Jeg har gjort og gjør fortsatt de rådene i den artikkelen der. Det er alikevell en haug av mat de ikke vil ha. Men jeg legger den nå på tallerknen deres likevel for å prøve i det minste, prøver alltid at det hvertfall er en ting på tallerknen jeg vet de liker, og oppfordrer til å hvertfall ta en bit av det andre, noe de alltid gjør uten at jeg føler jeg tvinger dem. Storebror spiste alt mulig når han var mindre, men har blitt mer kresen jo eldre han har blitt. Lillebror har vært forholdsvis "normalt kresen" hele veien. Selv likte og spiste jeg "ingenting" da jeg var liten, men jeg lever enda i beste velgående og både liker og spiser det meste. Så teorien min er at det gjerne går over og at det ikke er noe å stresse over at barna er kresne. Eksponer dem gjerne, men det er ikke sikkert at det hjelper på noen år. Husker jeg også ble tvunget til å spise ting, det hadde hvertfall ikke noe godt for seg.
Også er det noen få som ikke vokser det av seg i det hele tatt, men da tenker jeg kanskje at det ofte er en underliggende årsak. Lillebroren min på 20 år har levd hele sitt liv på mat som ikke har noen smaker, for det meste rista brød med smør. Han er autist. Han klarer i dag å forklare at han ikke vil ha mat med smaker fordi det blir for mange følelsesinntrykk. Dog lever han også i beste velgående helsemessig sett, men da med diverse tilskudd av vitaminer.
Også er det noen få som ikke vokser det av seg i det hele tatt, men da tenker jeg kanskje at det ofte er en underliggende årsak. Lillebroren min på 20 år har levd hele sitt liv på mat som ikke har noen smaker, for det meste rista brød med smør. Han er autist. Han klarer i dag å forklare at han ikke vil ha mat med smaker fordi det blir for mange følelsesinntrykk. Dog lever han også i beste velgående helsemessig sett, men da med diverse tilskudd av vitaminer.
Føler ivertfall ikke at det er min eller mannens feil.. Mellomstebroren spiser omtrent alt - heldigvis