Crmenssta
Flørter med forumet
Jeg var på privat ultralyd på fredag som ble veldig bittersweet…damen som vi hadde vært før og som har mye erfaring og er veldig flink hadde det vanskelig denne gangen, lillen i magen var veldig vanskelig plassert, tett ved siden av magen og hun holdte på mer en 20 min bare for å prøve å måle osv. etter ganske lang tid og veldig ubehag i magen pga hun måtte presse og presse for at fostervannet og babien skulle flytte litt på seg, fikk hun målet beine, hodet osv og alt var normalt. Morkake fint plassert og godt med fostervann.
hun klarte ikke å finne korrekt vinklet for observasjon at hjertet, prøvde 3/4 ganger og konklusjonen var at hun ikke var sikkert om en av de kårene var større enn den andre. Hjertet slår som det skal og de fargene var også riktig. Hun begynte å snakke at kunne være pga posisjonen men også avvik på hjertes utviklingen. Hun var veldig usikker. Forklarte at hun skulle videresende oss videre til spesialist, og seff jeg ble veldig stresset. Merket at hun ble stresset også men jo mer info hun ga meg jo verre det var. Hun nevnte kromosom feil osv som i dag er det eneste jeg kan tenke på.
Jeg setter pris på at hun sendte oss videre, men sitter hjemme nå med den verste følelse som finns, prøver veldig godt å tenke på at kun 15 uker er tidlig og ting kan endre seg, men det er ekstrem hardt. Fikk vite at jeg har i magen en liten gutt, som er det min man og meg ønsket oss, og har ikke klart enda å feire dette inni meg eller dele med glede.
hun klarte ikke å finne korrekt vinklet for observasjon at hjertet, prøvde 3/4 ganger og konklusjonen var at hun ikke var sikkert om en av de kårene var større enn den andre. Hjertet slår som det skal og de fargene var også riktig. Hun begynte å snakke at kunne være pga posisjonen men også avvik på hjertes utviklingen. Hun var veldig usikker. Forklarte at hun skulle videresende oss videre til spesialist, og seff jeg ble veldig stresset. Merket at hun ble stresset også men jo mer info hun ga meg jo verre det var. Hun nevnte kromosom feil osv som i dag er det eneste jeg kan tenke på.
Jeg setter pris på at hun sendte oss videre, men sitter hjemme nå med den verste følelse som finns, prøver veldig godt å tenke på at kun 15 uker er tidlig og ting kan endre seg, men det er ekstrem hardt. Fikk vite at jeg har i magen en liten gutt, som er det min man og meg ønsket oss, og har ikke klart enda å feire dette inni meg eller dele med glede.