Skyldfølelse, nedstemthet

[Tannfeen*]

Hei! Fant ut at jeg er gravid med nummer 2. Har fra før et barn født juli 2018. Vi ønsket å få tette barn og har prøvd de siste månedene.

«Problemet» er at jeg er ikke så glad for å være gravid som jeg trodde. Jeg får utrolig skyldfølelse ovenfor barnet jeg har fra før. Er redd alt skal gå på bekostning av henne og at jeg må svikte henne pga babyen. Jeg føler meg også svært ukomfortabel disse første månedene som gravid. Det med at man ikke ønsker å dele med andre i tilfelle dette ikke går bra etc... jeg føler meg ukomfortabel i egen kropp som nå vet hva det vil si å gjennomgå en graviditet.

Ikke misforstå meg - jeg tror denne babyen kommer til å bli like elsket som førstemann, men jeg kjenner psyken min ikke er ideell denne gangen.

bare følte for å lufte litt..

 

[Støvel93]

Så leit at du kjenner det sånn. Vit at du ikke er alene om å være nedstemt. Jeg tror jeg ville prøvd å fokusere på babyen du allerede har frem til neste baby kom uten å bekymre meg for mye over hvordan ting blir når baby nr 2 kommer, og bare tatt det derfra. Og tenk hvor heldig barna dine er som blir så tette og har hverandre gjennom oppveksten. De kommer nok ikke til å tenke på det på den måten, noen av dem. Fokuser på alt det gode og fine, men gi deg selv lov til å kjenne på vonde følelser. Du er modig som åpner deg opp om vanskelige følelser. god klem

 

[Ønske.]

Stor klem

 

[Junimamma2018]

Utrolig kjipt at du føler det slik, men du er ikke den eneste. Jeg også har en unge på alder med din (termin juli 2018, men ble født 5 uker fortidlig så er junibaby) og jeg føler det slik innimellom. Veldig redd for at jeg ikke skal yte optimalt som mamma når magen blir større. Men innerst inne har jeg troa på at dette kommer til å gå fint. Det er så mange som har vært i denne situasjonen før meg og det har gått fint for de. Barn er desuten veldig tilpasningsdyktige

 

[Tannfeen*]

Så leit at du kjenner det sånn. Vit at du ikke er alene om å være nedstemt. Jeg tror jeg ville prøvd å fokusere på babyen du allerede har frem til neste baby kom uten å bekymre meg for mye over hvordan ting blir når baby nr 2 kommer, og bare tatt det derfra. Og tenk hvor heldig barna dine er som blir så tette og har hverandre gjennom oppveksten. De kommer nok ikke til å tenke på det på den måten, noen av dem. Fokuser på alt det gode og fine, men gi deg selv lov til å kjenne på vonde følelser. Du er modig som åpner deg opp om vanskelige følelser. god klem

Utrolig kjipt at du føler det slik, men du er ikke den eneste. Jeg også har en unge på alder med din (termin juli 2018, men ble født 5 uker fortidlig så er junibaby) og jeg føler det slik innimellom. Veldig redd for at jeg ikke skal yte optimalt som mamma når magen blir større. Men innerst inne har jeg troa på at dette kommer til å gå fint. Det er så mange som har vært i denne situasjonen før meg og det har gått fint for de. Barn er desuten veldig tilpasningsdyktige

takkDet var gode og kloke ord. Innerst inne vet jeg at dette er kjempebra for begge barna. Det å kunne vokse opp tett sammen og forhåpentligvis få et godt søskenforhold.

Og godt vi er flere her inne med litt tettere barn

 

[Lykkelitenkommertilverden]

Jeg kan relatere til tankene og følelsene dine. Jeg håper du også kommer dit, at du klarer å roe ned, og få trua på deg selv

Jeg har en gutt på alderen til din. Juli 2018, og skal altså da få nummer to juli 2020. Det var ikke planlagt, og jeg gråt så fælt de første dagene. Jeg synes så synd på han lille som måtte dele mammaen sin, og at jeg kanskje ble like dårlig dette svangerskapet som første..

