Til dere med barn fra før.. Jeg har rett og slett begynt og lure på meg selv... Vi prøvde tilsammen i 3 1/2 år og 2 1/2 år med IVF og mista 2 ganger i løpet av den tiden... Nå er jeg endelig gravid 16+4 uker... De første 13 ukene var vi bare livredde for og miste, men de siste ukene har spottingen blitt borte og vi har vært på 5 ultralyder og alt er veldig bra, så nå har vi klart og slappe mer av... Problemet nå er at jeg syntes alt er så uvirkelig, jeg klarer ikke ta helt innover meg at vi nå faktisk venter barn, og ikke minst forstå at det er en baby i magen min (til tross for at jeg har "bobling" i magen nesten daglig siste uka) Noen ganger kommer det en blanding av skrekkblanda fryd, over og tenke på at snart sitter vi med en baby her og livet forandres helt sikkert drastisk... (noe som har vært svært svært savnet og ønsket) og jeg er glad for det, men samtidig redd og skremt... Jeg har 2 fra før, den yngste snart 18 år og jeg er 38 år ved termin, dette er min manns 1. barn, og er som sagt svært etterlengtet... Men jeg bekymrer meg for at jeg ikke klarer og ta innover meg at jeg har baby i magen og er redd det vil bli ett sjokk når den kommer??? Kan dette være normalt? Jeg er jo snart halvveis..., men ser bilder av andre mager som er like langt som meg, så er kulen på magen min mindre fremtredende også..., og vi vet ikke kjønn enda, og det er jo ikke noe ordentlige spark enda, bare litt "bobling" på kveldene når jeg har lagt meg... Kan dette være en årsak til at det virker litt diffust enda? Og at det blir lettere og forstå når alle disse symptomene/tingene kommer? Jeg har hatt lite svangerskaps-symptomer, og så godt som fraværende kvalme, bare litt ekstra sliten, kan dette være en årsak?? Er redd for og være unormal og lite forberedt til tross for årevis ned prøving
Ville satt pris på svar fra andre med barn etter lang prøving og hvordan det føltes..
Ville satt pris på svar fra andre med barn etter lang prøving og hvordan det føltes..