Skilles?

[2 søte små]

Jeg og mannen har vært gift i 7 år, sammen i 9 år, og gravid med barn nr 4.

Vi har spesielt det siste 1-1.5 året hatt en del utfordringer i samlivet og familielivet generelt og jeg merker at jeg sliter veldig med følelsene for han som har kommet, som hvor mangelen av følelser rett og slett har minsket mer og mer etter at han begynte å jobbe 2 uker borte og 2 uker fri.

Kort fortalt:

Selvsagt travelt med 3 små i tillegg til å vente nr 4 for formen er så som så, men merker at samarbeidet mellom oss er utrolig dårlig. Å ta opp tøffe tema som for han er kommunikasjon og økonomi ender bare i diskusjoner uten at jeg klarer å få noe fornuftige løsninger. Han sier selv at han ikke er god på kommunikasjon og at han er "flinkere" å skrive i form av meldinger osv, men jeg trenger å kunne prate ansikt til ansikt med han.

Han er også utrolig dårlig med økonomi slik at han har klart å rote seg borti en utrolig dårlig økonomisk periode som igjen går ut over oss som familie da han sitter med en stort etterslep med regninger han må betale på. Ikke kan han gi noe fornuftig svar og løsning på tidsperiode han må betale på disse regningene og vi må nå mest sannsynlig selge huset da han klarer såvidt å hjelpe til med bhg/sfo. Og ja dårlig planlegging å få barn nr 4 men gjort er gjort.

Jeg har sagt at om vi ikke kan finne en løsning på dette, så ønsker jeg å ta barna og flytte nærmere mine foreldre som bor i nabokommunen (ca 20-30 min fra her vi bor nå). Han ønsker selvsagt ikke dette og sa at han kommer til å nekte å la meg ta med barna til nabokommunen for han har like mye rett på å ha barna som meg (og han ønsker 50/50 fordeling om vi skiller oss). Jeg har sagt at om vi skiller oss blir det ikke 50/50 fordeling på de 2 minste da de er for små til det, eldste får i 1. klasse og prøve å realitetsorientere han på at å bo i 2 forskjellige kommuner med skolebarn er jo ikke bare bare (han ønsker da at når de går på skolen skal de ha bostedsadresse hos han. Han har heller ikke bil for tiden ei heller råd til bil, så for han å kunne komme seg rundt er ikke så lett, da bussforbindelser til der vi bor idag er så og si ikke eksisterende. Han er såpass sta ifht hvilken kommune han vil bo i at han skal bare bo i denne kommunen vi bor i idag uansett om vi holder sammen eller skilles. Jeg ønsker å flytte nærmere til mine foreldre da vi kun har de til å hjelpe oss med barnevakt osv.

Jeg kjenner jeg er frustrert, oppgitt, lei. Kveldene når ungene omsider har sovnet går med på at han sitter på tlf og er lite kontaktbar. Når han først har 2 uker fri og går hjemme, prøver jeg å få han til å få litt økonomisk oversikt, men til ingen nytte, lite ansvar.

Skulle vi skilles ønsker vi begge å ha ett godt samarbeid med barna, og når barna er store nok at de skal kunne bo 50/50 hos hver, men vi er pr nå ikke enig i hvilken kommune vi skal bo i, og så lenge han ikke har bil, og såvidt råd til seg selv, har jeg vanskelig med å se for meg at han skal klare å brødfø barna en hel uke. Jeg trives egentlig ikke her vi bor, og eneste grunnen til at vi flyttet sammen i denne kommunen var pga svigerfar som var veldig syk på det tidspunktet vi ble samboere. Nå lever ikke svigerfar lenger, og jeg ønsker å bo nærmere min familie også.

Noen tips og råd? Ble rotete dette men håper dere forstår

 

[Maddieh]

Uansett hvordan det ender, så bør dere møtes i familievernkontoret. Der kan dere få hjelp og verktøy til å komme til en beslutning som er det beste for dere, og barna.
Vil også legge til at nå som du er gravid med nr 4, at det sannsynligvis ikke er det beste tidspunktet å gjøre noe sånt på, kanskje det beste er å vente til minste er rundt 1 år eller eldre? Uansett, en samtale med fvk er nok det beste.. Om han ikke er villig til å være med, kan kanskje du få hjelp til å sortere dine egne følelser.
Lykke til.

