Skilles?

[Gruble gruble]

Hei,

Vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget, men tror jeg trenger å skrive ned litt av tankene mine. Noen råd på veien er også ønskelig, håper bare ikke jeg blir halshugget her inne Beklager at innlegget ble så langt, men håper noen orker å lese til endes.

Vel, jeg er gift og har tre barn fra 2-12 år med samme mann. Vi har vært sammen i snart 20 år, gift og samboer de fleste av disse årene, så vi er ikke noe nytt og uerfarent par. Saken er at forholdet vårt ikke fungere særlig bra og ikke har gjort det på lenge. For min del, er følelsene for mannen borte og jeg aner ikke om det er mulig å finne tilbake til disse. Jeg vet ikke om jeg noen gang har elsket ham på "riktig" måte egentlig, men jeg var forelsket de første årene og var/er glad i ham fremdeles, men elsker han ikke... Etter som tiden har gått og jeg har følt på at ting ikke fungerer, har jeg også mistet sexlysten. Mannen har fremdeles lyst på sex, men har også sagt flere ganger at vi ikke passer sammen osv. Det med sex har etter hvert blitt et problem for meg, for jeg er nervøs/gruer meg til han skal ta initiativ, da jeg absolutt ikke har lyst. Jeg blir nesten kvalm av tanken på sex, og klarer ofte å "snike" meg unna, men av og til går jeg med på det for husfredens skyld. Dette føles ikke bra ut for min del, da jeg nesten føler det som om jeg selger kroppen min. Jeg skjønner jo at mannen har sine behov, og synes synd på ham som har en kone som aldri vil, men dette er ikke noe jeg klarer å styre.

Ang forholdet vårt, så vil jeg si at vi ikke er kjærester lenger og ikke har vært det på mange år. Vi kysser så og si aldri (jeg klarer ikke å kysse ham lenger, det vrenger seg i meg bare ved tanken). Det hender han prøver å kysse meg under sex, men jeg prøver å unngå det så godt det lar seg gjøre og om jeg kysser tilbake er det bare et kjapt kyss i så fall. Vi gjør ellers fint lite sammen. Mannen tar sjelden initiativ til noe som helst med meg og/eller meg og barna, jeg gjør det av og til, men har mistet mer og mer "piffen" etter hvert. Før jul var jeg og mannen på en overnattingstur uten barna (bytur med show og middag på mitt initiativ), men jeg gruet meg helst til hele turen bl.a for jeg visste at det kom til å bli sex og for at jeg ikke trives særlig godt i hans selskap lenger. Når vi er hjemme etter at barna har lagt seg om kvelden, sitter jeg og mannen stort sett i hver vår stue og ser på TV eller surfer/spiller på nettbrett/mobil, jeg strikker kanskje litt. Vi vil ofte se på forskjellige ting på TV, så å sitte i lag er ikke særlig gøy, og om vi sitter i samme stue, tar mannen som oftest på seg øreklokker koblet til nettbrettet sitt, så han er ikke mentalt til stede for meg uansett, så det er ingen vits i å snakke til ham. Jeg føler meg rett og slett ensom sammen med ham slik det er nå og jeg opplever ham ikke som en livspartner.

Ettersom tiden går og forholdet ikke endrer seg, har jeg begynt å tenke mer og mer på skilsmisse. Jeg synes det er trist å tenke på at jeg skal leve i et kjærlighetsløst forhold for resten av livet, og tenker ofte at det må være bedre om vi går hvert til vårt. Mannen har også flere ganger sagt at han vil skilles, men uten å helt mene det, virker det som. Han bruker det mer som pressmiddel for å få sex, eller å få viljen sin på andre områder. Dette virker nok heller mer mot sin hensikt på meg nå, da jeg er på nippet til å gå fra ham selv. Så..., hvorfor går jeg bare ikke, tenker dere kanskje. Vel, det er jo barna da... Jeg synes det er forferdelig trist å ødelegge familien til barna mine Jeg ønsker ikke at de skal måtte pendle mellom to hjem, og at vi foreldre skal flytte inn og ut av "barna" sitt hjem, er nok ikke mulig å få til i praksis. I tillegg blir jeg helt matt av å tenke på prosessen rundt det å skilles... Hus, hytte, bil som må selges. Eiendeler som skal fordeles, nye boliger må på plass, flytting med tre barn på lasset osv osv. Økonomisk vet jeg at jeg kommer til å klare meg, selv om det nok kan bli tøft innimellom.

