Sint 4åring. Trenger råd

Bkno4760662

AskerFisk :)
Hei

Jeg har to jenter på straks fire år.
Vi sliter veldig med hun ene :/
Kort fortalt; hun bli illsint for alt hele tiden.
Det er veldig vanskelig å roe henne, prøver å puste rolig med henne, kose, hjelpe henne å telle til ti.. time out så hun kan få skrike ferdig og vi kan snakke rolig etterpå.. vi snakker med henne om det, men hun sier vet ikke til alt.. prøvd å ignorere det også.

Hun blir sint for så mye rart :(
Sokken skal opp, høyt opp, og hvis man ikke drar hardt oppover med sokken, så begynner hun å skrike og kaste seg rundt, samme med skoene hvis man ikke strammer borrelåsen hardthardt. Eller hvis hun ikke blir skjøvet nærme nok bordet når vi spiser, hvis hun ikke få brettet armene på genseren høyt nok opp . Hvis hun ikke får tid til å klemme seg hardt inn i barnesetet før beltet kommer på .. dette er ting som skjer hver eneste dag, flere ganger om dagen :(

Trenger råd.
Noen som har vært borti dette ? Det har vært sånn siden sommeren..
Vi har prøvd å prioritere å være med de hver for seg, da jeg vet det er viktig å bli sett og ha egen tid også..
 
Hei

Jeg har to jenter på straks fire år.
Vi sliter veldig med hun ene :/
Kort fortalt; hun bli illsint for alt hele tiden.
Det er veldig vanskelig å roe henne, prøver å puste rolig med henne, kose, hjelpe henne å telle til ti.. time out så hun kan få skrike ferdig og vi kan snakke rolig etterpå.. vi snakker med henne om det, men hun sier vet ikke til alt.. prøvd å ignorere det også.

Hun blir sint for så mye rart :(
Sokken skal opp, høyt opp, og hvis man ikke drar hardt oppover med sokken, så begynner hun å skrike og kaste seg rundt, samme med skoene hvis man ikke strammer borrelåsen hardthardt. Eller hvis hun ikke blir skjøvet nærme nok bordet når vi spiser, hvis hun ikke få brettet armene på genseren høyt nok opp . Hvis hun ikke får tid til å klemme seg hardt inn i barnesetet før beltet kommer på .. dette er ting som skjer hver eneste dag, flere ganger om dagen :(

Trenger råd.
Noen som har vært borti dette ? Det har vært sånn siden sommeren..
Vi har prøvd å prioritere å være med de hver for seg, da jeg vet det er viktig å bli sett og ha egen tid også..

Tror dette er ganske vanlig, jenta mi var også sånn, spurte henne hvorfor hun ble så sint, så sa hun alltid at hun ikke viste. Tror de har for mye følelser/tanker inni seg at dette er deres måte å "lette på trykke". Hun har roet seg en del nå, ikke sint for hver liten ting,men er hun trøtt og overtrøtt så blir hun fort sint, men så lenge vi følger de samme rutinene hver dag, å legger henne til rett tid så går det bra :) Men veldig vondt og slitsomt når det er på sitt verste...:( Har ingen råd til det, bare at det går over :)
 
Det er nok ganske vanlig for en del barn.
Men når hun er kjempesint, har du forsøkt å trekke deg unna, men samtidig være i nærheten, i samme rom? Ikke be henne gå og ikke be henne komme til deg, men la henne få avgjøre når hun trenger en klem og å snakke mer.

En timeout ved å plassere henne et sted med beskjed om at hun kan komme tilbake når hun er rolig/ikke sint, er å avvise følelsene hennes og overlate til henne alene å hanskes med sinne sitt. Små barn trenger hjelp, men de må være mottagelige. Det er sikkert ikke det dere har gjort mest, jeg viken bare si hvilke beskjeder barnet kan oppfatte av det og hvorfor det ikke gjør at hun blir mindre illsint over tid :)

