Skyldfølelse etter MA uke 15

[Bkno1274020]

Hei, fine damer. Har (dessverre) lest i dette forumet en stund, men ikke vært aktiv før nå. Vi mistet lillebror i magen for to måneder siden Hjertet hans sluttet å slå i uke 15, men det ble oppdaget først på OUL i uke 19. Fikk gjennomført medisinsk abort dagen etter, og han var helt perfekt da han kom ut Fikk nylig brev fra sykehuset som bekreftet at det med stor sannsynligjet ikke var noe galt med fosteret (kromosom- eller genfeil), men noe feil med blodgjennomstrømming i morkaka (brev med masse medisinske termer som jeg ikke forstod noe særlig av, men har oppfølgingstime på sykehuset om to uker, så får nok vite mer da).

Jeg sliter sånn med å akseptere at det lille hjertet sluttet å slå når det ikke var noe «galt» med han, at han ble frarøvet sjansen til å leve fordi kroppen min ikke klarte å gi ham optimale forhold der inne. Rasjonelt vet jeg at jeg ikke har gjort noe for å forårsake dette, men følelsesmessig sliter jeg med skyld og stor sorg. Noen med lignende erfaringer som kan gi meg noen støttende ord? Det er en sånn ensom sorg.

Og så vil jeg bare gi alle her inne en stor klem. Helt forferdelig at så mange må gjennom dette

 

[Gravid]

Hei, fine damer. Har (dessverre) lest i dette forumet en stund, men ikke vært aktiv før nå. Vi mistet lillebror i magen for to måneder siden Hjertet hans sluttet å slå i uke 15, men det ble oppdaget først på OUL i uke 19. Fikk gjennomført medisinsk abort dagen etter, og han var helt perfekt da han kom ut Fikk nylig brev fra sykehuset som bekreftet at det med stor sannsynligjet ikke var noe galt med fosteret (kromosom- eller genfeil), men noe feil med blodgjennomstrømming i morkaka (brev med masse medisinske termer som jeg ikke forstod noe særlig av, men har oppfølgingstime på sykehuset om to uker, så får nok vite mer da).

Jeg sliter sånn med å akseptere at det lille hjertet sluttet å slå når det ikke var noe «galt» med han, at han ble frarøvet sjansen til å leve fordi kroppen min ikke klarte å gi ham optimale forhold der inne. Rasjonelt vet jeg at jeg ikke har gjort noe for å forårsake dette, men følelsesmessig sliter jeg med skyld og stor sorg. Noen med lignende erfaringer som kan gi meg noen støttende ord? Det er en sånn ensom sorg.

Og så vil jeg bare gi alle her inne en stor klem. Helt forferdelig at så mange må gjennom dette

Jeg har ikke så mye klokt å si om det du spør etter, men skulle bare si at jeg føler så med dere. Så forferdelig trist å høre at dere mistet gutten deres det er veldig vanlig å føle på skyld når sånt skjer, selvom det ikke er rasjonelt. Det er absolutt ikke din feil, og det er forferdelig urettferdig at dere skulle miste sønnen deres

 

[Kinakål]

Leit å høre om den lille gutten deres.

Jeg har også mye skyldfølelse, og vansker med å akseptere at gutten vår døde på det stedet han skulle være tryggest, i magen min. Her var det også morkaken, den begynte å løsne. Ingen vet hvorfor. Gutten vår var helt frisk.

Det er nok dessverre veldig vanlig med skyldfølelse. Og sinne, og alle mulige andre følelser!

Bare vit at du ikke er alene

 

[Bkno1274020]

Jeg har ikke så mye klokt å si om det du spør etter, men skulle bare si at jeg føler så med dere. Så forferdelig trist å høre at dere mistet gutten deres det er veldig vanlig å føle på skyld når sånt skjer, selvom det ikke er rasjonelt. Det er absolutt ikke din feil, og det er forferdelig urettferdig at dere skulle miste sønnen deres

Tusen takk for omtanken og gode ord. Det varmer

 

[Bkno1274020]

Leit å høre om den lille gutten deres.

Jeg har også mye skyldfølelse, og vansker med å akseptere at gutten vår døde på det stedet han skulle være tryggest, i magen min. Her var det også morkaken, den begynte å løsne. Ingen vet hvorfor. Gutten vår var helt frisk.

Det er nok dessverre veldig vanlig med skyldfølelse. Og sinne, og alle mulige andre følelser!

Bare vit at du ikke er alene

Så vondt å høre at dette også skjedde med den lille gutten deres Unner ikke min verste fiende å gå gjennom dette, men i sorgen, som tidvis kjennes bunnløs og så innmari ensom, er det godt å vite at man ikke er alene. Takk for at du tok deg tid til å svare og fortelle din historie Jeg håper at vi begge med tiden klarer å akseptere dette meningsløse som har skjedd, men det er jaggu ikke enkelt.

 

[Kinakål]

Så vondt å høre at dette også skjedde med den lille gutten deres Unner ikke min verste fiende å gå gjennom dette, men i sorgen, som tidvis kjennes bunnløs og så innmari ensom, er det godt å vite at man ikke er alene. Takk for at du tok deg tid til å svare og fortelle din historie Jeg håper at vi begge med tiden klarer å akseptere dette meningsløse som har skjedd, men det er jaggu ikke enkelt.

Vet ikke helt hvordan, men man finner kanskje en aksept med tiden. Folk sier det, i alle fall.
Og du er langt i fra alene, dessverre.. Det er mange av oss. Jeg har blitt kjent med flere etter at jeg mistet selv. Dessverre virker det som at det fortsatt er en del «tabu»(?) rundt det å miste i senabort..

Vet ikke om du vet det, men du kan melde deg inn i lub om du trenger det.

Du kan og sende meg pm om du vil skravle