Til slutt vil jeg bare si at jeg mener jeg har gjort noe for å komme utav den negative spiralen tidligere. Jeg fikk med mannen på samlivskurs for sikkert rundt 10 år siden, men han ville egentlig ikke og ble bare med for han følte han måtte. Dette hjalp ikke i det hele tatt pga at mannen hadde bestemt seg på forhånd for at dette var tull, og dermed ikke prøvde en gang. Noen år etter dette, fikk jeg ham med meg på familievernskontoret og vi gikk i parterapi noen timer der og dette ble gjentatt etter et par år igjen. Merket lite/ingen forbedring etter dette heller. Så nå tenker jeg at det ikke er noen vits i å prøve dette igjen...

Uff, hva gjør jeg nå? Dette gnager meg dag og natt og jeg er redd for å ende opp deprimert og utbrent.

 

[Kristin :)]

Hei,

Vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget, men tror jeg trenger å skrive ned litt av tankene mine. Noen råd på veien er også ønskelig, håper bare ikke jeg blir halshugget her inne [emoji14] Beklager at innlegget ble så langt, men håper noen orker å lese til endes.

Vel, jeg er gift og har tre barn fra 2-12 år med samme mann. Vi har vært sammen i snart 20 år, gift og samboer de fleste av disse årene, så vi er ikke noe nytt og uerfarent par. Saken er at forholdet vårt ikke fungere særlig bra og ikke har gjort det på lenge. For min del, er følelsene for mannen borte og jeg aner ikke om det er mulig å finne tilbake til disse. Jeg vet ikke om jeg noen gang har elsket ham på "riktig" måte egentlig, men jeg var forelsket de første årene og var/er glad i ham fremdeles, men elsker han ikke... Etter som tiden har gått og jeg har følt på at ting ikke fungerer, har jeg også mistet sexlysten. Mannen har fremdeles lyst på sex, men har også sagt flere ganger at vi ikke passer sammen osv. Det med sex har etter hvert blitt et problem for meg, for jeg er nervøs/gruer meg til han skal ta initiativ, da jeg absolutt ikke har lyst. Jeg blir nesten kvalm av tanken på sex, og klarer ofte å "snike" meg unna, men av og til går jeg med på det for husfredens skyld. Dette føles ikke bra ut for min del, da jeg nesten føler det som om jeg selger kroppen min. Jeg skjønner jo at mannen har sine behov, og synes synd på ham som har en kone som aldri vil, men dette er ikke noe jeg klarer å styre.

Ang forholdet vårt, så vil jeg si at vi ikke er kjærester lenger og ikke har vært det på mange år. Vi kysser så og si aldri (jeg klarer ikke å kysse ham lenger, det vrenger seg i meg bare ved tanken). Det hender han prøver å kysse meg under sex, men jeg prøver å unngå det så godt det lar seg gjøre og om jeg kysser tilbake er det bare et kjapt kyss i så fall. Vi gjør ellers fint lite sammen. Mannen tar sjelden initiativ til noe som helst med meg og/eller meg og barna, jeg gjør det av og til, men har mistet mer og mer "piffen" etter hvert. Før jul var jeg og mannen på en overnattingstur uten barna (bytur med show og middag på mitt initiativ), men jeg gruet meg helst til hele turen bl.a for jeg visste at det kom til å bli sex og for at jeg ikke trives særlig godt i hans selskap lenger. Når vi er hjemme etter at barna har lagt seg om kvelden, sitter jeg og mannen stort sett i hver vår stue og ser på TV eller surfer/spiller på nettbrett/mobil, jeg strikker kanskje litt. Vi vil ofte se på forskjellige ting på TV, så å sitte i lag er ikke særlig gøy, og om vi sitter i samme stue, tar mannen som oftest på seg øreklokker koblet til nettbrettet sitt, så han er ikke mentalt til stede for meg uansett, så det er ingen vits i å snakke til ham. Jeg føler meg rett og slett ensom sammen med ham slik det er nå og jeg opplever ham ikke som en livspartner.

