hans familie og sitte der med de. Jeg ringte og sa at det hadde ikke jeg så lyst til. Jeg har bursdag på søndag og alle rundt meg her skulle vekk i helgen så da hadde ikkje jeg lyst å sitte her alene hele helgen og på bursdagen min, kun for at han familie skulle få se gutten. Da ble jeg nok en gang skjelt ut etter noter! At jeg hadde jo sagt til mor hans at de skulle få se gutten og at min grunn til å reise hjem ikke var god nok! Det var han som brøt avtalen,det er hans jobb å passe på å ta sønnen sin med til sin familie, ikke min! Og at han hadde dårlig økonomi og trengte pengene er ikke mitt problem. De usle kronene han tjener på den jobben er ikke noe jeg får noe ut av, har ikke råd til å bidra med noe til gutten med de allikevel. Og han har seg selv å takke når han faen ikke giddet å skaffe seg sommerjobb!! Han er student og betaler meg 800kr(!!!) i mnd til vanlig så når sommeren kommer så er det hans plikt å skaffe seg jobb slik at han for en gangs skyld kan bidra. Gutten skal begynne i barnehagen og trenger dobbelt opp av alt. Jeg har skaffet ALT han trenger til nå så nå er det faen meg på tide han tar litt ansvar og gjør sin jobb som far. Han har sluppet så alt for lett unna hele veien,hele sitt liv faktisk og nå er det nok!! Jeg angrer på at jeg prøvde så hardt når jeg gikk gravid på å få han til å glede seg til å bli far, angrer på at jeg tok imot han med åpne armer når gutten kom til verden. Jeg skulle latt han få kjempe for å få se han og tvunget han til å skjerpe seg! Nå har jeg latt meg trakke på for lenge og vet ikke hvordan jeg skal snu dette
jeg trenger virkelig råd! Hvilke rettigheter har jeg?Han? Hvordan skal jeg gå frem? Har ikke lyst å nekte han å vær med sønnen for han er en god far sånn sett, når han er med gutten. Men mot meg er han helt jævlig. Men noe må jeg gjør som kan få han til å skjønne alvoret i dette!! HJELP!!!!!!!!!!
