La meg begynne med å si at jeg er veldig glad i det skrevne ord og syntes det er viktig å lære barna å sette pris på litteratur.
Helt ifra begynnelsen har jeg lest mye for min datter, og da mange klassikere. Dette er jo historier og eventyr som legger en basis for mye annet som er skrevet, noe som alle burde vite hva er. Da spesiellt vår egen kulturskatt, eventyrene "av" Asbørnsen og Moe, men også slikt som Brødrene Grimm, Aesop's fabler osv. Jeg dramatiserer med stemmer og fakter, til stor begeistring. Hun er redd når det er skummelt, men hentes fint inn igjen når det går rette veien mot slutten.. Dette har aldri vært noe problem. Det er stas med kontakten man får når man leser for barnet.
Jeg ser det er mange av disse kjente eventyrene som er gitt ut i en revidert/forsnillet form. Hvor trollene ikke snakker om noens blod(spesiellt ikke blodet til noen av religiøs overbevisning), ulven fanger og binder fast bestemor og rødhette.. og jegeren er aldeles ikke ute etter å drepe snøhvit og ta hjertet hennes, han skal bare sette henne i fangehullet etter å ha tatt hennes smykke som bevis...
Er det nødvendig? Er barna våre så sarte at de ikke tåler å høre de samme eventyrene barn har blitt fortalt i generasjoner? Må alt være pakket inn i bommull? Isåfal er det merkelig, for de skal tåle uendelig mye mer enn før fra TV, film, spill og internett. Sexualisering og action er rett og slett å foretrekke? Eller må det være formløse skapninger med usakelige lyder for at det er godt nok?
Jeg syntes heller ikke noe om å skrive om noe som er et så ferdig produkt som de gamle eventyrene, det er så godt skrevet og så mange ganger gjennomgått og revidert av forfatterene selv før det kom leserene i hende. Det blir faktisk ikke bedre, det har funnet sin endelige form.
Helt ifra begynnelsen har jeg lest mye for min datter, og da mange klassikere. Dette er jo historier og eventyr som legger en basis for mye annet som er skrevet, noe som alle burde vite hva er. Da spesiellt vår egen kulturskatt, eventyrene "av" Asbørnsen og Moe, men også slikt som Brødrene Grimm, Aesop's fabler osv. Jeg dramatiserer med stemmer og fakter, til stor begeistring. Hun er redd når det er skummelt, men hentes fint inn igjen når det går rette veien mot slutten.. Dette har aldri vært noe problem. Det er stas med kontakten man får når man leser for barnet.
Jeg ser det er mange av disse kjente eventyrene som er gitt ut i en revidert/forsnillet form. Hvor trollene ikke snakker om noens blod(spesiellt ikke blodet til noen av religiøs overbevisning), ulven fanger og binder fast bestemor og rødhette.. og jegeren er aldeles ikke ute etter å drepe snøhvit og ta hjertet hennes, han skal bare sette henne i fangehullet etter å ha tatt hennes smykke som bevis...
Er det nødvendig? Er barna våre så sarte at de ikke tåler å høre de samme eventyrene barn har blitt fortalt i generasjoner? Må alt være pakket inn i bommull? Isåfal er det merkelig, for de skal tåle uendelig mye mer enn før fra TV, film, spill og internett. Sexualisering og action er rett og slett å foretrekke? Eller må det være formløse skapninger med usakelige lyder for at det er godt nok?
Jeg syntes heller ikke noe om å skrive om noe som er et så ferdig produkt som de gamle eventyrene, det er så godt skrevet og så mange ganger gjennomgått og revidert av forfatterene selv før det kom leserene i hende. Det blir faktisk ikke bedre, det har funnet sin endelige form.
