Sette grense for hvor langt man er villig til å gå for å få søsken?

[FruAlve]

Hei! Hører vel egentlig ikke til her i dette forumet da vi fikk vårt enebarn så lett som bare det for 7 år siden. Veien til nr 2 har vært alt annet enn lett. Vi begynte prøvingen høsten 2015. Startet IVF i januar 2018 og har ikke vært i nærheten av å lykkes så langt. Hadde en kjemisk i høst som det nærmeste. Vi er såå lei av dette. Jeg vil ikke se tilbake på 2019 om et år som nok et år hvor vi har kastet bort alt vi har av energi på dette. Så jeg lurer på at vi burde sette en grense et sted i inneværende år for at nok er nok og tenke at vi kan begynne å leve igjen. Vi planlegger f eks aldri ferier for vi vet ikke hvor vi er i prosessen.

Så til det jeg lurer på. Dere som skal i gang eller er i gang med søskenforsøk: setter dere en grense for hvor mye eller hvor lenge dere skal holde på før dere setter strek og tenker at det blir enebarn på dere? Og tror dere at dere noen gang kan slå dere til ro med at det blir enebarn?

For egen del tror jeg det kommer til å bli svært vanskelig å akseptere at det ikke blir søsken. Men prøver å la tanken modne litt nå, også ved hjelp av psykolog. Vår sønn spør aldri etter søsken.

 

[Avocado]

Vi har ikke begynt å prøve skikkelig på søsken enda, men vi har snakket mye om akkurat det du tar opp her, grensene våre og hva vi er villige til å gjøre og ikke gjøre.

Det kan kanskje virke litt enkelt å si det nå mens vi ikke prøver, for det er lett å bli slukt av prosessen når den først starter, men vi har besluttet at vi ikke vil gjøre IVF igjen.
Vi vil strekke oss til hormoner som Pergo/Ovitrelle o.l men vi skal aldri mer gjøre uttak og innsett.
Om det betyr at jenta vår ikke får søsken, så har vi slått oss til ro med at det var våre utdelte kort her i livet.
Skal nevnes at jenta vår kom naturlig etter 4,5 års prøving og at vi ikke har noen diagnose, dermed er det teoretisk mulig å få det til igjen. Men ikke godt å si...

Jeg tror det er viktig å leve også. Enten finne en måte å gjøre søskenprosessen mindre ruvende i livet og fortsette, eller sette en grense man kan leve med.

Håper dere finner ut av det og at livet blir litt mindre preget fremover

 

[~Ønskebarn17&19]

Jeg tror det er viktig å prate om, da veien til søsken kan være vanskelig..

Vi har satt 3 fersk forsøk som grensa. (Nå iallefall, kanskje vi føler annerledes når vi når den grensa,men..) og så evt frys utenom.
Om ikke det går, så starter vi prossessen med å bli fosterforeldre/adoptivforeldre. For vi ønsker et barn til, og har kompetanse og vilje/evne til å ta imot et barn til, om det blir på en annen måte så var det vel bare sånn det ble. Barneønsket er på vårt 6 år nå, og vi har jo fått en nydelig frøken, OG fått det til en gang før. Men etter 2 MA og en kropp som ikke tåler denne prossessen særlig (spesielt psyken) så er det greit å ha en plan liksom. Klart du hører til i dette forumet, (dessverre) og skriv som du ønsker. Det er det som er så fantastisk med dette forumet.

Har dere snakket om en slags grense ifht forsøk eller dreier det seg om tiden ?

 

[Vifvik]

Vi satte grensa på å bruke de 3 ferske forsøkene man får offentlig. Ønsket innamri et søsken til lillemann, men ikke for en hver pris. Det er en slitsom og tung prosess å gi igjennom prøverørsforsøk, og dette tar av tid og energi som kan brukes på det barnet man allerede har. Derfor satte vi en grense.

 

[Ønskeross2]

Som du vet tenker jeg mye på det samme, og vi har ikke kommet frem til noen fasit for oss enda. Men et eller annet sted går det en grense for søskenforsøk for oss, det er helt sikkert!

Vi har nå hatt pause siden rett før jul og skal ikke i gang igjen før i slutten av februar. Hadde også en lengre pause i sommer. Begge pausene har vi klart å virkelig fokusere på jenta vår og på å hente oss inn, og det er så gull verdt! I det siste har jeg derfor lurt på om en mulighet for meg er å legge noen begrensninger på hvor hardt vi kjører på. Kanskje må vi bestemme at vi orker to eller tre forsøk i år, men ikke flere før til neste år igjen? Så får det evt. ta lenger tid da. Jeg er «bare» 32 år, så vi kan kanskje tillate oss å tenke litt sånn en stund.

Samtidig vil det jo være å seigpine seg selv kanskje, og vi vil legge opp til å risikere å ha livet på vent lenger. Så jeg vet ikke. Vet bare at jeg ikke vil være helt i kjelleren over lengre tid sånn som jeg var i høst igjen. Vet ikke om det er verdt det for meg å i lange perioder ligge daglig på soverommet og grine alene mens datteren min er søt og glad med pappaen sin i stua. Det er jo NÅ hun er vår lille tulle som bare vil være sammen med oss dagen lang!

Det er noen skikkelige vanskelige og kjipe vurderinger en må gjøre altså!!

 

[FruAlve]

Takk for alle svar! Er veldig fint å lese hva andre tenker om dette.

