sint og lei

Mamstilen

Mamstilen

Glad i forumet
Septembermødre <3
Jeg og kjæresten hadde en liten "krasj" idag som gjorde at stemninga ble sur, og så stjelte hunden sjokolade, så jeg ble veldig bekymra og enda surere, men ikke på han, men på alt. Så sa han til meg at hvis ikke jeg hadde vært så forbanna sur og kjefta for alt så kanskje han hadde gadda å være med meg av og til... det har gjort vondt i hele dag, og nå prøvde jeg å spørre han hvorfor han sa det og hvorfor han ikke har sagt unnskyld eller noe, men han svarte bare med å si at han mente det han sa tidligere.. Synes det er så forbanna dårlig gjort, hormonene tar knekken på meg snart, og han kan ikke "cut me some slack" ... har virkelig prøvd å tatt meg sammen, men i uke 39 kan vel alle gå med på at man blir litt ufrivillig irritabel... Føler meg som tidenes drittkjærring, og sitter bare for meg selv og hylgriner imens han gir faen. Og når han mener jeg kjefter for "alt", så mener han at jeg har vært litt sur på at han prioriterer morro foran meg HVER dag, stellebordet ble ferdig på onsdag, og det har han lovd å gjøre i flere mnd. Det virker ikke som han er klar til å bli pappa i det heletatt! Det er mange slike eksempler, men likevel er det JEG som er urettferdig og bitch.. er så utrolig såra og rådvill nå... vet ikke hvordan jeg kan få ut dette her uten max drama og hyling...
 
Huff så kjedelig situasjon! Men du skal nok se at når han har vært med deg gjennom en fødsel og får babyen sin i armene løser det seg av seg selv :) Det er lov å være lei mot slutten!
 
Du er ikke alene om å være på krigstien med den bedre halvdelen om dagen. Om det er en liten trøst :)
Jeg er super hormonell og stortsett drittsur vært de siste ukene (og synes vi har all rett til å være det),
og saken blir ikke da bedre av å ha ett talentløst hårsårt mannfolk å forholde seg til.

Men jeg vet også det at gubben min har mange tanker i hodet om det å bli pappa for første gang.
Vi får satse på at de tar seg sammen når ungen er her :)
 
Akkurat nå er ikke jeg særlig blid heller. Gubben måtte ut på jobb i halv 9 tiden i kveld å han var ferdig halv 11.. han å sjefen skulle bare ta en øl før han kom hjem. Så jeg satt der å ventet å til slutt måtte jeg bare gå å legge meg. Ringte han nå klokken 3 å da ringte det helt til tlfsvareren kom. Noe som umidddlbart gjorde at jeg ble forbanna. Har termin på torsdag. Men det kan jo skje når som helst. Nå sto han her inne på rommet bare 2 minutter etter at jeg hadde ringt for å høre hva det var. Men så gikk han opp til naboen igjen. Er ikke så veldig sint nå lenger men fryktelig skuffa over at han ikke vil tilbringe ,det som kan være vår siste helg alene, sammen med meg. Jeg skal være borte hele morradagen så får ikke mye tid med han da før han har ny arbeidsuke. Har fått sove en time eller no sånt.. satser på å få litt mer søvn før jeg skal opp klokken halv 8. Selv om det virker helg fjernt å få til å sove igjen nå.

Ble mye her. Måtte bare få det ut når jeg ser at andre også sliter litt med gubben og at det ikke bare er meg.

Man gruer jo litt for om det kommer til å bli slik når lille prinsessa kommer til verden også.

Håper det ordner seg for deg og typen. :)
 
Off! Skal ikke være lett. Håper dere finner ut av det.
Vi hadde en liten situasjon i går vi og. På termin dato! Tror ikke helt de mannfolka forstår hvordan det er å være super-gravid. Jeg forklarte hvorfor jeg var sur, for jeg følte meg nedprioritert og tilsidesatt. Fikk beskjed om at han ikke hadde tid å snakke med meg i dag, på TERMIN! Ender bare med at han sier han elsker meg over alt, og lille gullet. At vi kommer før alt! Meeeen, føler forsatt ikke han har hørt hvorfor jeg var lei meg og følte det slik :p
Menmen, jeg vet han ikke mener noe vondt da og at jeg er super hormonell for tiden og:D
Pluss at det er bare jobb, fotball og sønnen hans han bruker tid på:) Så er ikke akkurat slik at han ikke tar ansvar:)
 
