Skriver litt her for å roe meg ned mens jeg venter.
Jeg er på time nr 2 for oppfølging og forebygging av alvorlig hyperemesis. Er 5+4 og foreløpig går det overraskende greit. Jeg begynte på kvalmestillende forebyggende for 12 dager siden, så lurer på om det kan være årsaken til at det ikke har brutt ut enda.
Foreløpig har jeg tatt prøver som blodtrykk, puls, temp, blodprøver og urinprøve. Så de har et utgangspunkt å gå etter. Jeg har allerde gått ned 2,5 kg i vekt siden jeg ble gravid, men det kan og komme av stress og angst.
Kjenner jeg blir veldig kvalm av å sitte her. Men det kan komme av traumene etter alle de månedene jeg har vært innlagt her i første svangerskap, andre svangerskap og i alle de ukene jeg lå her i tredje svangerskapet, før det ble svangerskapsavbrudd i uke 14. Tror jeg sitter i samme korridor med rommet der jeg hadde svangerskaps avbruddet. Blir så kvalm av tanken at jeg fader ikke vet hva som er hva.
Akurat nå føler jeg at jeg burde hatt denne timen over helga, da jeg er 6+0 på mandag og det er mer sannsynlig at ekstremkvalmen har brutt ut. Ikke så mye å få gjort nå. Jeg er fortsatt oppegående. Hurra!!
Jeg lurer veldig på om de vil ta ultralyd. Jeg er usikker på om jeg vil. Jeg er så redd for at det ikke skal være noe der og at jeg skal bli så redd. Også er jeg så redd for å se et bankende hjertet igjen. Får så voldsomme selvbebreidelser over hun lille jeg ikke klarte bære fram. Det blir så mye mer ekte da. Prøver å fortrenge at det er et barn til etter uke 14 så det føles mindre grotesk.
De drar stadig fram dette svangerskapet og sier uke 14, uke 14. Jaaa det var uke 14. Jeg turde faktisk ikke si det til andre på lenge. Alle trodde det var uke 12. Sikkert fordi jeg dømte meg selv og regna da med at andre og gjorde det.
Men har prøvd å spørre meg selv om jeg ville tenkt slik om det var min venninne eller min søster som var alvorlig syk og måtte velge. Ville du da bebreide henne og tenkt at hun drepte sitt barn og lot seg selv komme først. Nei ville nok sett det på en helt annen måte, og tenkt at hun ikke hadde noe valg og at det var det beste for henne og barna hennes. Bare så synd man er sin egen bøddel.
Jeg blir jo ekstremt redd for å havne der igjen. Men det er derfor jeg er her nå for å forhindre det. Jeg ber til høyere makter om å slippe å bli alvorlig syk og å få bære fram et friskt barn denne gangen
Jeg er på time nr 2 for oppfølging og forebygging av alvorlig hyperemesis. Er 5+4 og foreløpig går det overraskende greit. Jeg begynte på kvalmestillende forebyggende for 12 dager siden, så lurer på om det kan være årsaken til at det ikke har brutt ut enda.
Foreløpig har jeg tatt prøver som blodtrykk, puls, temp, blodprøver og urinprøve. Så de har et utgangspunkt å gå etter. Jeg har allerde gått ned 2,5 kg i vekt siden jeg ble gravid, men det kan og komme av stress og angst.
Kjenner jeg blir veldig kvalm av å sitte her. Men det kan komme av traumene etter alle de månedene jeg har vært innlagt her i første svangerskap, andre svangerskap og i alle de ukene jeg lå her i tredje svangerskapet, før det ble svangerskapsavbrudd i uke 14. Tror jeg sitter i samme korridor med rommet der jeg hadde svangerskaps avbruddet. Blir så kvalm av tanken at jeg fader ikke vet hva som er hva.
Akurat nå føler jeg at jeg burde hatt denne timen over helga, da jeg er 6+0 på mandag og det er mer sannsynlig at ekstremkvalmen har brutt ut. Ikke så mye å få gjort nå. Jeg er fortsatt oppegående. Hurra!!
Jeg lurer veldig på om de vil ta ultralyd. Jeg er usikker på om jeg vil. Jeg er så redd for at det ikke skal være noe der og at jeg skal bli så redd. Også er jeg så redd for å se et bankende hjertet igjen. Får så voldsomme selvbebreidelser over hun lille jeg ikke klarte bære fram. Det blir så mye mer ekte da. Prøver å fortrenge at det er et barn til etter uke 14 så det føles mindre grotesk.
De drar stadig fram dette svangerskapet og sier uke 14, uke 14. Jaaa det var uke 14. Jeg turde faktisk ikke si det til andre på lenge. Alle trodde det var uke 12. Sikkert fordi jeg dømte meg selv og regna da med at andre og gjorde det.
Men har prøvd å spørre meg selv om jeg ville tenkt slik om det var min venninne eller min søster som var alvorlig syk og måtte velge. Ville du da bebreide henne og tenkt at hun drepte sitt barn og lot seg selv komme først. Nei ville nok sett det på en helt annen måte, og tenkt at hun ikke hadde noe valg og at det var det beste for henne og barna hennes. Bare så synd man er sin egen bøddel.
Jeg blir jo ekstremt redd for å havne der igjen. Men det er derfor jeg er her nå for å forhindre det. Jeg ber til høyere makter om å slippe å bli alvorlig syk og å få bære fram et friskt barn denne gangen
Det var ikke DIN feil, du var døden nær
Vil håpe det bedre formen din vedvarer