Når de blir skikkelig sinna er det "shut Down" i hjernen, og ting er ikke helt logisk lenger. Så det nytter ikke å komme med forklaringen eller slikt akkurat da etter min erfaring. Det kan holde å si "jeg ser at du er sint" også ikke mer før barnet kommer til deg igjen og spør om hjelp til å rette på sokken eller det andre hun ønsker.
Det kan godt være disse tingene er viktige for henne, og dinnet og følelsene er nok helt reelle. Samtidig er de jo to om oppmerksomheten, og der er klart at man etterhvert ser hvilken atferd som kan gi ekstra oppmerksomhet. Jeg vil kalle dette helt normalt og ikke slemt eller utspekulert fra barnet på noen måte :)

Det er absolutt ikke sikkert det fungerer, men jeg ville forsøkt en periode hvor du gir minst mulig oppmerksomhet til sinnet hennes, samtidig som du aksepterer og anerkjenner følesene hennes.
Og samtidig finner andre arenaer hvor både hun og søsteren kan få ekstra mye ros en periode for positive ting de gjør. For eksempel rydde på plass sko, legge lue og votter på plass
, putte skitne klær i skittentøysdunken om kvelden, ta ut matboksen av sekken etter barnehagen, gå ut med søpla, hjelpe til med å vaske opp (ikke alltid det blir superreint, men det er hvertfall gøy) osv. :)

Du vet som mamma hva som fungerer best for deres barn. For noen barn er en time-out alene riktig, men for de fleste er de da overlatt til å hanskes med sinnet sitt og føler seg avvist. Jeg ble oppdratt sånn, og har nå som voksen utfordringer med at jeg ikke klarer å regulere sinnet mitt sånn som jeg skulle ønske. Jeg jobber mye med det, men er overbevist om at det er fordi jeg fikk beskjed om at å være sint var feil. Ikke at noen sa det med ord, men fordi jeg ble sendt på rommet mitt med beskjed om ikke å komme ut før jeg ville si unnskyld for et eller annet jeg hadde gjort, eller for sinnet i seg selv.

Hvis du vil ha litt lettlest stoff om alt dette, anbefaler jeg virkelig på det varmeste Hedvig Montgomery sin bok "barnehageårene 2-5 år"
Det er så mange fine tips der som man kan bruke både før og etter de er 2-5 år såklart :)

Når man kommer med synspunkt og såkalte råd som jeg gjør her, vil jeg bare understreke at jeg ikke tenker at dere gjør noe feil. Det er bare noen barn som er ekstra temperamentsfulle, og du vet som mamma hva som kanskje kan være verdt å prøve ut og hva som ikke er for dere i det hele tatt. Dette er bare mine tanker :)
 
Tusen takk for svar fra dere settes veldig pris på!!
Vi snakker mye med henne, hvor det er blitt prøvd mye rart, dette med å si "jeg forstår at du er sint nå", at jeg forteller henne at jeg gjerne vil snakke med henne når hun er klar. Har vært ett par anledninger hvor jeg spør om hun vil hvile, og ja det vil hun, og da sovner hun .
Hun legger seg ca 19 hver dag. Våkner halv sju og er stuuup trøtt.
Så tror ikke det hjelper at hun er såpass trøtt. Ofte hun må hvile i bhg også.
Får meg ikke til å legge hun tidligere heller.. da vi ikke er hjemme og ordner før kl 17, for da får vi så lite tid sammen

Skal i samtale med helsesøster også for å få litt råd.. jeg får så vondt av henne og vil bare hjelpe henne !
 
Når det skjer brå endringer hos barn, er det ofte fordi det har hendt noe i dets liv, som barnet ikke mestrer, eller klarer å sette ord på. Kanskje hjelp fra BUP er aktuelt? Barnevern? Mange tiltak for barn med utagerende atferd og sinne, men en forutsetning er å forstå hva som ligger til grunn.
 