Ganske så normalt å være veldig hormonell rett før fødsel. Jeg var ett skikkelig hormontroll rett før fødsel... og er nok det litt fortsatt 15.dager etter fødsel. Lunta er litt kort og jeg gråter av alt mulig. Stakkars mannen min blir litt forvirra i blandt, selv om han begynner å bli vant til det. Merker at han ofte blir litt småirrtitert. Plutselig har han fått mere ansvar også. Men dette er bare for en liten periode. Man kommer etterhvert til seg selv igjen. Tror foresten ikke at det er så enkelt å være mann midt oppi dette her heller. Det er jo en stor omstilling. Selv om vi hadde barn i fra før, blir det jo en ny livsituasjon.
 
Veslesnuppis skrev:
Ganske så normalt å være veldig hormonell rett før fødsel. Jeg var ett skikkelig hormontroll rett før fødsel... og er nok det litt fortsatt 15.dager etter fødsel. Lunta er litt kort og jeg gråter av alt mulig. Stakkars mannen min blir litt forvirra i blandt, selv om han begynner å bli vant til det. Merker at han ofte blir litt småirrtitert. Plutselig har han fått mere ansvar også. Men dette er bare for en liten periode. Man kommer etterhvert til seg selv igjen. Tror foresten ikke at det er så enkelt å være mann midt oppi dette her heller. Det er jo en stor omstilling. Selv om vi hadde barn i fra før, blir det jo en ny livsituasjon.
Klikk for å utvide …
Off, nei. Tror absolutt ikke det er så lett for en mann alltid. Mye hormoner ute å går:p
 
jeg og gubben hadde også en krangel i går. om varme apparatet i bilen faktisk, av alle ting! han skulle lære meg at jeg måtte skru ned varmen, ikke styrken el noe, å jeg ba han gi seg for merket at det begynte å koke inni meg! men han fortsatte bare! og når man sier: jeg føler at du hele tiden skal belære meg om ting, da fortsetter de der dem slapp!
satt i stillhet, pottesur, nesten hele veien hjem... utpå kvelden ba jeg om en liten ting som å henge opp tøy å brette det som var tørt. greit at han hang opp tøyet, så gikk han å la seg. etter hvert oppdaget jeg at det tørre fortsatt var ubrettet! så det havnet på gulvet i en haug. jeg syns det passet fint rett forran døra jeg, så måtte han brette det! så han stod opp igjen å brettet det, også knakk jeg sammen og tårene sprutet!
5 dager igjen til termin å jeg har egentlig ikke vært særlig hormonell siden de første 3 månedene! så er merkelig at det plutselig er tilbake!
min gubbe er som oftest på jobb, så hjem å spise middag så fyker han ut på verkstedet sitt å blir der til han må hjem å legge seg. føler meg helt alene, hele tiden! men han forstår meg ikke, selv om jeg har fortalt at jeg bare ønsker å ha tid med han og en kos når han kommer hjem! for han setter seg i sofaen sin ( har hver vår 2 seter ) rett på facebook å borte blir han :P så er så frustrert, og livredd at han skal være sånn når lille gutt kommer også!

du er ikke alene om å være frustrert og sint.
men snart har vi babyene våre, vi som fortsatt venter i spenning på vår første baby! =)
 
Syns ikke hormonene har forsvunnet nå to uker etter fødsel heller jeg :p
Håper det blir bedre når vi får mer rutiner og døgnet blir mer eller mindre normalt igjen, men akkurat nå med sliten og trøtt mammakropp så føles det veldig tungt ut og det tærer også veldig på forholdet desverre. Men vi kommer vell oss gjennom dette som med alt annet tenker jeg :)
 
Babybambi91 skrev:
Syns ikke hormonene har forsvunnet nå to uker etter fødsel heller jeg :p
Håper det blir bedre når vi får mer rutiner og døgnet blir mer eller mindre normalt igjen, men akkurat nå med sliten og trøtt mammakropp så føles det veldig tungt ut og det tærer også veldig på forholdet desverre. Men vi kommer vell oss gjennom dette som med alt annet tenker jeg :)
Klikk for å utvide …
Nei, det tar vell en stund etter fødselen og, før hormonene stabiliserer seg. Og da er det vell lite søvn og andre ting som tærer på:p Greit å få lufte litt tanker her da. Det kommer seg som oftest i løpet av noen timer synes jeg;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp