Torsdag 12.Januar (6 dager før termin) våknet i 10.30 jeg av at vannet og slimproppen gikk - var ikke sikker på om det var vannet, men det rant jo veldig mye og tynnt til bare slim å være, så utpå formiddagen ringte jeg føden for å høre hva de trodde.
Jeg fikk beskjed om å komme på sykehuset - og var der i ett tida.
Mamma kjørte meg og var med inn.
Det ble tatt en rier/puls/sparketest og det eneste vi så der var at ungen virket frisk og hadde normal puls.. ikke noen nevneverdige rier.
Jeg fikk noen SVÆRE bind som skulle fange opp det som rant, så de fikk sjekket om det var vannet - for en "bomullspinnetest" viste at vannet IKKE var gått, selv om jeg rant som en kjøkkenvask..
Etter kort tid fikk jordmoren et fullt bind - og hun fikk konstantert at dette var vannet, ja.
Jeg ble innlagt på sykehuset, for de ville ikke sende meg hjem når vannet var gått. Hadde fortsatt ikke noen rier. [8|]
Da jeg fikk konstantert at vannet var gått ringte jeg mannen min og sa at han kunne komme til Stord (han var i Bergen og jobbet) for fødselen kom til å finne sted i løpet av et døgn eller to. -jeg ba ham ta seg god tid, siden det ikke var noen rier ennå, for jeg ville ha HELE mannen min med på fødselen, ikke no trafikkulykker takk [;)]
Mamma ble avløst av en venninne av meg (hun er lege, men hadde ettermiddagen fri) og mens hun var der begynte jeg å få litt rier - de kom ca hvert 5 minutt og satte seg skikkelig i ryggen - jeg kjente ikke noe særlig foran eller nedentil, men hadde VELDIG vondt i ryggen for hver rie. I 8-9tia om kvelden kom mannen min, og da ble riene litt mindre vonde.
Utover natten ble jeg kjempesliten i ryggen og veldig trøtt, så jordmora som var på nattskiftet fant ut at hun ville sjekke om jeg hadde åpning. (Det var ikke blitt sjekket tidligere pga infeksjonsfaren siden vannet var gått) det var 2 cm.. ikke mye å skryte av, nei..
Jeg fikk en tablett og en sprøyte som skulle få en av to ting til å skje: enten skulle riene gi seg, eller så skulle de bli mer ordentlige og effektive. (Altså: enten skulle jeg føde i løpet av natten, eller så skulle jeg få sove)
Det virka ikke.
Jeg fikk låne en "prekestol" til å lene meg til mens riene herjet, og så lå jeg stort sett på senga imellom, for jeg var så sliten.
Senere på natta sjekka hun åpningen en gang til, da var det 5 cm, og jeg ble lagt inn på fødestua. Jordmor var overrasket over at de riene som stort sett kjendtes i ryggen kunne være så effektive på åpning.
Jeg fikk prøve lystgass men den ble jeg bare kvalm av - og veldig tørr i munnen, så jeg dytta den unna etter 2 forsøk.
En gang på morgenen kom en anestesi-lege og gav meg epidural - jordmor syntes at jeg hadde lidd nok - jeg var enig.
Ett par rier etter det sovnet jeg mellom hver rie, og mannen min synes det var veldig godt å se meg sove litt innimellom.
"HVA SOM HELST - bare det kan lindre litt" ble mitt refreng den natta, ja..
Jeg følte veldig behov for å presse - og ja, jeg bæsja litt før fødselen kom igang[8D] (Var utrolig godt å få det ut!)
Jeg ble litt hoven nedentil av at jeg presset for mye for tidlig, men det roet seg litt etterhvert.
Kl.08.45 fikk jeg endelig lov til å presse, og ble lovet at NÅ kom barnet før kl.10..
Jeg pressa i 5 kvarter.. Måtte prøve litt forskjellige måter å presse på for å få riktig teknikk, men løsningen for meg ble at mannen min og en jordmor holde en arm under hvert kne (jeg lå på ryggen, ja) og så holdt de meg i hver sin hånd, på en måte. - jeg skulle ikke dytte hendene deres fra meg, men DRA dem i armen.. DA ble det fart på sakene og lilleJR kom ut med hodet sitt kl.10, og hele den lille kroppen hans var ute kl. 10.01
Mannen min fikk jo sett ALT.. han hadde ikke trodd at han skulle klare å se på alt det som skjedde, men han sier at han angrer ikke et sekund.
Det sterkeste øyeblikket for oss alle var vel akkurat da hodet kom ut
- mannen min sa i ettertid: "Det var først DA jeg skjønte at det var et lite menneske der inne som var på vei ut"
- da jeg kjendte at hodet var ute fikk jeg litt ekstra energi, og pressa resten av kroppen ut UTEN hjelp av rier[;)]
Jeg spurte mannen min: er det en gutt eller en jente?
Han svarte: jeg ser ikke.. (Han hadde øynene fulle av tårer)
Jordmor sa at det var en gutt
- og vi var veldig enige om navnet hans: John Ruben (som betyr: Gud er nådig - Se en Sønn!)
Jeg måtte syes endel - både forover, bakover og innover.. det gjorde fryktelig vondt, men all smerte var verdt den nydelige lille gutten vår.. Ikke så rart at jeg har verdens vakreste lille sønn, når pappa'n hans er verdens vakreste mann!