Ettersom tiden går og forholdet ikke endrer seg, har jeg begynt å tenke mer og mer på skilsmisse. Jeg synes det er trist å tenke på at jeg skal leve i et kjærlighetsløst forhold for resten av livet, og tenker ofte at det må være bedre om vi går hvert til vårt. Mannen har også flere ganger sagt at han vil skilles, men uten å helt mene det, virker det som. Han bruker det mer som pressmiddel for å få sex, eller å få viljen sin på andre områder. Dette virker nok heller mer mot sin hensikt på meg nå, da jeg er på nippet til å gå fra ham selv. Så..., hvorfor går jeg bare ikke, tenker dere kanskje. Vel, det er jo barna da... Jeg synes det er forferdelig trist å ødelegge familien til barna mine Jeg ønsker ikke at de skal måtte pendle mellom to hjem, og at vi foreldre skal flytte inn og ut av "barna" sitt hjem, er nok ikke mulig å få til i praksis. I tillegg blir jeg helt matt av å tenke på prosessen rundt det å skilles... Hus, hytte, bil som må selges. Eiendeler som skal fordeles, nye boliger må på plass, flytting med tre barn på lasset osv osv. Økonomisk vet jeg at jeg kommer til å klare meg, selv om det nok kan bli tøft innimellom.

Til slutt vil jeg bare si at jeg mener jeg har gjort noe for å komme utav den negative spiralen tidligere. Jeg fikk med mannen på samlivskurs for sikkert rundt 10 år siden, men han ville egentlig ikke og ble bare med for han følte han måtte. Dette hjalp ikke i det hele tatt pga at mannen hadde bestemt seg på forhånd for at dette var tull, og dermed ikke prøvde en gang. Noen år etter dette, fikk jeg ham med meg på familievernskontoret og vi gikk i parterapi noen timer der og dette ble gjentatt etter et par år igjen. Merket lite/ingen forbedring etter dette heller. Så nå tenker jeg at det ikke er noen vits i å prøve dette igjen...

Uff, hva gjør jeg nå? Dette gnager meg dag og natt og jeg er redd for å ende opp deprimert og utbrent.

Først og fremst så vil jeg sende deg en klem! [emoji173] det høres ut som en fryktelig vanskelig og fastlåst situasjon

Det første som slår meg at dere må gripe tak i er å prate sammen! Sette ord på det dere føler, helt ærlig, åpent og oppriktig. Ellers vil dere ikke komme noen vei. En tredjepart kan nok være lurt å involvere her, slik at ikke alt ender opp i krangling og usakligheter.

Videre nevner du barna. Barn som lever med foreldre som ikke elsker hverandre og har det bra som et par merker det. De har det heller ikke bra når mamma og pappa ikke har det bra sammen! Det vil nok være vondt med et brudd der og da, men på sikt så vil de evt få det bedre om dere som foreldre ikke klarer å ordne opp dere i mellom.

Du føler på mange måter at du må ofre deg for husfreden sin skyld angående sex. Ikke ofre deg! Det vil bare gjøre vondt verre hos deg! Er det absolutt frastøtende, eller kunne det pirre deg at dere prøvde noe helt nytt? Prat med mannen om sex, dine ønsker og behov må også komme frem, enveiskjøring fører til at lysten forsvinner og gnisten i forholdet slukner. Har du noen fantasier du vil prøve? Vær kreative

Vet ikke om dette var til noen hjelp, men om du ønsker så bare send meg en pm. Det hjelper ofte å få satt ord på følelsene!