Tusen takk for svar fra dere settes veldig pris på!!
Vi snakker mye med henne, hvor det er blitt prøvd mye rart, dette med å si "jeg forstår at du er sint nå", at jeg forteller henne at jeg gjerne vil snakke med henne når hun er klar. Har vært ett par anledninger hvor jeg spør om hun vil hvile, og ja det vil hun, og da sovner hun .
Hun legger seg ca 19 hver dag. Våkner halv sju og er stuuup trøtt.
Så tror ikke det hjelper at hun er såpass trøtt. Ofte hun må hvile i bhg også.
Får meg ikke til å legge hun tidligere heller.. da vi ikke er hjemme og ordner før kl 17, for da får vi så lite tid sammen

Skal i samtale med helsesøster også for å få litt råd.. jeg får så vondt av henne og vil bare hjelpe henne !

Snakk med helsesøster, hun har sikkert også noengode råd og erfaringer rundt temaet. Dette er jo tross alt ikke helt unormalt heller. Og noen barn er bare skikkelig temperamentsfulle, undertegnede inkludert ;)
 
Noen er høysensitiv og det medfører en del utfordringer, vet ikke om ditt barn er det, men du kan jo lese litt om høysensitive barn å se om det kan stemme for ditt barn
 
Det er nok ganske vanlig for en del barn.
Men når hun er kjempesint, har du forsøkt å trekke deg unna, men samtidig være i nærheten, i samme rom? Ikke be henne gå og ikke be henne komme til deg, men la henne få avgjøre når hun trenger en klem og å snakke mer.

En timeout ved å plassere henne et sted med beskjed om at hun kan komme tilbake når hun er rolig/ikke sint, er å avvise følelsene hennes og overlate til henne alene å hanskes med sinne sitt. Små barn trenger hjelp, men de må være mottagelige. Det er sikkert ikke det dere har gjort mest, jeg viken bare si hvilke beskjeder barnet kan oppfatte av det og hvorfor det ikke gjør at hun blir mindre illsint over tid :)

Når de blir skikkelig sinna er det "shut Down" i hjernen, og ting er ikke helt logisk lenger. Så det nytter ikke å komme med forklaringen eller slikt akkurat da etter min erfaring. Det kan holde å si "jeg ser at du er sint" også ikke mer før barnet kommer til deg igjen og spør om hjelp til å rette på sokken eller det andre hun ønsker.
Det kan godt være disse tingene er viktige for henne, og dinnet og følelsene er nok helt reelle. Samtidig er de jo to om oppmerksomheten, og der er klart at man etterhvert ser hvilken atferd som kan gi ekstra oppmerksomhet. Jeg vil kalle dette helt normalt og ikke slemt eller utspekulert fra barnet på noen måte :)

Det er absolutt ikke sikkert det fungerer, men jeg ville forsøkt en periode hvor du gir minst mulig oppmerksomhet til sinnet hennes, samtidig som du aksepterer og anerkjenner følesene hennes.
Og samtidig finner andre arenaer hvor både hun og søsteren kan få ekstra mye ros en periode for positive ting de gjør. For eksempel rydde på plass sko, legge lue og votter på plass
, putte skitne klær i skittentøysdunken om kvelden, ta ut matboksen av sekken etter barnehagen, gå ut med søpla, hjelpe til med å vaske opp (ikke alltid det blir superreint, men det er hvertfall gøy) osv. :)

Du vet som mamma hva som fungerer best for deres barn. For noen barn er en time-out alene riktig, men for de fleste er de da overlatt til å hanskes med sinnet sitt og føler seg avvist. Jeg ble oppdratt sånn, og har nå som voksen utfordringer med at jeg ikke klarer å regulere sinnet mitt sånn som jeg skulle ønske. Jeg jobber mye med det, men er overbevist om at det er fordi jeg fikk beskjed om at å være sint var feil. Ikke at noen sa det med ord, men fordi jeg ble sendt på rommet mitt med beskjed om ikke å komme ut før jeg ville si unnskyld for et eller annet jeg hadde gjort, eller for sinnet i seg selv.

Hvis du vil ha litt lettlest stoff om alt dette, anbefaler jeg virkelig på det varmeste Hedvig Montgomery sin bok "barnehageårene 2-5 år"
Det er så mange fine tips der som man kan bruke både før og etter de er 2-5 år såklart :)

Når man kommer med synspunkt og såkalte råd som jeg gjør her, vil jeg bare understreke at jeg ikke tenker at dere gjør noe feil. Det er bare noen barn som er ekstra temperamentsfulle, og du vet som mamma hva som kanskje kan være verdt å prøve ut og hva som ikke er for dere i det hele tatt. Dette er bare mine tanker :)
Det du skriver er så fantastisk bra!! Veldig enig med deg, og kjenner meg så godt igjen...!
 