Alle som tror at fredag den 13. er en ulykkesdag: Dere tar FEIL![;)]
Sønnen vår kom fredag den 13, og mens jeg ble sydd fikk mannen min telefon om jobbintervju. (Han fikk jobben også, ja[;)])
Jeg fikk beskjed om å komme på sykehuset - og var der i ett tida.
Mamma kjørte meg og var med inn.
Det ble tatt en rier/puls/sparketest og det eneste vi så der var at ungen virket frisk og hadde normal puls.. ikke noen nevneverdige rier.
Jeg fikk noen SVÆRE bind som skulle fange opp det som rant, så de fikk sjekket om det var vannet - for en "bomullspinnetest" viste at vannet IKKE var gått, selv om jeg rant som en kjøkkenvask..
Etter kort tid fikk jordmoren et fullt bind - og hun fikk konstantert at dette var vannet, ja.
Jeg ble innlagt på sykehuset, for de ville ikke sende meg hjem når vannet var gått. Hadde fortsatt ikke noen rier. [8|]
Da jeg fikk konstantert at vannet var gått ringte jeg mannen min og sa at han kunne komme til Stord (han var i Bergen og jobbet) for fødselen kom til å finne sted i løpet av et døgn eller to. -jeg ba ham ta seg god tid, siden det ikke var noen rier ennå, for jeg ville ha HELE mannen min med på fødselen, ikke no trafikkulykker takk [;)]
Mamma ble avløst av en venninne av meg (hun er lege, men hadde ettermiddagen fri) og mens hun var der begynte jeg å få litt rier - de kom ca hvert 5 minutt og satte seg skikkelig i ryggen - jeg kjente ikke noe særlig foran eller nedentil, men hadde VELDIG vondt i ryggen for hver rie. I 8-9tia om kvelden kom mannen min, og da ble riene litt mindre vonde.
Utover natten ble jeg kjempesliten i ryggen og veldig trøtt, så jordmora som var på nattskiftet fant ut at hun ville sjekke om jeg hadde åpning. (Det var ikke blitt sjekket tidligere pga infeksjonsfaren siden vannet var gått) det var 2 cm.. ikke mye å skryte av, nei..
Jeg fikk en tablett og en sprøyte som skulle få en av to ting til å skje: enten skulle riene gi seg, eller så skulle de bli mer ordentlige og effektive. (Altså: enten skulle jeg føde i løpet av natten, eller så skulle jeg få sove)
Det virka ikke.
Jeg fikk låne en "prekestol" til å lene meg til mens riene herjet, og så lå jeg stort sett på senga imellom, for jeg var så sliten.
Senere på natta sjekka hun åpningen en gang til, da var det 5 cm, og jeg ble lagt inn på fødestua. Jordmor var overrasket over at de riene som stort sett kjendtes i ryggen kunne være så effektive på åpning.
Jeg fikk prøve lystgass men den ble jeg bare kvalm av - og veldig tørr i munnen, så jeg dytta den unna etter 2 forsøk.
En gang på morgenen kom en anestesi-lege og gav meg epidural - jordmor syntes at jeg hadde lidd nok - jeg var enig.
Ett par rier etter det sovnet jeg mellom hver rie, og mannen min synes det var veldig godt å se meg sove litt innimellom.
"HVA SOM HELST - bare det kan lindre litt" ble mitt refreng den natta, ja..
Jeg følte veldig behov for å presse - og ja, jeg bæsja litt før fødselen kom igang[8D] (Var utrolig godt å få det ut!)
Jeg ble litt hoven nedentil av at jeg presset for mye for tidlig, men det roet seg litt etterhvert.
Kl.08.45 fikk jeg endelig lov til å presse, og ble lovet at NÅ kom barnet før kl.10..
Jeg pressa i 5 kvarter.. Måtte prøve litt forskjellige måter å presse på for å få riktig teknikk, men løsningen for meg ble at mannen min og en jordmor holde en arm under hvert kne (jeg lå på ryggen, ja) og så holdt de meg i hver sin hånd, på en måte. - jeg skulle ikke dytte hendene deres fra meg, men DRA dem i armen.. DA ble det fart på sakene og lilleJR kom ut med hodet sitt kl.10, og hele den lille kroppen hans var ute kl. 10.01
Mannen min fikk jo sett ALT.. han hadde ikke trodd at han skulle klare å se på alt det som skjedde, men han sier at han angrer ikke et sekund.
Det sterkeste øyeblikket for oss alle var vel akkurat da hodet kom ut
- mannen min sa i ettertid: "Det var først DA jeg skjønte at det var et lite menneske der inne som var på vei ut"
- da jeg kjendte at hodet var ute fikk jeg litt ekstra energi, og pressa resten av kroppen ut UTEN hjelp av rier[;)]
Jeg spurte mannen min: er det en gutt eller en jente?
Han svarte: jeg ser ikke.. (Han hadde øynene fulle av tårer)
Jordmor sa at det var en gutt
- og vi var veldig enige om navnet hans: John Ruben (som betyr: Gud er nådig - Se en Sønn!)
Jeg måtte syes endel - både forover, bakover og innover.. det gjorde fryktelig vondt, men all smerte var verdt den nydelige lille gutten vår.. Ikke så rart at jeg har verdens vakreste lille sønn, når pappa'n hans er verdens vakreste mann!
Alle som tror at fredag den 13. er en ulykkesdag: Dere tar FEIL![;)]
Sønnen vår kom fredag den 13, og mens jeg ble sydd fikk mannen min telefon om jobbintervju. (Han fikk jobben også, ja[;)])
