BflyW
Elsker forumet
.. Jeg har gått igjennom min egen situasjon og setter foten ned både overfor meg selv og andre.
Migrenen ser ikke ut til å gi seg... Er nå i uke 18 og har for tiden migrene 4 dager i uken. Alt jeg noen gang har hatt av overskudd er brukt opp, og jeg er fryktelig sliten! Er sliten selv på de dagene uten migrene, for de er ikke mange nok til at jeg klarer å ta meg inn igjen. Migrenemedisinene kan jeg ikke bruke, og paracet har ingen (og jeg mener INGEN) virkning - så jeg går totalt uten lindring...
Så nå har jeg satt foten ned og sagt til meg selv og andre at nå er førstepri å sørge for at anfallene ikke kommer hyppigere enn de må!
Jeg har bl.a fryst medlemskapet mitt i SATS og har jobbet med ikke å ha dårlig samvittighet for det. Ja, det OPTIMALE er å trene gjennom svangerskapet, men jeg har endt med kjempe-migrene hver gang, og jeg har derfor tatt avgjørelse at "Nå har jeg prøvd, men det gikk ikke for meg..."
Jeg sier NEI om jeg får større jobb-forespørsler... Jeg klarer knapt å jobbe i det hele tatt - har vel klart å jobbe til sammen noe sånn som 20 timer fra jeg ble gravid...
Jeg har og blitt flinkere til å si nei... Jeg baker alltid kaker til store dager i familien (Bl.a bryllupskaker etc), men sier nå nei til å bake dårskaken til min nevø 19 mars. Det er litt sårdt, fordi jeg hadde lyst til å bake den, men jeg lover ingen ting lenger der jeg ikke har mulighet til å si i siste øyeblikk at "det gikk visst ikke alikevel!":
Heldigvis ser familien ut til å forstå det! [:D]
Men jeg gruer meg til de 5 månedene som er igjen.... skjønner ikke helt hvordan jeg skal holde ut disse smertene i 5 måneder til!
I alle fall slipper jeg den dårlige samvittigheten! I begynnelsen hadde jeg mange tanker som gikk på "hvorfor er jeg gravid nå? Da kan jeg ikke ta medisiner?" Det var først når jeg en dag gråt i telefonen til min svigerinne at tanken slo meg at jeg er så vant til å ha migrene at alternativet (å være migrenefri) ikke hadde slått meg... Det er selvfølgelig ikke graviditeten jeg er sint på - det er migrenen! Når jeg forsto det, så er det lettere å være sliten og lei som nå, men uten å føle meg som en dårlig mor av den grunn!
Så nå... nå skal jeg bare ta hensyn til meg sev - med god samvittighet for en gang skyld!
(Når en av foreldrene har migrene er det 40% sjanse for at barnet får det også... kryss fingrene at mitt barn faller i 60% potten - så slipper h*n å ha dette helvete!)
Migrenen ser ikke ut til å gi seg... Er nå i uke 18 og har for tiden migrene 4 dager i uken. Alt jeg noen gang har hatt av overskudd er brukt opp, og jeg er fryktelig sliten! Er sliten selv på de dagene uten migrene, for de er ikke mange nok til at jeg klarer å ta meg inn igjen. Migrenemedisinene kan jeg ikke bruke, og paracet har ingen (og jeg mener INGEN) virkning - så jeg går totalt uten lindring...
Så nå har jeg satt foten ned og sagt til meg selv og andre at nå er førstepri å sørge for at anfallene ikke kommer hyppigere enn de må!
Jeg har bl.a fryst medlemskapet mitt i SATS og har jobbet med ikke å ha dårlig samvittighet for det. Ja, det OPTIMALE er å trene gjennom svangerskapet, men jeg har endt med kjempe-migrene hver gang, og jeg har derfor tatt avgjørelse at "Nå har jeg prøvd, men det gikk ikke for meg..."
Jeg sier NEI om jeg får større jobb-forespørsler... Jeg klarer knapt å jobbe i det hele tatt - har vel klart å jobbe til sammen noe sånn som 20 timer fra jeg ble gravid...
Jeg har og blitt flinkere til å si nei... Jeg baker alltid kaker til store dager i familien (Bl.a bryllupskaker etc), men sier nå nei til å bake dårskaken til min nevø 19 mars. Det er litt sårdt, fordi jeg hadde lyst til å bake den, men jeg lover ingen ting lenger der jeg ikke har mulighet til å si i siste øyeblikk at "det gikk visst ikke alikevel!":
Heldigvis ser familien ut til å forstå det! [:D]
Men jeg gruer meg til de 5 månedene som er igjen.... skjønner ikke helt hvordan jeg skal holde ut disse smertene i 5 måneder til!
I alle fall slipper jeg den dårlige samvittigheten! I begynnelsen hadde jeg mange tanker som gikk på "hvorfor er jeg gravid nå? Da kan jeg ikke ta medisiner?" Det var først når jeg en dag gråt i telefonen til min svigerinne at tanken slo meg at jeg er så vant til å ha migrene at alternativet (å være migrenefri) ikke hadde slått meg... Det er selvfølgelig ikke graviditeten jeg er sint på - det er migrenen! Når jeg forsto det, så er det lettere å være sliten og lei som nå, men uten å føle meg som en dårlig mor av den grunn!
Så nå... nå skal jeg bare ta hensyn til meg sev - med god samvittighet for en gang skyld!
(Når en av foreldrene har migrene er det 40% sjanse for at barnet får det også... kryss fingrene at mitt barn faller i 60% potten - så slipper h*n å ha dette helvete!)
Har akkurat samme problemet som deg, og det er nesten "godt" å høre at andre sliter med det samme... Hadde det bare vært noe vi kunne gjøre som ville hjelpe.. 