 

[2 søte små]

Uansett hvordan det ender, så bør dere møtes i familievernkontoret. Der kan dere få hjelp og verktøy til å komme til en beslutning som er det beste for dere, og barna.
Vil også legge til at nå som du er gravid med nr 4, at det sannsynligvis ikke er det beste tidspunktet å gjøre noe sånt på, kanskje det beste er å vente til minste er rundt 1 år eller eldre? Uansett, en samtale med fvk er nok det beste.. Om han ikke er villig til å være med, kan kanskje du få hjelp til å sortere dine egne følelser.
Lykke til.

Ja tenkte å få til en timer om ikke annet enn for min egen del. Kjenner jeg trenger noen utenforstående til å hjelpe og sortere tanker og følelser. Kjente vel på følelsen av å ville skilles før vi ble gravide (ganske så uplanlagt) med nr 4 også, så la jeg det litt bort når vi ble gravide.

 

[Maddieh]

Ja tenkte å få til en timer om ikke annet enn for min egen del. Kjenner jeg trenger noen utenforstående til å hjelpe og sortere tanker og følelser. Kjente vel på følelsen av å ville skilles før vi ble gravide (ganske så uplanlagt) med nr 4 også, så la jeg det litt bort når vi ble gravide.

Ja, det kan hjelpe å få andre synspunkt. Dere må uansett møte begge to til noe sånt når dere deler barn såvidt jeg vet. Håper det ordner seg for dere

 

[2 søte små]

Ja, det kan hjelpe å få andre synspunkt. Dere må uansett møte begge to til noe sånt når dere deler barn såvidt jeg vet. Håper det ordner seg for dere

Ja til mekling må han også være med har jeg forstått om det skulle gå den veien at vi faktisk skilles.

 

[Maddieh]

Ja til mekling må han også være med har jeg forstått om det skulle gå den veien at vi faktisk skilles.

Ja jeg tror det er slik det er. Og om han har så dårlig råd som du beskriver kommer han ikke til å ha råd til å ha ungene 50 %... og med så små barn er det ikke en god ide heller. Synd at situasjonen er som den er

 

[Kengu]

Ville prøvd alt før du går , dere har snart 4 barn sammen.
Synes forlvrig at så lenge han wr tilstedeværende flink pappa så bør du ikke flytte så langt unna, det er jonheller ingen 100 % for at du får omsorgen for de.

Ville startet med møte hos fvk først

 

[Sparkedress]

Trist situasjon, håper det ordner seg for dere

Men til dette:

Og ja dårlig planlegging å få barn nr 4 men gjort er gjort.r

Synes ikke du skal føle det "feil" at dere har barn nr 4 på vei. Et barn er en glede, så la ikke noen se ned på deg for at du tar imot det Så gratulerer med det lille nye livet

 

[Veslejenta88]

Bare snakk. Snakk til han blir gal. Vi hadde det omtrent sånn på samme tid. Nå har vi vært sammen i 13 år og snart gift i 9 år. Han er en del ute med venner om kvelden, bil hobby. Nå står ene bilen vår hos enn venn og skal få ny motor så han må jo nesten være litt borte. Graviditet gjør alt bare verre. Når jeg var gravid med nr 3 og de første følsomme mnd etter så var alt bare kaos. Det har blitt bedre men ikke perfekt. Man ikke de samme forelsket følelsene for altid men jeg vil ikke være uten han. Han er en fantastisk støtte når jeg virkelig trenger det. Barna er en god motivator for han også. Men den tlf irriterer vettet av meg. Han vil sende meg alene på hytta med eldste siden vi har lovt Hu det når nr 3 ikke trenger å amme. Nå er han 1.5 år. Men hver gang jeg er ute og kommer tilbake så ligger han i sofaen med tlf. Npe han reiser bort med barna så bruker han nesten ikke tlf. Blir sånn hjemme avhengighet trur jeg. Han bruker tlf en del på jobb og klager på meg hvis jeg tar meg 10 minutter til å se over regninger og mailer når han kommer hjem, jeg er jo tross alt hjemme hele dagen men jeg har 1.5 åringen hjemme med meg.