Det er nok ganske vanlig for en del barn.
Men når hun er kjempesint, har du forsøkt å trekke deg unna, men samtidig være i nærheten, i samme rom? Ikke be henne gå og ikke be henne komme til deg, men la henne få avgjøre når hun trenger en klem og å snakke mer.

En timeout ved å plassere henne et sted med beskjed om at hun kan komme tilbake når hun er rolig/ikke sint, er å avvise følelsene hennes og overlate til henne alene å hanskes med sinne sitt. Små barn trenger hjelp, men de må være mottagelige. Det er sikkert ikke det dere har gjort mest, jeg viken bare si hvilke beskjeder barnet kan oppfatte av det og hvorfor det ikke gjør at hun blir mindre illsint over tid :)

Når de blir skikkelig sinna er det "shut Down" i hjernen, og ting er ikke helt logisk lenger. Så det nytter ikke å komme med forklaringen eller slikt akkurat da etter min erfaring. Det kan holde å si "jeg ser at du er sint" også ikke mer før barnet kommer til deg igjen og spør om hjelp til å rette på sokken eller det andre hun ønsker.
Det kan godt være disse tingene er viktige for henne, og dinnet og følelsene er nok helt reelle. Samtidig er de jo to om oppmerksomheten, og der er klart at man etterhvert ser hvilken atferd som kan gi ekstra oppmerksomhet. Jeg vil kalle dette helt normalt og ikke slemt eller utspekulert fra barnet på noen måte :)

Det er absolutt ikke sikkert det fungerer, men jeg ville forsøkt en periode hvor du gir minst mulig oppmerksomhet til sinnet hennes, samtidig som du aksepterer og anerkjenner følesene hennes.
Og samtidig finner andre arenaer hvor både hun og søsteren kan få ekstra mye ros en periode for positive ting de gjør. For eksempel rydde på plass sko, legge lue og votter på plass
, putte skitne klær i skittentøysdunken om kvelden, ta ut matboksen av sekken etter barnehagen, gå ut med søpla, hjelpe til med å vaske opp (ikke alltid det blir superreint, men det er hvertfall gøy) osv. :)

Du vet som mamma hva som fungerer best for deres barn. For noen barn er en time-out alene riktig, men for de fleste er de da overlatt til å hanskes med sinnet sitt og føler seg avvist. Jeg ble oppdratt sånn, og har nå som voksen utfordringer med at jeg ikke klarer å regulere sinnet mitt sånn som jeg skulle ønske. Jeg jobber mye med det, men er overbevist om at det er fordi jeg fikk beskjed om at å være sint var feil. Ikke at noen sa det med ord, men fordi jeg ble sendt på rommet mitt med beskjed om ikke å komme ut før jeg ville si unnskyld for et eller annet jeg hadde gjort, eller for sinnet i seg selv.

Hvis du vil ha litt lettlest stoff om alt dette, anbefaler jeg virkelig på det varmeste Hedvig Montgomery sin bok "barnehageårene 2-5 år"
Det er så mange fine tips der som man kan bruke både før og etter de er 2-5 år såklart :)

Når man kommer med synspunkt og såkalte råd som jeg gjør her, vil jeg bare understreke at jeg ikke tenker at dere gjør noe feil. Det er bare noen barn som er ekstra temperamentsfulle, og du vet som mamma hva som kanskje kan være verdt å prøve ut og hva som ikke er for dere i det hele tatt. Dette er bare mine tanker :)

Veivalsa - dette var utrolig godt forklart!! Støtter denne fullt ut ❤️
Anbefaler også å lese litt om toleransevinduet. Den er egentlig mest brukt i psykologien ifbm traumer, men er super for å lære mer om hjernens funksjon, og hvor våre og andres grenser går. Den er også godt brukt i spesped faget.
 
