skal jeg fortelle før ul? og tvilsom samboer

[Amy123456]

Herregud! Jeg har fått pluss på tre tester denne uken og ser ut å være i uke fem. Første gang gravid! Er veldig overveldigende men samtidlig så bobler det over av lykke inni meg. Vil fortelle svigers og foreldre nå i jula, men så har jeg hørt om så mye spontanaborter, er det vanlig? Hvor mye % sjanse er det at jeg får beholde barnet? Kommer ikke klare og ikke fortelle folk i jula tror jeg, føler at jeg må dele tanker og denne lykken med noen. Vet at svigers og mine foreldre gleder seg til å bli besteforeldre så vil gjerne dele med de, samtidlig så vil jeg ikke «skuffe» de hvis det blir spontanabort? Hva har dere gjort?

Samboer er veldig opp og ned, dette gjør meg litt trist. Han har sagt at han vil beholde barnet og vil ikke ta abort, men samtidlig er han veldig stille og det føles nesten som at han er litt lei seg? Som at livet litt er over, men så sier han også at han gleder seg. Veldig opp ned, føles nesten som at jeg ikke tør å snakke om graviditeten her hjemme da det blir litt rar stemning. Han har sagt at han føler at han trenger å snakke med noen som er i samme situasjon som han, altså første gangs fedre i midten av 20-åra, vet dere om feks noen facebook-gruppe eller lignende?

 

[Maispiren]

Gratulerer<3 Kjenner godt igjen følelsen av å være sprekkeferdig! Personlig så har vi valgt å holde det for oss selv ei lita stund både forrige gang og nå. Jeg kan lite statistikk, men det er kanskje verdt å tenke over om dere vil dele en mulig spontanabort. Jeg har delt med to nære venninner foreløpig, som jeg stoler på. Familien får nok vite det over nyttår etter en UL. Vil gjerne finne ut om alt er bra, evt hvor mang før vi deler, spesielt med søsken. Men uansett hva dere velger, ingenting er mer riktig/galt. Vi opplevde at det var gøy å ha det litt hemmelig og bli vant til tanken først. Så trist at du opplever at det er rart å snakke om det! Kanskje dere kan finne noe fint lesestoff om disse første ukene til å lese sammen? Det kan være rart og vanskelig for mange å innstille seg på noe som er ukjent og nytt! Sender masse varme tanker deres vei

 

[marithe]

Av oppdagede svangerskap er det rundt 20% som ender med spontanabort. Sannsynligheten synker for hver uke. Første gang jeg var gravid fortalte jeg det til få, mest fordi jeg hadde lært at det vanlige er å vente til uke 12. Men da jeg mistet rett før jeg skulle fortelle det til «alle», så syntes jeg faktisk det var litt dumt at så få visste. Da ble det få å søke trøst hos. Det ble faktisk sånn at jeg fortalte om opplevelsen av å miste til mange som ikke visste at jeg hadde vært gravid. Nå forteller jeg det til langt flere. Hvor mange man forteller til bør være avhengig av om man tror man foretrekker å være alene om sorgen ved å miste eller ikke.

Jeg tror du gjør lurt i å snakke mer med kjæresten din om dette, og si at du vil høre hva han tenker både positivt og negativt. Spør ham om hva som skremmer ham og hvorfor, og spør ham om det er noe han gleder seg til. Han er antagelig bare redd for å si noe feil. Derfor blir stemningen rar.

Når der gjelder besteforeldre så bør du ikke frykte å skuffe dem med spontanabort. Skulle dere oppleve det, vil de garantert ønske å støtte dere gjennom opplevelsen. Sannsynligheten er stor for at de også har personlige erfaringer med spontanabort.

 

[Terne]

Det ble veldig rart å fortelle familien at jeg var gravid men mistet i uke 11. Da jeg hadde SA uke 6 var det ikke på samme måte. Kommer til å fortelle det før uke 11 denne gangen men etter uke 6.

