Skyldfølelse etter MA uke 15

[Pinnsvinet86]

Hei, fine damer. Har (dessverre) lest i dette forumet en stund, men ikke vært aktiv før nå. Vi mistet lillebror i magen for to måneder siden Hjertet hans sluttet å slå i uke 15, men det ble oppdaget først på OUL i uke 19. Fikk gjennomført medisinsk abort dagen etter, og han var helt perfekt da han kom ut Fikk nylig brev fra sykehuset som bekreftet at det med stor sannsynligjet ikke var noe galt med fosteret (kromosom- eller genfeil), men noe feil med blodgjennomstrømming i morkaka (brev med masse medisinske termer som jeg ikke forstod noe særlig av, men har oppfølgingstime på sykehuset om to uker, så får nok vite mer da).

Jeg sliter sånn med å akseptere at det lille hjertet sluttet å slå når det ikke var noe «galt» med han, at han ble frarøvet sjansen til å leve fordi kroppen min ikke klarte å gi ham optimale forhold der inne. Rasjonelt vet jeg at jeg ikke har gjort noe for å forårsake dette, men følelsesmessig sliter jeg med skyld og stor sorg. Noen med lignende erfaringer som kan gi meg noen støttende ord? Det er en sånn ensom sorg.

Og så vil jeg bare gi alle her inne en stor klem. Helt forferdelig at så mange må gjennom dette

 

[Gravid]

Hei, fine damer. Har (dessverre) lest i dette forumet en stund, men ikke vært aktiv før nå. Vi mistet lillebror i magen for to måneder siden Hjertet hans sluttet å slå i uke 15, men det ble oppdaget først på OUL i uke 19. Fikk gjennomført medisinsk abort dagen etter, og han var helt perfekt da han kom ut Fikk nylig brev fra sykehuset som bekreftet at det med stor sannsynligjet ikke var noe galt med fosteret (kromosom- eller genfeil), men noe feil med blodgjennomstrømming i morkaka (brev med masse medisinske termer som jeg ikke forstod noe særlig av, men har oppfølgingstime på sykehuset om to uker, så får nok vite mer da).

Jeg sliter sånn med å akseptere at det lille hjertet sluttet å slå når det ikke var noe «galt» med han, at han ble frarøvet sjansen til å leve fordi kroppen min ikke klarte å gi ham optimale forhold der inne. Rasjonelt vet jeg at jeg ikke har gjort noe for å forårsake dette, men følelsesmessig sliter jeg med skyld og stor sorg. Noen med lignende erfaringer som kan gi meg noen støttende ord? Det er en sånn ensom sorg.

Og så vil jeg bare gi alle her inne en stor klem. Helt forferdelig at så mange må gjennom dette

Jeg har ikke så mye klokt å si om det du spør etter, men skulle bare si at jeg føler så med dere. Så forferdelig trist å høre at dere mistet gutten deres det er veldig vanlig å føle på skyld når sånt skjer, selvom det ikke er rasjonelt. Det er absolutt ikke din feil, og det er forferdelig urettferdig at dere skulle miste sønnen deres

 

[Kinakål]

Leit å høre om den lille gutten deres.

Jeg har også mye skyldfølelse, og vansker med å akseptere at gutten vår døde på det stedet han skulle være tryggest, i magen min. Her var det også morkaken, den begynte å løsne. Ingen vet hvorfor. Gutten vår var helt frisk.

Det er nok dessverre veldig vanlig med skyldfølelse. Og sinne, og alle mulige andre følelser!

Bare vit at du ikke er alene

 

[Pinnsvinet86]

Jeg har ikke så mye klokt å si om det du spør etter, men skulle bare si at jeg føler så med dere. Så forferdelig trist å høre at dere mistet gutten deres det er veldig vanlig å føle på skyld når sånt skjer, selvom det ikke er rasjonelt. Det er absolutt ikke din feil, og det er forferdelig urettferdig at dere skulle miste sønnen deres

Tusen takk for omtanken og gode ord. Det varmer

 

[Pinnsvinet86]

Leit å høre om den lille gutten deres.

