Ioki snart tobarnsmamma
Betatt av forumet
Har to nydelige barn, og etter to ganske harde svangerskap og fødsler ble mannen og jeg enige i at det holder, vi tar ikke sjansen på et til, så jeg ble sterilisert sist fødsel (ks)
Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: This feature currently requires accessing the site using the built-in Safari browser.
Vi har 2 og nå kjenner jeg på at det er veldig fint. Var veldig verpesjuk etter nr 2, men nå kjenner jeg at det er ting jeg også ønsker å gjøre og å oppnå i livet, og da holder det med to
Haha ja jeg var helt knust over at jeg var ferdig. Eller ikke at jeg var, men at samboer var. Følte meg helt maktesløs og syntes det var urettferdig at han kunne bestemme det. Men sambo ga meg et ultimatum om at det måtte bli de to barna vi har sammen og bevare familien eller så måtte jeg finne meg en annen. Han er en ærlig fyr. Det var tøft, men nødvendig. Alt det + at jenta vår på 10 mnd fortsatt spiser ofte om natta og jeg begynner å bli sliten av det. Så det frister ikke igjen (tankene om det vet jeg forsvinner). Og til slutt nå har jeg som sagt satt meg ganske store mål ang utdanning, så da er det mer enn nok med de to vi har. Jeg ville uansett aldri ofret ungene og samboer for et ufødt barn. Men jeg blir ikke overrasket om ønsket dukker opp igjenHvordan snuddd du ønsket? Husker du hadde en tråd om det for en liten stund siden.. Trodde jeg var ferdig etter nr to, hele svangerskapet sa jeg det. Men nå ønsker jeg plutselig en til gått fra vettet! Håper ønsket forsvinner, for fornuften sier det er nok med to..
Haha ja jeg var helt knust over at jeg var ferdig. Eller ikke at jeg var, men at samboer var. Følte meg helt maktesløs og syntes det var urettferdig at han kunne bestemme det. Men sambo ga meg et ultimatum om at det måtte bli de to barna vi har sammen og bevare familien eller så måtte jeg finne meg en annen. Han er en ærlig fyr. Det var tøft, men nødvendig. Alt det + at jenta vår på 10 mnd fortsatt spiser ofte om natta og jeg begynner å bli sliten av det. Så det frister ikke igjen (tankene om det vet jeg forsvinner). Og til slutt nå har jeg som sagt satt meg ganske store mål ang utdanning, så da er det mer enn nok med de to vi har. Jeg ville uansett aldri ofret ungene og samboer for et ufødt barn. Men jeg blir ikke overrasket om ønsket dukker opp igjen
Jeg tror det er spenningen ved å gå gravid, vente på fødsel og de par ukene etter jeg ønsker å oppleve igjen og igjen. Og jeg har nok innsett at jeg setter pris på egentid. Jeg synes det til tider kan være lite allerede, så med enda en mister jeg nok alt jeg er egentlig glad for at sambo er så tydelig der, for da er det liksom bestemt selvom jeg var møkke forbanna når diskusjonen stod påTakk for svar! Tror vi er i ganske lik situasjon. Her er det uaktuelt for mannen min, i alle fall nå. Så vi lar bare tema ligge enn så lenge! Her er jeg også helt utslitt av all nattamming, så at jeg i det hele tatt tenker tanken er jo merkelig men tenker ikke nå, men om noen år.. Ikke alt for mange heller mtp alder og sånn. Men synes også det er så trist om jeg aldri skal få flere Håper jeg innfinner meg med det i alle fall. Er jo kjipt om man har et vedvarende sterkt ønske og man ikke får flere. Men for all del, jeg er jo super takknemlig for de jeg er så heldig å ha fått! Er jo mange som strever og ikke kan få.. Kanskje det virker mindre fristende når begge er litt større, at det virker pes å begynne på nytt?! Spennende med utdanning! Er det lov å spørre hva? Jeg ofrer mye av meg selv ift barna, nærmest selvutslettende. Og vi får lite tid sammen, mannen og jeg. Så han mener jo at jeg bør få mer tid til meg/mitt og til oss sammen og tror jeg..