Jeg har ingen råd til deg, men forstår det godt 
for meg er dette enda veldig sårt og enn så lenge er min tanke å ikke dele med familie og venner hvordan baby blir til... de vet vi har mange år med ivf bak oss og en del av meg (helt ulogisk altså, det er naturlig men så flaut å innrømme dette) føler meg mindre som kvinne fordi barnet ikke blir genetisk mitt.
Tenker at hva som er rett for meg kan være helt feil for andre. Jeg følger lengtetid på Instagram og hun har vært ærlig om følelsen når andre sier "åååå så han ligner på pappaen". Og hvordan instinktivt tenkte å si at det jo ikke er rart for baby er fra eggdonasjon.
Jeg kommer neppe til Å være så åpen at dette er noe alle vet. Det blir i så fall opp til barnet selv når det er gammelt nok...
Veldig langt svar for "vet ikke" dette her altså 