Nå har jeg klart å vri det dit at, ja, det blir hektisk, ja han blir kanskje sjalu, for det er en overgang for han og, men de begge har en pappa.. når min lille kommer hjem fra barnehagen, har nummer to vært hjemme med meg hele dagen. Da kan jeg være med største, pappaen med minste.. eller noe sånn. Og etterhvert vil de jo få stor glede av hverandre. Prøve å engasjere storebror i bleieskift, få han til å gi baby smokken osv.. så han føler seg delaktig.

Dette her klarer du og jeg, det vet jeg!

 

[Tannfeen*]

Jeg kan relatere til tankene og følelsene dine. Jeg håper du også kommer dit, at du klarer å roe ned, og få trua på deg selv

Jeg har en gutt på alderen til din. Juli 2018, og skal altså da få nummer to juli 2020. Det var ikke planlagt, og jeg gråt så fælt de første dagene. Jeg synes så synd på han lille som måtte dele mammaen sin, og at jeg kanskje ble like dårlig dette svangerskapet som første..

Nå har jeg klart å vri det dit at, ja, det blir hektisk, ja han blir kanskje sjalu, for det er en overgang for han og, men de begge har en pappa.. når min lille kommer hjem fra barnehagen, har nummer to vært hjemme med meg hele dagen. Da kan jeg være med største, pappaen med minste.. eller noe sånn. Og etterhvert vil de jo få stor glede av hverandre. Prøve å engasjere storebror i bleieskift, få han til å gi baby smokken osv.. så han føler seg delaktig.

Dette her klarer du og jeg, det vet jeg!

Åhh! Kjente tårene kom pressende på nå.. takk for at du deler. Du har helt rett i at man kan fint bytte på å være sammen med hver av de. Tror også det hadde vært verre om hun var nesten 7 år og deretter skulle begynne å dele mamma og pappa med en baby.

Jeg er bare redd jeg skal bli dårlig og slapp og ikke fungere godt som en mamma de neste månedene..men hvem vet.. kanskje jeg ikke blir så dårlig i og med at man er vant til å stå på for en liten en fra før

 

[Lykkelitenkommertilverden]

Åhh! Kjente tårene kom pressende på nå.. takk for at du deler. Du har helt rett i at man kan fint bytte på å være sammen med hver av de. Tror også det hadde vært verre om hun var nesten 7 år og deretter skulle begynne å dele mamma og pappa med en baby.

Jeg er bare redd jeg skal bli dårlig og slapp og ikke fungere godt som en mamma de neste månedene..men hvem vet.. kanskje jeg ikke blir så dårlig i og med at man er vant til å stå på for en liten en fra før

Jeg har vært veldig kvalm, og tenkt mange ganger «hvordan i alle dager skal dette gå?».. jeg er også mye alene, da mannen ofte er ute på reise i jobben. Heldigvis har storebror blitt ganske glad i bøker, så hvis jeg blir for kvalm, finner jeg frem boka med masse bilder, og øver på ord.. sånn kan han sitte kjempe lenge. Noen ganger har jeg tydd til Gråtass på tv2 sumo. Også passer jeg på de dagene jeg har det greit, at jeg er på gulvet med han, og leker med han. Ellers skjønner han «auau», så hvis jeg sier «mamma har auau», kommer han å gir meg en god klem og koser meg.. du og jeg forstår barna våre best, og man finner utallige måter å kommunisere med de på, når de har så lite språk enda.. barn skjønner nok mer enn vi tror, og ikke minst er de veldig tilpasningsdyktige.

 

[Sunnyside]

Jeg er i samme situasjon - mitt første barn er riktignok bare 10 mnd og jeg har termin igjen i juli. Overhodet ikke planlagt og jeg har enda ikke vent meg til tanken - selv om jeg vet at det gjør jeg med tid og stunder.

