Guest
Bare ett lite hjertesukk og en slags "tømming" av tanker.. Er det virkelig sånn at når man er gravid så skal man være boblende lykkelig hele tiden? Skal man gå å konstant kjenne på at alt er så fantastisk og greit, at man er verdens heldigste som er gravid og skal man nyte hvert eneste sekund av alt alltid hele tiden? Skal det være sånn at alle synes det er fantastisk og gå gravid? Det er nemlig det man får inntrykk av når man leser bøker, på internett og hører andre fortelle. Er det virkelig dette som er realiteten?
Er det ikke lov å kjenne seg trøtt og lei? Kjenne at alle sparkene rett før man sovner egentlig kan være ganske plagsomme? At man savner ett glass vin, røyken (som man selvsagt har sluttet med) og muligheten til å ta seg en liten fest? Savne litt det forholdet mannen og jeg hadde før graviditeten? Er det ikke lov å kjenne at man gleder seg til at det er over? Jeg har nemlig kjent en del på disse sistnevnte følelsene. Og det har følgelig også gitt meg massevis av dårlig samvittighet! Og spørsmålene melder seg: er man ett dårlig menneske? Blir man en dårlig mor? Hva er galt med meg som tenker sånn?
For all del, la det ikke være det minste lille snev av tvil om at jeg gleder meg stort til å bli mor og jeg synes selvsagt også at det er utrolig å se ultralyd, kjenne spark, følge utvikling og se at man vokser!! Jeg elsker allerede det lille nurket!! Tvil ikke på det… Og stort sett er det kjempekjekt å være gravid.. Men MÅ man være så forbanna lykkelig hele tiden? Er man unormal dersom man ikke er det?