 

[Sylvanas]

Det er så absolutt mulig å vekke følelsene igjen, men det krever intensiv jobbing fra begges side. Så spørsmålet er jo om dere er villige til det. Du har en sterk motstand i deg. Ka det hjelpe å tenke nøye igjennom hva det var som gjorde at du falt for han i det hele tatt? Og hvilke positive sider han har. Tenk over et liv uten han. Er det vanskelig, eller noe som gir deg en god følelse?
Jeg tenker at han bruker øretelefoner for å slippe unna den trykte stemningen. Og kanskje er det vanskelig å ta initiativ til å være alene med deg når du tydeligvis ikke trives rundt han? Det virker jo ikke som det er en av dere som er problemet, men heller dere to.

Det er ok å gi opp. Dere har prøvd ting, men ikke sammen. Du har prøvd alene, og det er ikke mulig for deg å redde forholdet alene.

 

[MillaC]

Aller først: En stor klem til deg!
Det er veldig riktig det som blir nevnt under her. Barn merker det når det er spenning i hjemmet. Det er bedre å gå fra hverandre og gi seg selv muligheten til å være lykkelig igjen. Og fokusere på å være gode, kjærlige, tilstedeværende foreldre selv om dere ikke lenger er sammen.
Eventuelt som også nevnt: gå 100%inn for å fikse dette. Begge to.
Uansett er det viktig at noe gjøres. For din, din manns og ikke minst barnas skyld.

 

[Gruble gruble]

Først og fremst så vil jeg sende deg en klem! [emoji173] det høres ut som en fryktelig vanskelig og fastlåst situasjon

Det første som slår meg at dere må gripe tak i er å prate sammen! Sette ord på det dere føler, helt ærlig, åpent og oppriktig. Ellers vil dere ikke komme noen vei. En tredjepart kan nok være lurt å involvere her, slik at ikke alt ender opp i krangling og usakligheter.

Videre nevner du barna. Barn som lever med foreldre som ikke elsker hverandre og har det bra som et par merker det. De har det heller ikke bra når mamma og pappa ikke har det bra sammen! Det vil nok være vondt med et brudd der og da, men på sikt så vil de evt få det bedre om dere som foreldre ikke klarer å ordne opp dere i mellom.

Du føler på mange måter at du må ofre deg for husfreden sin skyld angående sex. Ikke ofre deg! Det vil bare gjøre vondt verre hos deg! Er det absolutt frastøtende, eller kunne det pirre deg at dere prøvde noe helt nytt? Prat med mannen om sex, dine ønsker og behov må også komme frem, enveiskjøring fører til at lysten forsvinner og gnisten i forholdet slukner. Har du noen fantasier du vil prøve? Vær kreative

Vet ikke om dette var til noen hjelp, men om du ønsker så bare send meg en pm. Det hjelper ofte å få satt ord på følelsene!

Takk for svar og klem

At vi ikke snakker sammen er nok en stor del av problemet ja. Vi bor under samme tak, men er blitt nesten som fremmede ovenfor hverandre. Før helga tok jeg opp temaet skilsmisse med han etter å ha grublet og gått rundt grøten lenge. Han var da ganske enig i at det beste sikkert er å skilles da han mener vi ikke har noe til felles og egentlig ikke forstår hvorfor vi ble sammen i utgangspunktet... og jeg er for så vidt enig i det.

I helga var minste på overnatting hos mine foreldre, så da fikk vi snakket litt mer sammen og da kom det fram at vi begge er usikre på veien videre, men nok hadde avsluttet forholdet om det ikke var barn i bildet. Begge er redd for å gjøre en tabbe ved å gå fra hverandre og skulle vel ønsket at vi fikk det til å fungere, men tenker at vi er kanskje for ulike til at vi vil få det til. Mannen har ikke tro på familievernkontoret/samlivsterapeut.

Når det gjelder sex, er lysten helt borte hos meg. Har ingen fantasier eller noe, det er helt dødt Jeg har tatt det opp med fastlegen tidligere og det ble tatt noen blodprøver (hormoner, stoffskifte...), men alt var innenfor normalen, så da sitter det vel i hodet. Jeg hadde lyst før, men det er egentlig flere år siden.