Veivalsa - dette var utrolig godt forklart!! Støtter denne fullt ut ❤️
Anbefaler også å lese litt om toleransevinduet. Den er egentlig mest brukt i psykologien ifbm traumer, men er super for å lære mer om hjernens funksjon, og hvor våre og andres grenser går. Den er også godt brukt i spesped faget.
Vi har hatt mye om toleransevinduet i bhg, og hatt fokus på tryggere traume i flere år og det er elementer som er overførbare, men tror trygghetssirkelen er enklere å forholde seg til.

Veldig godt forklart her:
http://www.helsestasjonstjenesten.no/trygghetssirkelen/
 
Vi har hatt mye om toleransevinduet i bhg, og hatt fokus på tryggere traume i flere år og det er elementer som er overførbare, men tror trygghetssirkelen er enklere å forholde seg til.

Veldig godt forklart her:
http://www.helsestasjonstjenesten.no/trygghetssirkelen/

Trygghetssirkelen er alltid viktig og veldig fin, enig med deg i det ☺️ Vi har brukt toleransevinduet mye på jobb ifbm barn som har det vanskelig og har ulike utfordringer det trenger støtte til, for å få økt forståelse blant personalet
 
Mange fine råd. Enig med å hjelpe med følelsene og trygghets sirkelen. Siden Hu er så trøtt hele tiden så kan det være noe som gjør det. Min 4 åringen blir ett mareritt til tider fordi han har en barnepolypp som plager han om natten. Etter 2 mnd med nesespray fra ønh så er han mye bedre og skal gå på det i en mnd til for å være sikker. Jeg fant av denne polyppen for snart 2 år siden. Måtte ligge en hel natt å høre på han før jeg skjønte at noe var galt. Han hadde mange pustestopp og veldig urolig søvn. Ble operert for 1.5 år siden og den kom tilbake men nå fungerer nesesprayen såpass bra at det ikke blirnoen operasjon. Men min sønn blir også sånn hvis magen plager han om natten, hvis han våkner mye pga noen andre som bråker osv. Ville nok prøvd å fikke ut av den søvnen også, barn blir aggressive med lite søvn sa ppt til oss.
 
Hei

Jeg har to jenter på straks fire år.
Vi sliter veldig med hun ene :/
Kort fortalt; hun bli illsint for alt hele tiden.
Det er veldig vanskelig å roe henne, prøver å puste rolig med henne, kose, hjelpe henne å telle til ti.. time out så hun kan få skrike ferdig og vi kan snakke rolig etterpå.. vi snakker med henne om det, men hun sier vet ikke til alt.. prøvd å ignorere det også.

Hun blir sint for så mye rart :(
Sokken skal opp, høyt opp, og hvis man ikke drar hardt oppover med sokken, så begynner hun å skrike og kaste seg rundt, samme med skoene hvis man ikke strammer borrelåsen hardthardt. Eller hvis hun ikke blir skjøvet nærme nok bordet når vi spiser, hvis hun ikke få brettet armene på genseren høyt nok opp . Hvis hun ikke får tid til å klemme seg hardt inn i barnesetet før beltet kommer på .. dette er ting som skjer hver eneste dag, flere ganger om dagen :(

Trenger råd.
Noen som har vært borti dette ? Det har vært sånn siden sommeren..
Vi har prøvd å prioritere å være med de hver for seg, da jeg vet det er viktig å bli sett og ha egen tid også..
Sjekk ut forstå ditt unike barn på facebook
 
Mykje klokt som er sagt her tidlegare. Hedvig Montgomery har mykje klokt å seie, ho har både podkast (foreldrekoden) og fleire bøker som er verdt å lese.

Vi sleit med at 3 åringen blei kjempesliten når ho starta på stor avdeling i barnehagen. Så vart det mykje raserianfall i ein periode. Det som har fungert er å legge ho tidlegare på kveldene, hente tidlegare i barnehagen så ofte vi har anledning og ha fokus på ro og kvile når vi er heime. Lite planer i helgene med rom for å slappe av om det er behov. Nattesøvnen har blitt betre og det er mykje skjeldnare raserianfall.
 
Back
Topp