Har såvidt sagt det til mannen

Og ang tankene din samboer har så kan jeg si at jeg var der han var da jeg var grsvid - kanskje litt mer tabu i og med at det var jeg som var gravid men det gikk seg til og andre svangerskapet var bedre på den måten. Men hadde mye dumme tanker om at livet var over og jeg var veldig redd for det ukjente

 

[Fra2til3]

Gratulerer såå masse til dere![emoji173]️

Vi har ingen barn fra før, men jeg har vært gravid en gang tidligere. Da mistet vi i uke 8 å jeg var så langt nede. Jeg visste ikke hvor ‘’vanlig’’ det var med spontanabort og følte meg så alene. Vi hadde ikke fortalt det til noen og det angret jeg på da vi havnet i den situasjonen.

For min del trenger jeg noen å prate med når jeg er lei meg. Så denne graviditeten deler jeg det nok til noen av de nærmeste ganske raskt. Også krysser vi alt vi kan for at lille spire holder seg trygt og godt der inne frem til september[emoji173]️

Når det gjelder samboeren din, så kan det minne litt om min samboer ved første graviditet. Den var bare sånn halvveis planlagt og det kom litt uventet på han. Han var litt stille i starten og begynte prate om andre ting når jeg pratet om graviditeten. Nå i ettertid har han fortalt at han bare var litt redd for tanken. Men med tid ble han bare mer og mer klar. Nesten mer klar enn meg[emoji85] Så når testen viste positivt nå (endelig!!) så ble han så utrolig glad! Fikk verdens beste klem og skulderen min ble våt av gledestårene hans[emoji7]

Så bare gi han litt tid. Du kan jo godt prøve å snakke litt om graviditeten og hva du føler og tenker. Om han da ikke vil snakke om det akkurat da, så bare gi han litt tid. Så skal du se at det synker inn for han også[emoji173]️[emoji7]

 

[Terne]

Og det der å prate om at jeg er gravid til andre synes FORTSATT mannen er vanskelig. Fordi da vet jo «folk» at vi har «hatt oss»

Vi har to barn lizzom......

 

[Amy123456]

Gratulerer<3 Kjenner godt igjen følelsen av å være sprekkeferdig! Personlig så har vi valgt å holde det for oss selv ei lita stund både forrige gang og nå. Jeg kan lite statistikk, men det er kanskje verdt å tenke over om dere vil dele en mulig spontanabort. Jeg har delt med to nære venninner foreløpig, som jeg stoler på. Familien får nok vite det over nyttår etter en UL. Vil gjerne finne ut om alt er bra, evt hvor mang før vi deler, spesielt med søsken. Men uansett hva dere velger, ingenting er mer riktig/galt. Vi opplevde at det var gøy å ha det litt hemmelig og bli vant til tanken først. Så trist at du opplever at det er rart å snakke om det! Kanskje dere kan finne noe fint lesestoff om disse første ukene til å lese sammen? Det kan være rart og vanskelig for mange å innstille seg på noe som er ukjent og nytt! Sender masse varme tanker deres vei

Tusen takk for svar

 

[Amy123456]

Av oppdagede svangerskap er det rundt 20% som ender med spontanabort. Sannsynligheten synker for hver uke. Første gang jeg var gravid fortalte jeg det til få, mest fordi jeg hadde lært at det vanlige er å vente til uke 12. Men da jeg mistet rett før jeg skulle fortelle det til «alle», så syntes jeg faktisk det var litt dumt at så få visste. Da ble det få å søke trøst hos. Det ble faktisk sånn at jeg fortalte om opplevelsen av å miste til mange som ikke visste at jeg hadde vært gravid. Nå forteller jeg det til langt flere. Hvor mange man forteller til bør være avhengig av om man tror man foretrekker å være alene om sorgen ved å miste eller ikke.

Jeg tror du gjør lurt i å snakke mer med kjæresten din om dette, og si at du vil høre hva han tenker både positivt og negativt. Spør ham om hva som skremmer ham og hvorfor, og spør ham om det er noe han gleder seg til. Han er antagelig bare redd for å si noe feil. Derfor blir stemningen rar.

Når der gjelder besteforeldre så bør du ikke frykte å skuffe dem med spontanabort. Skulle dere oppleve det, vil de garantert ønske å støtte dere gjennom opplevelsen. Sannsynligheten er stor for at de også har personlige erfaringer med spontanabort.

Takk for svar, blir nok til å fortelle de nærmeste.

