Ja det er skikkelig fælt å skulle føle det slik, men det er kanskje naturlig? 
i alle fall for oss som ikke har barn fra før og i tillegg har prøvd I ørten og førti år.
I alle fall i min situasjon der vi har hatt så utrolig mange aborter så kjenner jeg mye på lettelse. Det er så mentalt og fysisk slitsomt å ønske en baby så mye, men likevel ha null tiltro at egne egg skal gi det. De siste innsettene før donasjon var litt sånn å gjennomføre bare for å gjøre det og samtidig være redd for å bli gravid fordi det ville ikke gå likevel...
Tror ingen har manglende forståelse for at lettelse for å ha reell sjanse og sorg over å ikke kunne bruke egne egg er vonde følelser som eksisterer uavhengig av hverandre. Kommer dere til å være åpne om at det er donasjon?