 

[2 søte små]

Ja jeg tror det er slik det er. Og om han har så dårlig råd som du beskriver kommer han ikke til å ha råd til å ha ungene 50 %... og med så små barn er det ikke en god ide heller. Synd at situasjonen er som den er

Ja utrolig synd, er veldig mye mer som gjør at jeg vurderer å gå men ønsker ikke å utdype for mye annet enn at har utrolig dårlig økonomi som hjelper lite når vi har barn som skal følges opp. Når jeg nevner at jeg vurderer å ta barna med å gå så er en av hans argumenter at har ikke han råd til å ha barna 50/50 har ihvertfall ikke jeg råd til å ha barna fullt. Tror nok at han tenker mye på hva han skal gjøre om jeg går da han ikke har særlig råd til å bo noen plass utenom kanskje en liten hybel. Ganske dyre boliger/leiligheter her i distriktet både eie og leie

 

[2 søte små]

Ville prøvd alt før du går , dere har snart 4 barn sammen.
Synes forlvrig at så lenge han wr tilstedeværende flink pappa så bør du ikke flytte så langt unna, det er jonheller ingen 100 % for at du får omsorgen for de.

Ville startet med møte hos fvk først

Ja vi har prøvd ganske mye allerede men men det har skjedd ganske mye de siste par årene som har slitt veldig på forholdet for min del. Og når jeg har en mann som ikke har noe begreper for kommunikasjon og å prate om ting som er vanskelig (som ikke er så kjekt for noen) så føles det ganske ensomt etterhvert.

Og selvsagt ingen garanti for at jeg sitter med hovedomsorgen for barna. Han er forholdsvis god med barna men må pushes litt for å finne på ting med dem/ta dem med på ting. Hadde ikke flyttet timesvis unna om vi skulle gå til det skritt til å skilles, er nabokommuner om han er veldig på å bo i kommunen vi bor i idag, og ender vi med å bo i de "rette" bydelene i hver vår kommune er det snakk om 5-10 min med bil. Så ikke så gale annet enn at vi i så fall hadde bodd i hver vår kommune

 

[2 søte små]

Bare snakk. Snakk til han blir gal. Vi hadde det omtrent sånn på samme tid. Nå har vi vært sammen i 13 år og snart gift i 9 år. Han er en del ute med venner om kvelden, bil hobby. Nå står ene bilen vår hos enn venn og skal få ny motor så han må jo nesten være litt borte. Graviditet gjør alt bare verre. Når jeg var gravid med nr 3 og de første følsomme mnd etter så var alt bare kaos. Det har blitt bedre men ikke perfekt. Man ikke de samme forelsket følelsene for altid men jeg vil ikke være uten han. Han er en fantastisk støtte når jeg virkelig trenger det. Barna er en god motivator for han også. Men den tlf irriterer vettet av meg. Han vil sende meg alene på hytta med eldste siden vi har lovt Hu det når nr 3 ikke trenger å amme. Nå er han 1.5 år. Men hver gang jeg er ute og kommer tilbake så ligger han i sofaen med tlf. Npe han reiser bort med barna så bruker han nesten ikke tlf. Blir sånn hjemme avhengighet trur jeg. Han bruker tlf en del på jobb og klager på meg hvis jeg tar meg 10 minutter til å se over regninger og mailer når han kommer hjem, jeg er jo tross alt hjemme hele dagen men jeg har 1.5 åringen hjemme med meg.

Jeg prøver å prate "hull i hodet" på han, men han blir fort lei og irritert for han vet at mye av utfordringene vi har er pga hans dårlige økonomi. Sier bare at han prøver å finne ut av ting men ikke får tak i de rette folkene/instansene og gir nok litt opp. På ene måten samarbeider vi sånn passe om barna men allikevel er vi ganske langt fra hverandre. Viser lite initiativ idht graviditeten (og gjorde det med alle de andre også), har jeg en dag jeg er utrolig dårlig eller trenger å ligge frempå pga dårlig natt står han aldri opp med barna for å la meg ligge frempå, osv osv. Nå jobber han skift 2 uker borte og 2 uker fri, og kjenner egentlig det er en lettelse når han er borte på jobb da jeg og ungene er mer harmoniske enn når han også er hjemme. Selv om jeg har ett bekken som skriker i smerter og jeg ikke klarer så mye i svangerskapet og jeg merker det er godt når han er hjemme og jeg håper han kan ta mer del i ungene så må jeg allikevel inn og ta det meste. Ungene herjer og leker med han på en helt annen måte da de forstår at med han kan de det men allikevel er han mer opptatt av tlf enn å gi barna oppmerksomhet hvis ikke jeg sier at idag kan vi jo gjøre..... og komme med forslag til utflukter osv. Han kan til nøds ta barna med seg ur i hagen, til bhg eller skogen 1 times tid men står da også med nesen i tlf.