 

[Gruble gruble]

Det er så absolutt mulig å vekke følelsene igjen, men det krever intensiv jobbing fra begges side. Så spørsmålet er jo om dere er villige til det. Du har en sterk motstand i deg. Ka det hjelpe å tenke nøye igjennom hva det var som gjorde at du falt for han i det hele tatt? Og hvilke positive sider han har. Tenk over et liv uten han. Er det vanskelig, eller noe som gir deg en god følelse?
Jeg tenker at han bruker øretelefoner for å slippe unna den trykte stemningen. Og kanskje er det vanskelig å ta initiativ til å være alene med deg når du tydeligvis ikke trives rundt han? Det virker jo ikke som det er en av dere som er problemet, men heller dere to.

Det er ok å gi opp. Dere har prøvd ting, men ikke sammen. Du har prøvd alene, og det er ikke mulig for deg å redde forholdet alene.

Nei, det var det da... Hvor mye orker vi å jobbe med forholdet og hvordan går vi fram?

Du har nok rett i at vi begge er problemet. Jeg sliter veldig med å tenke positivt om han nå og har nok en motvilje i meg mot ham, så de forsøkene han gjør på å bedre forholdet vårt blir ikke imøtekommet slik de burde.

Jeg har slitt lenger enn han med forholdet vårt, men i starten fungerte sexlivet greit. I denne perioden følte jeg meg mye avvist (ikke seksuelt) og lite verdt, men da jeg prøvde å ta det opp med ham fikk jeg alltid til svar at han ikke såg problemet. Vi hadde det jo fint... Han fikk sex stort sett når han ville, så da var han fornøyd. Etter hvert mistet jeg mer og mer lysten, og først da begynte mannen å klage. Dette gjorde at jeg følte at han bare var sammen med meg for å ha en fast sexpartner, at han ikke brydde seg om meg som person og det såret meg mye. Har prøvd å ta dette opp med mannen mange ganger, men han skjønner det ikke.

Kan jo ta et eksempel fra senest nå i helga: Torsdag/fredag snakket vi om skilsmisse og mannen mente det beste var å skilles. Lørdag var minste borte, så vi låg og snakket litt i senga før vi skulle stå opp. Da spør han om jeg vil ha sex. Jeg svarer nei, det vil jeg ikke. Jeg har ikke lyst pga at ting er som de er. Søndag er minste fremdeles borte, så vi snakket litt mer sammen og da går vi litt mer inn på hva vi føler og at vi er usikre begge to ang framtiden. På nytt tar mannen initiativ til sex og begynner å ta på meg. Han begynner også å snakke om ting vi har gjort i senga før som han har likt og ønsker mer av. For meg blir dette helt fjernt når han en dag er enig i å skilles, neste dag vil ha sex med meg. Han sier også at han liker meg utseendemessig, jeg har en fin kropp osv, men han sier ingenting om at han liker meg som person... Dette er jo noe av det som er roten til problemet for meg. Han er interessert når han vil ha sex, men gir stort sett blaffen ellers! Han snakker aldri om fine minner om ting vi har gjort sammen enten vi to eller med ungene, kun om ting vi har gjort i senga og dette holder ikke for meg. Her om dagen snakket jeg f.eks med ham om en tur vi hadde til Syden for litt over 2 år siden, og da husket han ikke at vi hadde vært der engang! Men sex vi hadde for 5 og 10 år siden kan han huske (om vi gjorde noe litt utenom det vanlige da)

 

[Gruble gruble]

Aller først: En stor klem til deg!
Det er veldig riktig det som blir nevnt under her. Barn merker det når det er spenning i hjemmet. Det er bedre å gå fra hverandre og gi seg selv muligheten til å være lykkelig igjen. Og fokusere på å være gode, kjærlige, tilstedeværende foreldre selv om dere ikke lenger er sammen.
Eventuelt som også nevnt: gå 100%inn for å fikse dette. Begge to.
Uansett er det viktig at noe gjøres. For din, din manns og ikke minst barnas skyld.

Takk for klem

Noe må gjøres ja...