Min første reaksjon var også gråt og dårlig samvittighet for en baby som skal få småsøsken. Føler liksom at førstemann er en "prøvekanin" og dermed i alle fall fortjener mamma og pappas fulle oppmerksomhet i noen år. Sikkert teit, men jeg bare syns så synd i h*n når jeg tenker på det.

I tillegg er jeg dårlig og sliter når vi er alene på ettermiddagen Klarer ikke å engasjere meg i leken og det gjør også vondt.

Det kommende barnet har jeg foreløpig ingen "romantiske" tanker om. Totalt forskjellig fra første gang, med andre ord! Men som sagt - det kommer. Hodet må bare få tilpasset seg, og første ultralyd unnagjøres, så tenker jeg at vi alle begynner å glede oss til å få baby i hus igjen

Ville i alle fall bare si at du er ikke alene, og jeg tror disse tankene er helt vanlige

 

[Tannfeen*]

Jeg er i samme situasjon - mitt første barn er riktignok bare 10 mnd og jeg har termin igjen i juli. Overhodet ikke planlagt og jeg har enda ikke vent meg til tanken - selv om jeg vet at det gjør jeg med tid og stunder.

Min første reaksjon var også gråt og dårlig samvittighet for en baby som skal få småsøsken. Føler liksom at førstemann er en "prøvekanin" og dermed i alle fall fortjener mamma og pappas fulle oppmerksomhet i noen år. Sikkert teit, men jeg bare syns så synd i h*n når jeg tenker på det.

I tillegg er jeg dårlig og sliter når vi er alene på ettermiddagen Klarer ikke å engasjere meg i leken og det gjør også vondt.

Det kommende barnet har jeg foreløpig ingen "romantiske" tanker om. Totalt forskjellig fra første gang, med andre ord! Men som sagt - det kommer. Hodet må bare få tilpasset seg, og første ultralyd unnagjøres, så tenker jeg at vi alle begynner å glede oss til å få baby i hus igjen

Ville i alle fall bare si at du er ikke alene, og jeg tror disse tankene er helt vanlige

Takk! Føler jeg nærmest skammer meg litt som sier det - er jo mange som ikke får til å få barn så jeg er evig takknemlig! Bare er mange tanker som skal sorteres

 

[Lillegull-14]

Tror faktisk dette er en veldig normal reaksjon. Med første barn er drømmene om å få barn stort. Når barn nummer to er på veg, og ikke bare en tanke om «den dagen nummer to kommer», SÅ går det plutselig opp for en hva det innebærer for den første og for en selv. En er vant med å kunne gi barnet en har hele og fulle oppmerksomhet. En vet at en til baby innebærer at en må dele på dette. Og en vet ikke hvordan første vil reagere. En tenker kanskje også tanker om en vil elske nummer to like masse som nummer en. En vet allerede at ett barn krever masse - hvordan vil da hverdagen påvirkes av ett til. En er kanskje redd for dårlig samvittighet, sjalusi, å føle seg utilstrekkelig etc.. ALT dette kan gjøre at en har ambivalente følelser.. og ja, naturligvis vil en få dårlig samvittighet. En vil kjenne på at en ny baby krever masse, og at det går på bekostning av den andre. De første månedene spesielt, men egentlig det første året, er en unntakstilstand. Men tenk på alt ett barn til vil føre med seg.. storesøsken som forguder de små. De små som ser opp til storesøskenet. Ett sterkt bånd som bare søsken deler. En lekekompis for livet. En alliert og medsammensvorne.. En bestevenn. Hjertene våre er fantastiske, for en tror at en ikke kan elske noen høyere enn det en gjør - men hjertet har plass til mange. Med flere barn, vokser bare hjertet videre. Og det er ingenting som gjør mammahjertet stoltere enn å se de små leke godt sammen, si at dem elsker hverandre, at storebrøster får lillebrøster til å flire høyt - til å trøste den andre når den ene er lei seg, eller å høre «du er min aller aller besteste bestevenn... Så når du bare får vent deg med tanken, gled deg - for det er bare så fantastisk å kunne gi det barnet en allerede har, denne viktige personen som er på veg inn i livet hans...