Jeg har siden jeg fikk minste for snart 2.5 år siden mistet mer og mer følelser for han og vi klarer ikke å samarbeide godt i det daglige uten å bli irriterte som selvsagt påvirker barna.

 

[2 søte små]

Fvk kunne ikke hjelpe med mindre vi begge kom på ett møte/veiledning. Mannen er ikke giret da han ikke ser at vi har problemer på det planet, og vil helst fikse alt selv da ulike hjelpeinstanser ikke kan hjelpe ifølge han selv. Han vet at om vi velger å separeres så må han uansett være med til mekling pga barna men ikke giret på å søke hjelp allikevel før det evt går så langt. Han har ganske store økonomiske utfordringer for tiden som igjen går ut over oss som familie så tanken på å flytte er større enn noen gang slik at han ikke drar meg med seg også. Klarer såvidt å få hjulene til å gå rundt men skal ikke mye ekstra for å vippe lasset

 

[Kitty]

Fvk kunne ikke hjelpe med mindre vi begge kom på ett møte/veiledning. Mannen er ikke giret da han ikke ser at vi har problemer på det planet, og vil helst fikse alt selv da ulike hjelpeinstanser ikke kan hjelpe ifølge han selv. Han vet at om vi velger å separeres så må han uansett være med til mekling pga barna men ikke giret på å søke hjelp allikevel før det evt går så langt. Han har ganske store økonomiske utfordringer for tiden som igjen går ut over oss som familie så tanken på å flytte er større enn noen gang slik at han ikke drar meg med seg også. Klarer såvidt å få hjulene til å gå rundt men skal ikke mye ekstra for å vippe lasset

Hva med ett møte med gjeldsrådgiver i Nav? Kanskje de kan bidra med noe? Der ender han vel opp uansett om ting er slik du beskriver? Kan være greit å sjekke hvilke rettigheter du vil ha etc hos nav ved evt samlivsbrudd og? Og bestill time hos fvk, og så får du heller gå alene om han ikke blir med frivillig. Helsesykepleier kan også kanskje være en samtalepartner?

 

[2 søte små]

Hva med ett møte med gjeldsrådgiver i Nav? Kanskje de kan bidra med noe? Der ender han vel opp uansett om ting er slik du beskriver? Kan være greit å sjekke hvilke rettigheter du vil ha etc hos nav ved evt samlivsbrudd og? Og bestill time hos fvk, og så får du heller gå alene om han ikke blir med frivillig. Helsesykepleier kan også kanskje være en samtalepartner?

Han har omsider mannet seg opp til å kontakte nav og gjeldsrådgivning denne uken, han var egentlig veldig negativ til dem også pga dårlig erfaringer da han fikk arbeidsledig for en del år siden samt da han skulle ha pappapermisjon med minste (fikk mye mindre utbetalt i lønn enn lønnsavd på arbeidsplassen sa han hadde i lønn da nav mente en i hans yrke umulig kunne ha en slik lønn så nav justerte ned lønnen til mannen til hva nav mente var rett lønn i hans yrke). Men hun i nav som han pratet med nå skulle se hva hun fikk til, og skulle hjelpe til så godt hun kunne.

Prøvde å få til time hos fvk, men de ville ikke sette opp time om det ikke var garantert at mannen også ble med da han jeg pratet med sa de ikke kunne hjelpe om begge kom. Så om bare jeg kom, ville jeg helst bli avvist til mannen også ble klar til å bli med, så skulle jeg gå alene måtte jeg gå til en privat familieterapeut e.l

 

[Kitty]

Han har omsider mannet seg opp til å kontakte nav og gjeldsrådgivning denne uken, han var egentlig veldig negativ til dem også pga dårlig erfaringer da han fikk arbeidsledig for en del år siden samt da han skulle ha pappapermisjon med minste (fikk mye mindre utbetalt i lønn enn lønnsavd på arbeidsplassen sa han hadde i lønn da nav mente en i hans yrke umulig kunne ha en slik lønn så nav justerte ned lønnen til mannen til hva nav mente var rett lønn i hans yrke). Men hun i nav som han pratet med nå skulle se hva hun fikk til, og skulle hjelpe til så godt hun kunne.