 

[Novo]

Nei, det var det da... Hvor mye orker vi å jobbe med forholdet og hvordan går vi fram?

Du har nok rett i at vi begge er problemet. Jeg sliter veldig med å tenke positivt om han nå og har nok en motvilje i meg mot ham, så de forsøkene han gjør på å bedre forholdet vårt blir ikke imøtekommet slik de burde.

Jeg har slitt lenger enn han med forholdet vårt, men i starten fungerte sexlivet greit. I denne perioden følte jeg meg mye avvist (ikke seksuelt) og lite verdt, men da jeg prøvde å ta det opp med ham fikk jeg alltid til svar at han ikke såg problemet. Vi hadde det jo fint... Han fikk sex stort sett når han ville, så da var han fornøyd. Etter hvert mistet jeg mer og mer lysten, og først da begynte mannen å klage. Dette gjorde at jeg følte at han bare var sammen med meg for å ha en fast sexpartner, at han ikke brydde seg om meg som person og det såret meg mye. Har prøvd å ta dette opp med mannen mange ganger, men han skjønner det ikke.

Kan jo ta et eksempel fra senest nå i helga: Torsdag/fredag snakket vi om skilsmisse og mannen mente det beste var å skilles. Lørdag var minste borte, så vi låg og snakket litt i senga før vi skulle stå opp. Da spør han om jeg vil ha sex. Jeg svarer nei, det vil jeg ikke. Jeg har ikke lyst pga at ting er som de er. Søndag er minste fremdeles borte, så vi snakket litt mer sammen og da går vi litt mer inn på hva vi føler og at vi er usikre begge to ang framtiden. På nytt tar mannen initiativ til sex og begynner å ta på meg. Han begynner også å snakke om ting vi har gjort i senga før som han har likt og ønsker mer av. For meg blir dette helt fjernt når han en dag er enig i å skilles, neste dag vil ha sex med meg. Han sier også at han liker meg utseendemessig, jeg har en fin kropp osv, men han sier ingenting om at han liker meg som person... Dette er jo noe av det som er roten til problemet for meg. Han er interessert når han vil ha sex, men gir stort sett blaffen ellers! Han snakker aldri om fine minner om ting vi har gjort sammen enten vi to eller med ungene, kun om ting vi har gjort i senga og dette holder ikke for meg. Her om dagen snakket jeg f.eks med ham om en tur vi hadde til Syden for litt over 2 år siden, og da husket han ikke at vi hadde vært der engang! Men sex vi hadde for 5 og 10 år siden kan han huske (om vi gjorde noe litt utenom det vanlige da)

Høres ut som om at du har prøvd alt. Og IKKE la han presse deg til sex mer, da vil han kanskje føle på hvordan du har det! Du fortjener å være lykkelig! Livet er for kort, jeg støtter skilsmissetanken din. Husk at du først vil være separert i ett år så man kan alltid snu. Det mange foreldre gjør er at de bytter på å bo i familiens hjem; så barna bor fast på et sted og foreldre bytter på å bo hjenme når de har samvær. Det finnes mange gode løsninger som ivaretar barna selv i en skilsmisse! Lykke til

 

[Zephyra]

Nå er det vel slik at man må være separert et år før man kan skilles, så iløpet av den tiden vil jeg tro at dere får kjenne på om det er over eller om det er håp. Hvis dere har prøvd så mye dere klarer er det vel ikke annet å gjøre enn å starte prosessen, før miljøet hjemme blir enda værre og går utover barna. Dette med sex betyr tydeligvis mye for han og lite for deg, og hvis han ikke har troen på terapeuter og slikt så nytter det vel ikke at du går alene.

 

[smiley :)]

Jeg vet ikke hva jeg skal foreslå. Det var mange viktige og vanskelige tanker.