Jeg har også mye skyldfølelse, og vansker med å akseptere at gutten vår døde på det stedet han skulle være tryggest, i magen min. Her var det også morkaken, den begynte å løsne. Ingen vet hvorfor. Gutten vår var helt frisk.

Det er nok dessverre veldig vanlig med skyldfølelse. Og sinne, og alle mulige andre følelser!

Bare vit at du ikke er alene

Så vondt å høre at dette også skjedde med den lille gutten deres Unner ikke min verste fiende å gå gjennom dette, men i sorgen, som tidvis kjennes bunnløs og så innmari ensom, er det godt å vite at man ikke er alene. Takk for at du tok deg tid til å svare og fortelle din historie Jeg håper at vi begge med tiden klarer å akseptere dette meningsløse som har skjedd, men det er jaggu ikke enkelt.

 

[Kinakål]

Så vondt å høre at dette også skjedde med den lille gutten deres Unner ikke min verste fiende å gå gjennom dette, men i sorgen, som tidvis kjennes bunnløs og så innmari ensom, er det godt å vite at man ikke er alene. Takk for at du tok deg tid til å svare og fortelle din historie Jeg håper at vi begge med tiden klarer å akseptere dette meningsløse som har skjedd, men det er jaggu ikke enkelt.

Vet ikke helt hvordan, men man finner kanskje en aksept med tiden. Folk sier det, i alle fall.
Og du er langt i fra alene, dessverre.. Det er mange av oss. Jeg har blitt kjent med flere etter at jeg mistet selv. Dessverre virker det som at det fortsatt er en del «tabu»(?) rundt det å miste i senabort..

Vet ikke om du vet det, men du kan melde deg inn i lub om du trenger det.

Du kan og sende meg pm om du vil skravle

 

[Regnbuebarnnr2]

Jeg sliter og mye med dårlig samvittighet etter at jeg mistet gutten min i ukr 25. her er det livmorhalsen min som ikke klarer tyngden av et barn, endte med delvis morkakeløsning og navlesnorprolaps. Det var navlesnorprolapsen som gjorde at han døde, gyn anbefalte ikke keisersnitt på en så liten livmor.
Over 1 år siden det skjedde og vi har fått en datter. Men skyldefølelsen og sorgen sitter fortsatt i.

Skyldefølelse er dessverre veldig vanlig, men det er jo ikke noe man ville valgt hvis man hadde noe som helst å si. Det er ikke vår skyld at kroppen ikke spiller på lag.

 

[Pinnsvinet86]

Jeg sliter og mye med dårlig samvittighet etter at jeg mistet gutten min i ukr 25. her er det livmorhalsen min som ikke klarer tyngden av et barn, endte med delvis morkakeløsning og navlesnorprolaps. Det var navlesnorprolapsen som gjorde at han døde, gyn anbefalte ikke keisersnitt på en så liten livmor.
Over 1 år siden det skjedde og vi har fått en datter. Men skyldefølelsen og sorgen sitter fortsatt i.

Skyldefølelse er dessverre veldig vanlig, men det er jo ikke noe man ville valgt hvis man hadde noe som helst å si. Det er ikke vår skyld at kroppen ikke spiller på lag.