 

[SmåBarnsMamma]

Gode deg, dette vitner om at du er en god mamma for det første barnet ditt så er det helt vanlig å kunne føle det slik, men det er viktig at du snakker med noen om det. Partneren din, jordmor, lege?
Av egne erfaringer kan jeg dele at jeg følte der relativt likt. Når jeg ble gravid med nummer to, trodde jeg aldri i verden at jeg kunne elske nummer to så høyt som jeg elsket nummer en. Jeg gråt i svangerskapet og var så redd kjærligheten min ikke skulle strekke til, til det nye nurket jeg var på. Men altså, jo lengre jeg kom i graviditeten jo sterkere bånd knyttet jeg til babyen jeg bar på. Jeg hadde ikke begrenset med kjærlighet slik jeg trodde, jeg fikk bare enda mer kjærlighet når nummer to kom. Det er morsinnstinktet det

 

[Tiriltoppen]

Tror faktisk dette er en veldig normal reaksjon. Med første barn er drømmene om å få barn stort. Når barn nummer to er på veg, og ikke bare en tanke om «den dagen nummer to kommer», SÅ går det plutselig opp for en hva det innebærer for den første og for en selv. En er vant med å kunne gi barnet en har hele og fulle oppmerksomhet. En vet at en til baby innebærer at en må dele på dette. Og en vet ikke hvordan første vil reagere. En tenker kanskje også tanker om en vil elske nummer to like masse som nummer en. En vet allerede at ett barn krever masse - hvordan vil da hverdagen påvirkes av ett til. En er kanskje redd for dårlig samvittighet, sjalusi, å føle seg utilstrekkelig etc.. ALT dette kan gjøre at en har ambivalente følelser.. og ja, naturligvis vil en få dårlig samvittighet. En vil kjenne på at en ny baby krever masse, og at det går på bekostning av den andre. De første månedene spesielt, men egentlig det første året, er en unntakstilstand. Men tenk på alt ett barn til vil føre med seg.. storesøsken som forguder de små. De små som ser opp til storesøskenet. Ett sterkt bånd som bare søsken deler. En lekekompis for livet. En alliert og medsammensvorne.. En bestevenn. Hjertene våre er fantastiske, for en tror at en ikke kan elske noen høyere enn det en gjør - men hjertet har plass til mange. Med flere barn, vokser bare hjertet videre. Og det er ingenting som gjør mammahjertet stoltere enn å se de små leke godt sammen, si at dem elsker hverandre, at storebrøster får lillebrøster til å flire høyt - til å trøste den andre når den ene er lei seg, eller å høre «du er min aller aller besteste bestevenn... Så når du bare får vent deg med tanken, gled deg - for det er bare så fantastisk å kunne gi det barnet en allerede har, denne viktige personen som er på veg inn i livet hans...

Herregud for noen fine ord Det var så nydelig skrevet!

 

[Tannfeen*]

Takk for svar alle sammen. Setter pris på at dere tar dere tid og skrive fine ord til meg.

Har fått et annet tankesett nå enn jeg hadde. Nå må jeg bare vennes til tanken at vi faktisk skal få en til baby

 

[tiriltunge]

Her ble d en litt delt reaksjon når det endelig sank inn,dette var jo planlagt men når den endelig satt så sitter jeg her me dårlig samvittighet for vi har det jo så fint med de fire barna vi har! Alle er så store å selvstendige. Plutselig kom alle tankene på om herregud nei dette går ikke,dette klarer vi ikke,hva har vi gjort ! Å jeg vet ikke hvorfor disse tankene kommer nå,Og det plager meg natt å dag! Hvorfor tenker jeg plutselig så negativt