Det å være prøver, gå gravid, føde, være barselkvinne, nybakte foreldre osv er enorme omveltninger i livet, og som snart trebarnsmamma har jeg på veien oppdaget mye som ingen har fortalt meg før, men som jeg skulle ønske at noen hadde satt ord på. Så her tenkte jeg vi kunne dele noen tanker om hva vi skulle ønske noen hadde fortalt oss om ulike ting i forbindelse med disse temaene, så kanskje noen plukker opp informasjon som de ikke har fått fra andre, men som de skulle ønske at de visste før de selv var i situasjonen 
Jeg kan jo starte med å si at jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at det å være mamma er å være nærmest konstant bekymret for og ha dårlig samvittighet for ting i forhold til barnet. Alle vet jo at man kommer til å bekymre seg når man blir foreldre, og det dreier seg ikke alltid om så store ting, men det er nesten alltid noe man går og tenker på. F.eks. om babyen i magen er friskt, om babyen/barnet får i seg nok mat, om det fryser/er for varmt, om det har gode venner, og man kan ha dårlig samvittighet for at man var litt krass og morgengretten, for at man ikke har råd til å gi barnet alt det har lyst på, om man ønsker seg litt tid borte fra babyen/barnet for å være bare seg selv osv. Listen kan være uendelig lang og variere fra dag til dag, og noen ganger føles det litt overveldende, særlig som nybakt mamma synes jeg, men jeg har også skjønt etter å ha pratet med andre venninner i samme situasjon og med mamma, svigermor, tanter og bestemødre at det er helt normalt. Og det er kanskje det viktigste å vite; at det er helt normalt
Og så skulle jeg ønske noen fortalte meg at ammingen ikke er vanskelig og vondt for alle. Man får jo høre det stadig vekk når man er førstegangsgravid at man må regne med både smerter pga utdrivningsrefleksen og såre brystvorter fordi babyen ikke er vant til å suge på brystet. Man må regne med at det kan komme til å blø osv. Men for min del gikk ammingen som en drøm fra første stund, så det er faktisk mulig! Jeg har aldri blødd fra brystvortene og har kanskje vært sår et par ganger med hver av ungene, men bare hatt brystbetennelse 2 ganger og det var midtvinters med førstemann. Så det er unødvendig å grue seg, men heller ta det som det kommer. Ja, noen opplever det som smertefullt og forferdelig, men det gjelder ikke alle!
Og så kom jeg på en ting til. Jeg husker når eldstejenta var født og jeg skulle legge meg om kvelden etter fødselen at jeg grudde meg litt for å ligge på magen for jeg regnet med at det kom til å gjøre vondt (morkaka hadde jo tross alt løsnet og kommet ut (som den jo skal!) og da blir det jo et sår der inne), men det gjorde slett ikke vondt å ligge på magen bare timer etter fødselen. Mye rart man innbiller seg når man ikke har erfaring
Jeg kan jo starte med å si at jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at det å være mamma er å være nærmest konstant bekymret for og ha dårlig samvittighet for ting i forhold til barnet. Alle vet jo at man kommer til å bekymre seg når man blir foreldre, og det dreier seg ikke alltid om så store ting, men det er nesten alltid noe man går og tenker på. F.eks. om babyen i magen er friskt, om babyen/barnet får i seg nok mat, om det fryser/er for varmt, om det har gode venner, og man kan ha dårlig samvittighet for at man var litt krass og morgengretten, for at man ikke har råd til å gi barnet alt det har lyst på, om man ønsker seg litt tid borte fra babyen/barnet for å være bare seg selv osv. Listen kan være uendelig lang og variere fra dag til dag, og noen ganger føles det litt overveldende, særlig som nybakt mamma synes jeg, men jeg har også skjønt etter å ha pratet med andre venninner i samme situasjon og med mamma, svigermor, tanter og bestemødre at det er helt normalt. Og det er kanskje det viktigste å vite; at det er helt normalt
Og så skulle jeg ønske noen fortalte meg at ammingen ikke er vanskelig og vondt for alle. Man får jo høre det stadig vekk når man er førstegangsgravid at man må regne med både smerter pga utdrivningsrefleksen og såre brystvorter fordi babyen ikke er vant til å suge på brystet. Man må regne med at det kan komme til å blø osv. Men for min del gikk ammingen som en drøm fra første stund, så det er faktisk mulig! Jeg har aldri blødd fra brystvortene og har kanskje vært sår et par ganger med hver av ungene, men bare hatt brystbetennelse 2 ganger og det var midtvinters med førstemann. Så det er unødvendig å grue seg, men heller ta det som det kommer. Ja, noen opplever det som smertefullt og forferdelig, men det gjelder ikke alle!
Og så kom jeg på en ting til. Jeg husker når eldstejenta var født og jeg skulle legge meg om kvelden etter fødselen at jeg grudde meg litt for å ligge på magen for jeg regnet med at det kom til å gjøre vondt (morkaka hadde jo tross alt løsnet og kommet ut (som den jo skal!) og da blir det jo et sår der inne), men det gjorde slett ikke vondt å ligge på magen bare timer etter fødselen. Mye rart man innbiller seg når man ikke har erfaring
