Skummelt

[Snurri]

Nå sitter vi på tampen av å ha prøvd i ett helt år uten resultat. Og det er skummelt. Kjæresten holder på å ordne seg time hos legen for sjekk. Vi er i pp14, og etter denne prøveperioden runder vi altså ett år. I løpet av denne perioden har jeg ikke hatt noen graviditet, ikke antydning til noen strek. Jeg har tempet regelmessig i flere av pp'ene, men har i de siste månedene gått lei. Fant ut at skuffelsen ble mindre når jeg ikke visste nøyaktig når EL var. Men pga masse temping tidligere har jeg ganske så god peiling på når jeg har EL, og bruker fetilityfriend. Den har såpass god kjennskap til min syklus nå at den treffer TR spot on hver gang nå...

Uansett. Her sitter vi altså. Og det er drittskummelt. Vi har allerede tatt praten om hva som skal være veien videre om det ikke går for oss å få barn. Og han skal snart booke seg legetime, som sagt. Det er noe ventetid hos legen hans, så derfor booker han like gjerne nå istedenfor etter denne pp'n. Jeg kjenner at jeg er ganske redd. Redd for at testen skal vise at noe er galt. Redd for at hans test skal være bra og at det er meg det er noe galt med. Redd for å ikke være bra nok, om det gir mening.

Trengte bare å få lufte litt på disse tankene.

 

[☆Starlight☆]

Skjønner hvordan du har det. Her har vi gått 3år nå uten prevensjon, startet med å tenke at skjer det, så skjer det. Nå har vi begge vært hos min fastlege, da hun ville henvise oss som et par videre til utredning av begge 2. Mest sannsynlig ligger det hos han da jeg har vært gravid før, men hun vil at vi begge utredes for å være på den sikre siden. Ettersom jeg forstår så er det lettere å få hjelp dersom det er hos dama problemet sitter, enn om det er han som har dårlige svømmere.

Når det er sagt, så er det mange som ikke blir gravide før etter ett år

Ønsker dere lykke til

 

[Tigerbaby]

Kabakaba! Leit å høre at dere fortsatt prøver, men det å få en utredning kan kanskje være med på å bearbeide prosessen
Vet ikke hvor mye du har fått med deg om min historie, men jeg har måtte kranglet meg frem hele veien og nå begynner vi med ivf neste mnd, det viste seg visst at jeg var tilnærmet steril og han hadde elendige svømmere
Og jeg ser ganske lyst på det! Jeg slipper prevensjon resten av livet!

 

[Snurri]

Kabakaba! Leit å høre at dere fortsatt prøver, men det å få en utredning kan kanskje være med på å bearbeide prosessen
Vet ikke hvor mye du har fått med deg om min historie, men jeg har måtte kranglet meg frem hele veien og nå begynner vi med ivf neste mnd, det viste seg visst at jeg var tilnærmet steril og han hadde elendige svømmere
Og jeg ser ganske lyst på det! Jeg slipper prevensjon resten av livet!

Hei Tiger. Godt å høre fra deg. Hva gjør man når man får slike beskjeder? Legger alternative planer for livet? Vet ikke om jeg har krefter til å stå i det så lenge, med ivf og hormonsprøyter eller det som værre er. Da føles det lettere å kanskje bare droppe det hele og fylle huset med katter eller hunder. Eller et eller annet. Jeg tør ikke tenke så langt enda, vet bare at jeg har humørsvingninger nok som det er fra før av, og ekstra hormoner tror jeg ville gjort meg til et monster.

 

[Snurri]

Skjønner hvordan du har det. Her har vi gått 3år nå uten prevensjon, startet med å tenke at skjer det, så skjer det. Nå har vi begge vært hos min fastlege, da hun ville henvise oss som et par videre til utredning av begge 2. Mest sannsynlig ligger det hos han da jeg har vært gravid før, men hun vil at vi begge utredes for å være på den sikre siden. Ettersom jeg forstår så er det lettere å få hjelp dersom det er hos dama problemet sitter, enn om det er han som har dårlige svømmere.