 

[Amy123456]

Gratulerer såå masse til dere![emoji173]️

Vi har ingen barn fra før, men jeg har vært gravid en gang tidligere. Da mistet vi i uke 8 å jeg var så langt nede. Jeg visste ikke hvor ‘’vanlig’’ det var med spontanabort og følte meg så alene. Vi hadde ikke fortalt det til noen og det angret jeg på da vi havnet i den situasjonen.

For min del trenger jeg noen å prate med når jeg er lei meg. Så denne graviditeten deler jeg det nok til noen av de nærmeste ganske raskt. Også krysser vi alt vi kan for at lille spire holder seg trygt og godt der inne frem til september[emoji173]️

Når det gjelder samboeren din, så kan det minne litt om min samboer ved første graviditet. Den var bare sånn halvveis planlagt og det kom litt uventet på han. Han var litt stille i starten og begynte prate om andre ting når jeg pratet om graviditeten. Nå i ettertid har han fortalt at han bare var litt redd for tanken. Men med tid ble han bare mer og mer klar. Nesten mer klar enn meg[emoji85] Så når testen viste positivt nå (endelig!!) så ble han så utrolig glad! Fikk verdens beste klem og skulderen min ble våt av gledestårene hans[emoji7]

Så bare gi han litt tid. Du kan jo godt prøve å snakke litt om graviditeten og hva du føler og tenker. Om han da ikke vil snakke om det akkurat da, så bare gi han litt tid. Så skal du se at det synker inn for han også[emoji173]️[emoji7]

Takk for svar, føles godt at andre har vært igjennom samme med samboer, kjenner han så godt at jeg vet at det kommer bli bedre og at han sikkert bare må få ta det inn.

 

[Jozo]

Sniker fra juli. Vet ikke om noen slike grupper men han kunne ha snakket med samboeren min[emoji23] vi er i midten av 20 årene. Graviditeten kom veldig brått på oss og sambo tok det hardt. Etter en uke sa han at han var glad for babyen, men at det hele var veldig skummelt. Han føler ikke at han er på det stedet i livet han skulle ønske han var når han skulle bli pappa for første gang. Føler fortsatt at det kan bli litt kleint å snakke om den lille. Han blir veldig stille og betenkt. Men plutselig så spørr han om ting, eller snakker om hva tiden bringer nå når vi skal bli tre [emoji4] er klart det er en omstilling for dem når de plutselig finner ut at de skal bli far. Gjerne og om de ikke har andre i vennekretsen som har barn, og kanskje fortsatt bruker flere av helgene på å feste osv. Og tanken på det ukjente er skummel for oss alle! Lykke til til dere og gratulerer med den lille. Babyverden har vel et eget "papparom" tror jeg. Kanskje det kan være et forum han kan finne noen å prate med forresten [emoji4]

 

[Ella30]

Jeg gjorde ting helt feil første gangen jeg var gravid og fortalte det til "alle" (familie, venner, jobb) ca 5 uker på vei. Det var fordi det ballet på seg da jeg fortalte noen få kollegaer først pga julebord uka etter positiv test, så ville sambo fortelle svigers, også følte jeg det ble feil at de skulle få vite det lenge før min familie så endte opp med å fortelle til dem også [emoji28] Så ikke helt gjennomtenkt... MEN ca uke 8 ble jeg ekstremt kvalm og var innlagt to ganger så da var det veldig greit at folk visste. Med barn nr 2 valgte vi derfor også å fortelle det tidlig, og kvalm ble jeg da og.

Denne gangen har svigers (og spesielt svigersøs) gitt tydelig uttrykk for at det er helt dustete av folk å få tre barn fordi de har hatt det slitsomt med to, så har faktisk ikke lyst til å fortelle det tidlig til dem...

Så vi ser ann litt, har snakket om å dele det med gode venner (ei venninne vet fordi vi var prøvere samtidig) jeg kjenner at det er ganske ensomt å gå med denne hemmeligheten.

Lykke til med valget og med samboeren! [emoji4]

 

[Moderator Eve]

Du er kjent med pappaforumet vårt her på babyverden? Ville prøvd ut et innlegg der, for vet det er flere pappabrukere her på forumet selv om de ikke er like aktive hele tiden...

Vil også bare nevne forumreglene om at det ikke er lov til å tipse/linje til fb grupper.

Sender dere mange gode klemmer og lykke til[emoji173]️