nabojenta og en venninne ringte på ca kvart på fem og spurte om dem kunne trille en liten tur med Sander, det har dem fått lov til et par ganger før og har vært borte ca 10-15 min. så jeg sa ja, kledde på han, satt han i vogna og sa hadet.
og så... tida gikk og dem kom jo ikke tilbake! når det hadde gått ca 30 min begynte jeg å gå ut og se etter dem, men så dem ikke så jeg fløy ut og inn hele tiden.
når det nærma seg en time begynte jeg å søke opp mobilnr hennes, men mobilen var slått av så fikk ikke tak i ho! derfor ringte jeg mamman hennes, men ho var ikke hjemme så ho ante ikke hvor dem var, men regna med dem var på lekeplassen (som er 1 min herfra). så jeg la på og skyndte meg ned dit, men dem var jo ikke der, så jeg tenkte at dem kanskje var på den andre lekeplassen som er i andre enden av gata (ca 5 min unna), men dem var ikke der heller!
nå begynte det å nærme seg halvannen time siden dem dro og hjertet mitt slo ganske så raskt! både fordi jeg var sinna og fordi jeg var livredd for at det hadde hendt noe og at dem ikke turte komme hjem med han
så jeg fortsatte å lete, gikk opp der begge jentene bor, men der var dem ikke, så jeg gikk hjem igjen og sjekka om dem hadde kommet hit, noe dem ikke hadde..
nå var det gått halvannen time siden dem dro, og leggetid for Sander var! ho nabojenta vet godt at Sander legger seg mellom seks og halv sju, så jeg var riiimelig forbanna da!
hjertet slo løpsk og tankene fossa rundt oppi hodet mitt mens jeg tenkte febrilsk på hvor i all verden dem kunne være og hvordan jeg skulle få tak i dem,kjente tårene presse på, da dukket dem heldigvis opp!
"oida, vi glemte tida"
kan tro jeg er sinna på meg selv for at jeg ikke avtalte noe konkret tidspunkt med dem!

og er sinna på dem fordi dem kom hjem med han etter leggetid og var borte med han så lenge, når dem egentlig vet godt at dem ikke får lov å være borte mer enn 20 min med han, som vi har avtalt før!
nå er jeg bare utrolig letta for at lillegull er trygt hjemme og at det ikke var noe som hadde skjedd!
blir nok leeenge til nestegang jeg sender han avgårde!!
og så... tida gikk og dem kom jo ikke tilbake! når det hadde gått ca 30 min begynte jeg å gå ut og se etter dem, men så dem ikke så jeg fløy ut og inn hele tiden.
når det nærma seg en time begynte jeg å søke opp mobilnr hennes, men mobilen var slått av så fikk ikke tak i ho! derfor ringte jeg mamman hennes, men ho var ikke hjemme så ho ante ikke hvor dem var, men regna med dem var på lekeplassen (som er 1 min herfra). så jeg la på og skyndte meg ned dit, men dem var jo ikke der, så jeg tenkte at dem kanskje var på den andre lekeplassen som er i andre enden av gata (ca 5 min unna), men dem var ikke der heller!
nå begynte det å nærme seg halvannen time siden dem dro og hjertet mitt slo ganske så raskt! både fordi jeg var sinna og fordi jeg var livredd for at det hadde hendt noe og at dem ikke turte komme hjem med han

så jeg fortsatte å lete, gikk opp der begge jentene bor, men der var dem ikke, så jeg gikk hjem igjen og sjekka om dem hadde kommet hit, noe dem ikke hadde..

nå var det gått halvannen time siden dem dro, og leggetid for Sander var! ho nabojenta vet godt at Sander legger seg mellom seks og halv sju, så jeg var riiimelig forbanna da!
hjertet slo løpsk og tankene fossa rundt oppi hodet mitt mens jeg tenkte febrilsk på hvor i all verden dem kunne være og hvordan jeg skulle få tak i dem,kjente tårene presse på, da dukket dem heldigvis opp!
"oida, vi glemte tida"

kan tro jeg er sinna på meg selv for at jeg ikke avtalte noe konkret tidspunkt med dem!

og er sinna på dem fordi dem kom hjem med han etter leggetid og var borte med han så lenge, når dem egentlig vet godt at dem ikke får lov å være borte mer enn 20 min med han, som vi har avtalt før!

nå er jeg bare utrolig letta for at lillegull er trygt hjemme og at det ikke var noe som hadde skjedd!
blir nok leeenge til nestegang jeg sender han avgårde!!