Vi har heller ingen diagnose og jeg tenker ofte på at det hadde vært enklere å ha en forklaring for hvorfor det ikke går. Legen som opererte meg for exu så ingen grunn til at vi ikke skulle klare det selv. Det er tre år siden.

Vi har ikke snakket om å sette en grense enda, men jeg tenker å ta dette opp med mannen etterhvert. Vi skal gjennom FER etter 4 ferskforsøk i 2018, og deretter skal vi ha et privat forsøk er planen. Før vi går privat må vi ha snakket om dette, for det må jo vurderes da om vi skal gå for ett eller tre forsøk der.

Håper flere har synspunkter på dette.

 

[Eiddwen]

Vi lyktes jo med søskenforsøk etter 14 måneder/4 innsett (2 ferskforsøk og 2 fryseforsøk). Vi hadde en god runde på det å gå i gang med søskenforsøk i det hele tatt, pga. prøverør og svangerskap. Vi ble enige om å gjøre det med håp om å gi sønnen vår søsken, men vi var begge enige om at det ville gå veldig bra om han forble enebarn. Og da var vi også helt klare på at det kun ble ett svangerskap til. Så grensen vår var jo uansett for aller siste gang, det var bra for meg.

Vi var enige om å bruke opp de 3 offentlige forsøkene, og én trepakk privat. Med mindre vi ble helt forsynt før det. Det kunne jo blitt 3-4 år med prøverør. Vi prøvde jo ingenting på egenhånd siden vi ikke var anbefalt det, så ville jo kun vært prøverør, eventuelt noen pauser for å hente seg inn (f.eks. går jeg opp i vekt av prøverør, og må jo da bruke noe tid på å gå ned igjen og.)

Jeg håper du lykkes nå i 2019, så du slipper å finne grensen din.

 

[Dårris]

... og her satt jeg nettopp og googlet "fosterforeldre" <3
Nå skal jeg komme meg ovenpå igjen fysisk og psykisk etter at vi mistet jenta vår (20+4) for to uker siden. Vi kommer til å ha et forsøk til høsten, jeg må få en sjanse til
Men tanken på å kunne gi et barn et trygt og stabilt hjem føles godt

 

[Mammadrøm]

Vi satte oss ingen grense da vi startet med søskenforsøk og her sitter vi tre år senere og holder fortsatt på... Ønsket er så sterkt at grensene forskyves for hvert forsøk, men nå skal jeg innrømme at jeg er så sliten og lei av ivf at vi gir oss om vi ikke lykkes i løpet av 2019.
Håper dere kommer helt i mål snart

 

[tantelilla]

Jeg er 36 og gravid med første nå, og vi har snakket om at vi i hvert fall ikke kan vente særlig lenge før vi begynner prosessen med nr 2. Her har både jeg og mannen utfordringer, men vi var heldige med at det ved hjelp av ICSI gikk på første forsøk.

Jeg var nok også heldig med hvor «lett» prosessen gikk - jeg slapp unna med kort protokoll og lite hormoner, og jeg hadde omtrent ikke smerter ved egguttak.

Så hvis prosessen er like smertefri (i dobbelt betydning) igjen, tenker jeg at jeg uten problemer kan gå gjennom i hvert fall det vi får via det offentlige for å få søsken - og kanskje gå privat hvis antall forsøk eller aldersgrenser stopper oss.

Men å sette en grense i forkant tror jeg blir vanskelig. Man håper jo alltid at det vil gå raskt og enkelt - men det har man jo ingen garanti for.

Og hvem vet - plutselig går det av seg selv. Jeg har høy amh, så kan vel potensielt være fertil i flere år til, og ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til å gå på prevensjon igjen med den sædkvaliteten mannen har. Jeg har alltid tenkt at to eller tre hadde vært fint, men tror nok at vi lar tilfeldighetene styre med en evt tredjemann.

 

[Poppi]

Vi skal i gang etterhvert med søskenforsøk og har tenkt mye på det samme selv. Det sitter langt inne for meg å gi opp tror jeg dersom det ikke går, for jeg har så inderlig lyst til å bli gravid og oppleve det igjen samt å få et søsken til sønnen vår. Så klarer ikke å si annet enn at jeg kommer til å prøve lenge og hardt..

 

[Sanndy]

I April har vi prøvd på søsken i 2 år. Så tenker at vi går igang med ivf-forsøk i April om vi ikke lykkes til da. Får behandling i Porsgrunn, men siden jeg ble gravid mellom forsøkene med første, så prøver vi hormonstimulerende først, har også fjernet en polypp i livmoren så håpet at det kunne hjelpe. Jeg har PCOS.
Vi har snakket om at vi ikke gir oss før vi har en til, men prøver likevel å nyte tiden vi har og livet sånn som det er nå og å ikke bli oppslukt av prøvingen, og det klarer vi egentlig fint. Noen ganger når mensen kommer blir det veldig tungt og har blitt litt sykemeldinger i 2018. Men jeg føler at vi klarer oss veldig fint sånn. Vi må bare tilpasse oss litt, sånn som mange kronisk syke også må. Føler at vi har funnet en måte å la alt bli en del av hverdagen. Jeg tar f.eks ikke graviditetstester, og det føler jeg hjelper for da tenker vi at hvis jeg går over tiden så tar jeg en test, men hvis ikke blir det bare falske forhåpninger og stress og mye lettere å bli oppslukt.
Vi planlegger fremover som en familie på 3, men tenker også at vi etterhvert kommer til å bli 4, men det tar den tiden det tar Tror at jeg hadde blitt mer stresset og oppluktvivprøbingen hvis hævi hadde satt noen grense