Har bare noen få ting å tilføye:

Øyne kan gjøre mirakler. Kan dere sitte overfor hverandre og bli enige om bare å se hverandre direkte i øynene i 10 minutter. Det er viktig ingen forlater stolen og bare går fordi ting begynner å skje inne i hjerter og sinn. NB! Skal ikke virke som invitasjon til sex i typer flørting via øynene. Man skal sitte rett overfor hverandre, med ca 1.5 meters mellomrom og bare se hverandre i øynene. Må man se et annet sted noen sekunder er det greit for det er naturlig, men så skal man tilbake til utgangspunktet og se partneren i øynene.

Det andre jeg vil si at selv om vi kvinner lett tenker at sex ikke er kjærlighet, fordi vi er annerledes lagd enn men, så faktisk likestiller menn sex med kjærlighet. At han fortsatt tenner på deg er som om han skulle "gi jernet" i forhold til å erklære sin kjærlighet til deg, for tro meg menn tenner ikke på alt og alle heller

Men som så mange sier; dere må prate sammen. Hjelper ikke at ulike medium overtar plassen til den andre i livet. Du må også si hva du liker og ikke liker når det kommer til sex, for på sikt er det nok tausheten om hva man liker som fører til at man mister lysten(menn er alltid flinkere enn kvinner til å uttrykke hva de liker, så hvorfor skal kvinner holde tilbake + de elsker å kunne tenne sin kvinne så de vil forsøke å gjøre det kona liker)

Dette er selvfølgelige helt små små ting som man ikke må ofre mye for å få til, men det krever selvfølgelig to velvillige personer.

 

[Kristin :)]

Takk for svar og klem

At vi ikke snakker sammen er nok en stor del av problemet ja. Vi bor under samme tak, men er blitt nesten som fremmede ovenfor hverandre. Før helga tok jeg opp temaet skilsmisse med han etter å ha grublet og gått rundt grøten lenge. Han var da ganske enig i at det beste sikkert er å skilles da han mener vi ikke har noe til felles og egentlig ikke forstår hvorfor vi ble sammen i utgangspunktet... og jeg er for så vidt enig i det.

I helga var minste på overnatting hos mine foreldre, så da fikk vi snakket litt mer sammen og da kom det fram at vi begge er usikre på veien videre, men nok hadde avsluttet forholdet om det ikke var barn i bildet. Begge er redd for å gjøre en tabbe ved å gå fra hverandre og skulle vel ønsket at vi fikk det til å fungere, men tenker at vi er kanskje for ulike til at vi vil få det til. Mannen har ikke tro på familievernkontoret/samlivsterapeut.

Når det gjelder sex, er lysten helt borte hos meg. Har ingen fantasier eller noe, det er helt dødt Jeg har tatt det opp med fastlegen tidligere og det ble tatt noen blodprøver (hormoner, stoffskifte...), men alt var innenfor normalen, så da sitter det vel i hodet. Jeg hadde lyst før, men det er egentlig flere år siden.

Godt å høre at dere har tatt opp tema hvertfall! Bare det er et stort pluss! Ta tida til hjelp nå, fortsett å prate med hverandre så finner dere nok en løsning i fellesskap som begge kan leve med

Lykke til! [emoji173]

 

[Trultemor88]

Jeg vil bare si at å la være å skille seg pga barna er aldri det beste for barna. Klart de merker at dere ikke er kjærester mer. Om dere begge er enige i at skilsmisse er tingen så ikke la være pga barna. Barna har det best når foreldrene har det bra.

 

[WTD]

Her kjenner jeg meg igjen, jeg flyttet nettopp ut.. Det er et "helvete" men blir garantert bedre når man er innstallert i nytt liv! Det driver meg frem å tenke på. Siste åra har vært fæle, jeg sluttet å sove!! Har ei datter på 3,5 år som ikke engang savner pappa nå uten han pga han har ikke prioritert henne. eller meg.

 

[trallemamma]

Vil bare gi et tips til noen som er virkelig gode på samliv; marriage encounter(ekteskapsdialog heter det i Norge)..... Dersom både du og mannen vil prøve da! Det har hjulpet til å redde mange ekteskap... Jeg tror absolutt barna har det best om dere holder sammen! Om ikke det er krig foran dem da selvsagt. Med mye jobbing har jeg tro på at dere kan tenne gnisten i forholdet igjen!!