Så leit å høre om tapet ditt Det er bare grusomt. Og så fælt at vi skal slite med skyldfølelse i tillegg til den blytunge sorgen. Men ja, det er ikke vår skyld at kroppen ikke spiller på lag. Jeg jobber med å akseptere at det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes. Kanskje tiden vil hjelpe, jeg vet ikke. Men sorgen vil nok alltid være der, selv om man lærer seg å leve med den på et vis. Takk for at du tok deg tid til å svare, og gratulerer så mye med jenta deres

 

[Arkimedes]

Hei, fine damer. Har (dessverre) lest i dette forumet en stund, men ikke vært aktiv før nå. Vi mistet lillebror i magen for to måneder siden Hjertet hans sluttet å slå i uke 15, men det ble oppdaget først på OUL i uke 19. Fikk gjennomført medisinsk abort dagen etter, og han var helt perfekt da han kom ut Fikk nylig brev fra sykehuset som bekreftet at det med stor sannsynligjet ikke var noe galt med fosteret (kromosom- eller genfeil), men noe feil med blodgjennomstrømming i morkaka (brev med masse medisinske termer som jeg ikke forstod noe særlig av, men har oppfølgingstime på sykehuset om to uker, så får nok vite mer da).

Jeg sliter sånn med å akseptere at det lille hjertet sluttet å slå når det ikke var noe «galt» med han, at han ble frarøvet sjansen til å leve fordi kroppen min ikke klarte å gi ham optimale forhold der inne. Rasjonelt vet jeg at jeg ikke har gjort noe for å forårsake dette, men følelsesmessig sliter jeg med skyld og stor sorg. Noen med lignende erfaringer som kan gi meg noen støttende ord? Det er en sånn ensom sorg.

Og så vil jeg bare gi alle her inne en stor klem. Helt forferdelig at så mange må gjennom dette

Så leit å lese Og som de andre skriver, dessverre veldig vanlig å granske seg selv og kjenne på en skyldfølelse. Vår lille hadde kromosomavvik, og legene har sagt det ikke var noe vi kunne ha gjort fra eller til. Likevel har jeg gransket alt jeg gjorde, tenkt på reseptfri medisiner, hva jeg gjorde, spiste, alt. Vi må prøve å stole på legene om at det ikke var noe vi kunne ha gjort annerledes

 

[Pinnsvinet86]

Så leit å lese Og som de andre skriver, dessverre veldig vanlig å granske seg selv og kjenne på en skyldfølelse. Vår lille hadde kromosomavvik, og legene har sagt det ikke var noe vi kunne ha gjort fra eller til. Likevel har jeg gransket alt jeg gjorde, tenkt på reseptfri medisiner, hva jeg gjorde, spiste, alt. Vi må prøve å stole på legene om at det ikke var noe vi kunne ha gjort annerledes

Ja, du har helt rett. Noen dager kjenner jeg på en slags aksept, men så kan skyldfølelsen komme snikende på de dårlige dagene. Og da gjør jeg som deg og tenker over alt jeg gjorde i ukene før det skjedde. Håper at legen kan gi meg noen betryggende ord når jeg skal på sjekk snart. Vondt å høre at dere også mistet. Så rart at vi er så mange, og så snakkes det så lite åpent om disse tingene. Takk for at du tok deg tid til å svare

 

[Lille my.]

Veldig leit å høre om det. Mista i uke 16. Ungen døde nok i uke 13.
Det er en trist og ensom sorg. Har mistet 4 ganger totalt. 3 sa bak meg og. Det verste har vært å se venner får barn. 3 nære venner fikk i sommer. De var også kolleger. Jeg har heldigvis 2 levende. Men måtte ha hjelp av gyn. For at dette skulle gå greit. Men jeg ønsket veldig nummer 3 i flokken. Det skulle være mitt siste barn. Jeg må bare akseptere tapet. Jeg er bare et menneske. Jeg har lært å akseptere at livet er urettferdig.
I fjor vinter ble en av mine jente kronisk syk. Hun fikk diabetes. Det er veldig slitsomt for foreldre. Man skal passe på hele tiden. Jeg har ikke levd livet og kosa meg på 6 månder. Jeg må bruke all min energi for å passe på jenta 9 år. Likevel er ikke drømmen om baby vekk. Ungene blir større og større. Og jeg er nesten 40. Men jeg har en drøm. Og jeg bærer den.