Prøvde å få til time hos fvk, men de ville ikke sette opp time om det ikke var garantert at mannen også ble med da han jeg pratet med sa de ikke kunne hjelpe om begge kom. Så om bare jeg kom, ville jeg helst bli avvist til mannen også ble klar til å bli med, så skulle jeg gå alene måtte jeg gå til en privat familieterapeut e.l

Snakk med helsesykepleier da, hun kan evt henvise videre til lavterskel tilbud som skal finnes

 

[2 søte små]

Snakk med helsesykepleier da, hun kan evt henvise videre til lavterskel tilbud som skal finnes

Ja vurderer det, evt jordmor på neste kontroll om ett par uker

 

[Yummy_mummy]

Fvk kunne ikke hjelpe med mindre vi begge kom på ett møte/veiledning. Mannen er ikke giret da han ikke ser at vi har problemer på det planet, og vil helst fikse alt selv da ulike hjelpeinstanser ikke kan hjelpe ifølge han selv. Han vet at om vi velger å separeres så må han uansett være med til mekling pga barna men ikke giret på å søke hjelp allikevel før det evt går så langt. Han har ganske store økonomiske utfordringer for tiden som igjen går ut over oss som familie så tanken på å flytte er større enn noen gang slik at han ikke drar meg med seg også. Klarer såvidt å få hjulene til å gå rundt men skal ikke mye ekstra for å vippe lasset

Du kan (til info) få time til mekling. Hvis mannen din ikke kommer får du likevel meklingsattest og det vil bli oppført at han ikke møtte opp. Du kan ikke ha parterapi alene, men du kan få en time til råd og veiledning. Du blir ikke avvist i døren. Det stemmer absolutt ikke.

 

[Veslejenta88]

Jeg prøver å prate "hull i hodet" på han, men han blir fort lei og irritert for han vet at mye av utfordringene vi har er pga hans dårlige økonomi. Sier bare at han prøver å finne ut av ting men ikke får tak i de rette folkene/instansene og gir nok litt opp. På ene måten samarbeider vi sånn passe om barna men allikevel er vi ganske langt fra hverandre. Viser lite initiativ idht graviditeten (og gjorde det med alle de andre også), har jeg en dag jeg er utrolig dårlig eller trenger å ligge frempå pga dårlig natt står han aldri opp med barna for å la meg ligge frempå, osv osv. Nå jobber han skift 2 uker borte og 2 uker fri, og kjenner egentlig det er en lettelse når han er borte på jobb da jeg og ungene er mer harmoniske enn når han også er hjemme. Selv om jeg har ett bekken som skriker i smerter og jeg ikke klarer så mye i svangerskapet og jeg merker det er godt når han er hjemme og jeg håper han kan ta mer del i ungene så må jeg allikevel inn og ta det meste. Ungene herjer og leker med han på en helt annen måte da de forstår at med han kan de det men allikevel er han mer opptatt av tlf enn å gi barna oppmerksomhet hvis ikke jeg sier at idag kan vi jo gjøre..... og komme med forslag til utflukter osv. Han kan til nøds ta barna med seg ur i hagen, til bhg eller skogen 1 times tid men står da også med nesen i tlf.

Jeg har siden jeg fikk minste for snart 2.5 år siden mistet mer og mer følelser for han og vi klarer ikke å samarbeide godt i det daglige uten å bli irriterte som selvsagt påvirker barna.

Uff. Det er vondt å stå fast sånn. Jeg ville skilles for en del år siden og han lovte å forandre seg. Jeg ga han en siste sjanse og akkurat det jeg klaget på da er helt forandret nå. Merkelig men han har hørt mer på meg jo lengre tid det har gått. Jeg har hatt fordelen av at jeg er hjemme og har kunne resit bort hvis jeg trengte en pause. Han er ferdig på jobb kl 14 og jobben er rett borti gata her. Så jeg ser han mer enn det som er vanlig. Trur ikke det finnes noen fasit på menn, de er jo ganske forskjellige og har forskjellige problemer. Vi krangler nesten ikke lengre heller. Men han fikk også beskjed om å skjerpe seg fordi han ville ha barn nr 3 og jeg var usikker. Når jeg brått ble gravid så var det han som overtalte meg om å beholde. Fikk en nydelig liten gutt som er 1.5 år nå. Jeg veit jeg hadde angret hvis vi hadde tatt abort og der visste han. Men han ble mer støttende av det. Bare at noe skjer kan få det til å endre hele dynamikken. Veldig lett å havne i en ond sirkel egentlig. Men flere ting gjorde at vi kom ut av den.