Og en annen ting å tenke på er jo evt hvis dere skiller dere; mange sier barna får det bedre hvis dere er lykkelige. Men mange finner da nye partnere etterhvert. Kanskje det blir noen nye barn for en eller begge.. Det blir mange å forholde seg til for barna! Det er liksom ikke bare dere to de må forholde seg til i lengden,- for de fleste.. Verdt å tenke over i alle fall.

Snakk sammen og vurder om dere ikke skal forsøke noen nye veier i livet,- sammen! Nye opplevelser sammen, gjøre en forandring på noe kanskje... Jeg vet ikke hva, det er individuelt. Men det er klart at etter 20 år blir det mye rutine på mange måter. Lykke til, håper dere finner ut av det!

 

[Lykkenerstor]

Barnefar og jeg gikk nettopp fra hverandre. Vi har prøvd og prøvd men vi fikk det rett og slett ikke til å gå. Det satt veldig langt inne i meg, fordi jeg ville absolutt ikke at frøkna skulle vokse opp med to hjem. Jeg hata det når jeg var liten men det er nok mest fordi jeg var enebarn, og pappa flyttet utenfor skolekretsen min. Jeg hadde aldri noen å leke med og gikk å gruet meg hele uken for å ha pappahelg. Jeg følte stort ansvar for å være hos pappa når det var pappa helg fordi jeg hadde ikke samvittighet til å reise fra han til vennene mine. Men etter noen år fant pappa ei ny dame med to barn fra før, hun yngste er ett år eldre en meg. Jeg ville ikke været foruten for alt i verden. Min stesøster er min bestevenn og vi har hatt en fantastisk barndom sammen. Så til tross for to veldig tøffe år, kom det masse godt ut av det! Mamma var lykkelig, pappa var lykkelig og jeg fikk søsteren jeg alltid har drømt om Om dere velger å gå fra hverandre kommer nok barna til å ta det tøft, men det blir bedre! Å kanskje er det det beste også. Ei go barndomsvenninne av meg vokste opp annahver uke hos mamman og pappaen, med lillebroren sin. Og hun har elsket det.

Eksen og jeg har en god tone men jeg føler meg mye mer lykkelig nå. Vi var bare sammen rett under 6år, og har ei datter på 6mnd, men vi klarte rett og slett ikke å få det til å gå lengre. Sist vi lå sammen var døgnet før datteren vår blei født, og det var kun fordi vi/jeg ville sette igang fødselen. Jeg orket ikke tanken på å verken ha sex eller kysse han. Som jeg sa til han "vi kan ikke leve sammen som noen følsesløse roboter".

Jeg merker allerede nå på lille frøkna at hun gråter mindre og er mye gladere generelt. Jeg trodde egentlig ikke at hun la så godt merke til at vi kranglet og ikke hadde det bra, ettersom vi prøvde å skule det og at hun er så liten. I vårt tilfelle var det ikke noe forhold å redde.

Jeg har dessverre ingen tips til deg men sender deg en stor klem håper det ordner seg for deg

 

[Cosacita]

Slik som dere har det nå er uholdbart, for dere begge og ikke minst barna.
Det som er viktig er å snakke sammen, være ærlige og finne løsninger SAMMEN. Det nytter ikke å gå for seg selv og tenke og prøve. Jeg har lært enormt mye av mitt samlivsbrudd. Og vi flyttet inn og ut mens barna fikk bo i huset. Det funket fint, det! (Nå bor vi sammen igjen og prøver å fikse forholdet)

Snakk med han om familievernkontoret og parterapi igjen. Hvis han ikke vil osv så må du spørre han om han ikke vil ha det bra om om han syns det funker bra som det er. Dere kan jo ikke gå oppi dette i årevis og koste ting under teppet, det må han jo forstå.

Går det ikke så går det ikke, og det er bedre at dere skiller dere enn å fortsette på dette viset. Dere kan i det minste se tilbake og vite at dere prøvde. Det blir tøft, men bedre på sikt uansett hvordan dette ender.

Klem til deg!
Lykke til!