Jeg satt på bussen istad og hørte på en unge som satt i 5-10 min og maste (konstant) om å få tegne, og når han ikke fikk det ble det nye 5-10 minutter med sutring (konstant). Ei ved siden av meg snudde seg til slutt og spurte om mor kanskje kunne prøve å få barnet til å være stille, for de satt tross alt på en buss. Mor klikker i vinkel og skriker og hyler om at ikke vedkommende hadde en dritt med at ungen sutra og hu kunne jo ikke si til en to år gammel sliten gutt at han skulle være stille, det måtte hu jo skjønne! Hu som sa ifra mente at mor kanskje kunne legge vekk telefonen som hu hadde snakket i hele tiden og kanskje heller fokusere på barnet, hvorpå damen klikker enda mer så jeg faktisk trodde hu skulle lappe til vedkommende som sa ifrs
Jeg satt med bakoversveis og trodde ikke helt det jeg hørte. Er det bare jeg som ikke hadde blitt sint hvis noen pent hadde spurt om jeg kunne prøvd å roe barnet mitt? Hvem av dem har "rett"?

Jeg satt med bakoversveis og trodde ikke helt det jeg hørte. Er det bare jeg som ikke hadde blitt sint hvis noen pent hadde spurt om jeg kunne prøvd å roe barnet mitt? Hvem av dem har "rett"?