Når det er sagt, så er det mange som ikke blir gravide før etter ett år

Ønsker dere lykke til

Takk for svar. Er jo en trøst at det er hjelp å få om det er jeg som er problemet. Samtidig så føler jeg det hadde vært så mye lettere om det var han, for da kan jeg heller være den som støtte han, på en måte. Om det er meg så vet jeg ikke helt hvordan jeg kommer til å føle meg. Og kjenner at jeg orker liksom ikke ta den mulige debatten med folk eller få kommentarer av typen "når du er eldre så er det vanskeligere". Jeg er 32 år gammel, og fant ikke han jeg ville ha barn med før nå. Sånn er det. Men den kommentaren får man høre stadig vekk i media og til og med blandt yngre mødre som føler seg i et belærende lys når de kommer med slike kommentarer. Så om det er meg det er noe galt med, så er jeg redd jeg kommer til å få høre den kommentaren i ett sett.

 

[Tigerbaby]

Hei Tiger. Godt å høre fra deg. Hva gjør man når man får slike beskjeder? Legger alternative planer for livet? Vet ikke om jeg har krefter til å stå i det så lenge, med ivf og hormonsprøyter eller det som værre er. Da føles det lettere å kanskje bare droppe det hele og fylle huset med katter eller hunder. Eller et eller annet. Jeg tør ikke tenke så langt enda, vet bare at jeg har humørsvingninger nok som det er fra før av, og ekstra hormoner tror jeg ville gjort meg til et monster.

Jeg har egentlig vært så forberedt på ivf siden vi har dårlig fertilitet i familien, så det var egentlig en lettelse å endelig få svar. Vi var forberedt på at jeg var steril, men ikke hans svømmere.. Jeg ble utrolig opprørt og vi fikk ikke særlig mye råd for dét; men det er helt ok i ettertid, vi får hjelp, det blir icsi, og da slipper vi håpe hver mnd når vi ikke har forsøk på sykehus, så det gjør hverdagen lettere.. nå sjekker jeg bare etter el for å forberede meg på mens, og det er det

Dere trenger jo ikke fortelle noen at dere får hjelp, dere kan bare si at dere gjorde det selv altså
Men jeg skjønner godt at det føles som et nederlag, det er liksom den ene tingen kvinner er skapt for, og sitter nok veldig dypt hos oss alle å innrømme at man ikke har en likt lett vei som "alle andre" slik det ofte føles.

 

[☆Starlight☆]

Takk for svar. Er jo en trøst at det er hjelp å få om det er jeg som er problemet. Samtidig så føler jeg det hadde vært så mye lettere om det var han, for da kan jeg heller være den som støtte han, på en måte. Om det er meg så vet jeg ikke helt hvordan jeg kommer til å føle meg. Og kjenner at jeg orker liksom ikke ta den mulige debatten med folk eller få kommentarer av typen "når du er eldre så er det vanskeligere". Jeg er 32 år gammel, og fant ikke han jeg ville ha barn med før nå. Sånn er det. Men den kommentaren får man høre stadig vekk i media og til og med blandt yngre mødre som føler seg i et belærende lys når de kommer med slike kommentarer. Så om det er meg det er noe galt med, så er jeg redd jeg kommer til å få høre den kommentaren i ett sett.

Skjønner det veldig godt, dette er så vondt og vanskelig. Og det hjelper lite med alle disse "bedrevitere" som kommer med slike kommentarer. Man må bare stenge ute alt slik, del om det ikke er lett. Er 31år selv..

Er nok lettere å håndtere for oss, at det er han som er problemet. Jeg har hatt det veldig tungt siste halvåret nå, og jeg føler det har letta veldig nå som vi endelig har tatt steget å søkt hjelp. Kanskje det kan lette litt hos deg også, om du snakker med legen din om dette? Sender en klem

 

[Maddieh]

Man ser oftere og oftere at eldre og eldre kvinner får barn, så jeg håper det funker for dere.

 

[Katta]

Jeg forstår godt at du er redd. Vi har en fra før sammen, men er nå på Pp18. Starter med utredning privat om 2 uker, utrolig lang ventetid offentlig. Tenker ofte på om det er verdt det, og om vi egentlig er klare for å gjennomføre feks ivf. Samtidig er jo vi i en annen situasjon enn dere, siden vi har en fra før. Han er forøvrig en overraskelse, så det føles ikke så veldig logisk akkurat. Kjenner meg igjen i det med alder og, men sånn er det bare - man må faktisk finne en man vil ha barn med. Det er veldig mange som er i slutten av 20åra før de begynner å tenke på barn uansett. Håper dere lykkes denne pp, eventuelt at dere får gode svar. Kanskje du og burde booke deg en time?