 

[HCS]

Jeg og mannen har vært gift i 7 år, sammen i 9 år, og gravid med barn nr 4.

Vi har spesielt det siste 1-1.5 året hatt en del utfordringer i samlivet og familielivet generelt og jeg merker at jeg sliter veldig med følelsene for han som har kommet, som hvor mangelen av følelser rett og slett har minsket mer og mer etter at han begynte å jobbe 2 uker borte og 2 uker fri.

Kort fortalt:

Selvsagt travelt med 3 små i tillegg til å vente nr 4 for formen er så som så, men merker at samarbeidet mellom oss er utrolig dårlig. Å ta opp tøffe tema som for han er kommunikasjon og økonomi ender bare i diskusjoner uten at jeg klarer å få noe fornuftige løsninger. Han sier selv at han ikke er god på kommunikasjon og at han er "flinkere" å skrive i form av meldinger osv, men jeg trenger å kunne prate ansikt til ansikt med han.

Han er også utrolig dårlig med økonomi slik at han har klart å rote seg borti en utrolig dårlig økonomisk periode som igjen går ut over oss som familie da han sitter med en stort etterslep med regninger han må betale på. Ikke kan han gi noe fornuftig svar og løsning på tidsperiode han må betale på disse regningene og vi må nå mest sannsynlig selge huset da han klarer såvidt å hjelpe til med bhg/sfo. Og ja dårlig planlegging å få barn nr 4 men gjort er gjort.

Jeg har sagt at om vi ikke kan finne en løsning på dette, så ønsker jeg å ta barna og flytte nærmere mine foreldre som bor i nabokommunen (ca 20-30 min fra her vi bor nå). Han ønsker selvsagt ikke dette og sa at han kommer til å nekte å la meg ta med barna til nabokommunen for han har like mye rett på å ha barna som meg (og han ønsker 50/50 fordeling om vi skiller oss). Jeg har sagt at om vi skiller oss blir det ikke 50/50 fordeling på de 2 minste da de er for små til det, eldste får i 1. klasse og prøve å realitetsorientere han på at å bo i 2 forskjellige kommuner med skolebarn er jo ikke bare bare (han ønsker da at når de går på skolen skal de ha bostedsadresse hos han. Han har heller ikke bil for tiden ei heller råd til bil, så for han å kunne komme seg rundt er ikke så lett, da bussforbindelser til der vi bor idag er så og si ikke eksisterende. Han er såpass sta ifht hvilken kommune han vil bo i at han skal bare bo i denne kommunen vi bor i idag uansett om vi holder sammen eller skilles. Jeg ønsker å flytte nærmere til mine foreldre da vi kun har de til å hjelpe oss med barnevakt osv.

Jeg kjenner jeg er frustrert, oppgitt, lei. Kveldene når ungene omsider har sovnet går med på at han sitter på tlf og er lite kontaktbar. Når han først har 2 uker fri og går hjemme, prøver jeg å få han til å få litt økonomisk oversikt, men til ingen nytte, lite ansvar.

Skulle vi skilles ønsker vi begge å ha ett godt samarbeid med barna, og når barna er store nok at de skal kunne bo 50/50 hos hver, men vi er pr nå ikke enig i hvilken kommune vi skal bo i, og så lenge han ikke har bil, og såvidt råd til seg selv, har jeg vanskelig med å se for meg at han skal klare å brødfø barna en hel uke. Jeg trives egentlig ikke her vi bor, og eneste grunnen til at vi flyttet sammen i denne kommunen var pga svigerfar som var veldig syk på det tidspunktet vi ble samboere. Nå lever ikke svigerfar lenger, og jeg ønsker å bo nærmere min familie også.

Noen tips og råd? Ble rotete dette men håper dere forstår

Huff, så grusom situasjon å være i. Føler med deg! Og en ekstra belastning når du er gravid, som er tungt nok i seg selv. Håper det løser seg, enten du blir eller går. Det viktigste er at barna har det bra, men for at de skal ha det bra, må du ha det bra også. Ofte vet man egentlig hva som er det beste, det er bare vanskelig å gjøre det