Sett fra mannens perspektiv <3

M

Mamamoo13

18.10.13 <3
Sensommerbarna 2016
Jeg går rundt med så mye irritasjon og selvmedlidenhet om dagen, så jeg bestemte meg for å prøve å se situasjonen fra mannens perspektiv. Jeg tenker hele tiden at det ikke er synd på han. Det er ikke han som er gravid... men... Starter om morningen:
1.Han spør om jeg har sovet godt. Jeg grynter et nei og legger ut om alle doturene og smertene i bekken. Jeg glemmer å spør tilbake om han har sovet godt.
2. Han har kokt kaffe. Jeg sukker over den ene koppen kaffe jeg unner meg om morningen. Skulle gjerne hatt 2-3 til.
3. Det er sommerferie og han har lyst til å finne på kjekke ting. Men det er veldig lite han får meg med på som ikke innebærer mye gåing eller som jeg blir utmattet av. Det ender med nok en dag på lekeplassene i området eller besøk hos familie.
4. Vi får ikke reist noe sted denne sommeren. Hele ferien hans er hjemme i huset med en sukkende og stønnende hval. Han ser lengselfullt på alle bildene av ferien til vennene våre på facebook.
5. Jeg må ned og hvile noe timer. Han prøver å finne på noe med datteren vår. Han er sliten han og, men får et drepende blikk fra fru Hval(meg) dersom han bare nevner det. Prøver å kvele en gjesp.
6. Kvelden kommer og veslejenta sover søtt. Jeg er selskapsyk etter en lang dag. Han har lyst til å sette seg på pcen og holde på med hobbyer. Men han må pent sette seg i sofaen med meg. Fint om han masserer den vonde ryggen min. Så ser vi opptak av 4 Stjerners middag.
7. Leggetid. Han legger seg litt tidligere enn meg. Sikkert sliten. Jeg sitter en stund til og ser på tv. Når jeg kommer ned på soverommet sover han søtt. Men da skal jeg begynne å rigge til alle dynene og putene som skal støtte opp igjennom natten. Må gjerne ha litt lys på for å se. Det rasler og knitrer. Han later som om han sover. Men jeg ser at han ikke gjør det.
8. Finne den rette liggestillingen tar litt tid. Må snu på meg mange ganger før jeg finner det komfortabelt. Snuingen innebærer stønn og rauting som ei ku. Lydløst er det ikke. Og tyngden rister i senga.
9. Har funnet den rette liggestillingen... må på do... prosessen gjentar seg mange ganger iløpet av natten. Stønning, knitring og rasling i dyner og puter.
10. Når jeg sover snorker jeg som et uvær. Både av forkjølelse og hovne slimhinner som følge av svangerskapet.

Jeg forstår hvis han ligger nede i sengen nå og ser lengselfullt på bilder av smilende par på stranden i syden med parasolldrinker i hånden.
Det er ikke han som er gravid og har alle de fysiske plagene. Men han er allikevel en stor del av plagene. Han slipper ikke unna. Men får ingen medlidenhet hverken fra meg eller andre. Ingen spør om hans tanker rundt dette eller babyen som kommer. Jeg ser at han biter tennene sammen hver dag.

<3
 
Utrolig godt skrevet! Jeg føler faktisk med disse mennene, hvordan skal de egentlig klare å forestille seg hvordan vi faktisk har det? Jeg er hvertfall kjempetakknemlig for min mann!
 
Det var veldig fint skrevet. Tusen takk! Nå kjente jeg på min kjæres side også. Jeg har latt tankene gli litt over på hans side av svangerskapet flere ganger, men det glir fort tilbake når svetten renner, armene og beina er større enn tømmer og jeg kommer på noe han sa feil for tre måneder siden. Tror jeg skal pakke hormonene vekk for kvelden, og gå å gi han en stor klem.
 
Mamamoo13 skrev:
Jeg går rundt med så mye irritasjon og selvmedlidenhet om dagen, så jeg bestemte meg for å prøve å se situasjonen fra mannens perspektiv. Jeg tenker hele tiden at det ikke er synd på han. Det er ikke han som er gravid... men... Starter om morningen:
1.Han spør om jeg har sovet godt. Jeg grynter et nei og legger ut om alle doturene og smertene i bekken. Jeg glemmer å spør tilbake om han har sovet godt.
2. Han har kokt kaffe. Jeg sukker over den ene koppen kaffe jeg unner meg om morningen. Skulle gjerne hatt 2-3 til.
3. Det er sommerferie og han har lyst til å finne på kjekke ting. Men det er veldig lite han får meg med på som ikke innebærer mye gåing eller som jeg blir utmattet av. Det ender med nok en dag på lekeplassene i området eller besøk hos familie.
4. Vi får ikke reist noe sted denne sommeren. Hele ferien hans er hjemme i huset med en sukkende og stønnende hval. Han ser lengselfullt på alle bildene av ferien til vennene våre på facebook.
5. Jeg må ned og hvile noe timer. Han prøver å finne på noe med datteren vår. Han er sliten han og, men får et drepende blikk fra fru Hval(meg) dersom han bare nevner det. Prøver å kvele en gjesp.
6. Kvelden kommer og veslejenta sover søtt. Jeg er selskapsyk etter en lang dag. Han har lyst til å sette seg på pcen og holde på med hobbyer. Men han må pent sette seg i sofaen med meg. Fint om han masserer den vonde ryggen min. Så ser vi opptak av 4 Stjerners middag.
7. Leggetid. Han legger seg litt tidligere enn meg. Sikkert sliten. Jeg sitter en stund til og ser på tv. Når jeg kommer ned på soverommet sover han søtt. Men da skal jeg begynne å rigge til alle dynene og putene som skal støtte opp igjennom natten. Må gjerne ha litt lys på for å se. Det rasler og knitrer. Han later som om han sover. Men jeg ser at han ikke gjør det.
8. Finne den rette liggestillingen tar litt tid. Må snu på meg mange ganger før jeg finner det komfortabelt. Snuingen innebærer stønn og rauting som ei ku. Lydløst er det ikke. Og tyngden rister i senga.
9. Har funnet den rette liggestillingen... må på do... prosessen gjentar seg mange ganger iløpet av natten. Stønning, knitring og rasling i dyner og puter.
10. Når jeg sover snorker jeg som et uvær. Både av forkjølelse og hovne slimhinner som følge av svangerskapet.

Jeg forstår hvis han ligger nede i sengen nå og ser lengselfullt på bilder av smilende par på stranden i syden med parasolldrinker i hånden.
Det er ikke han som er gravid og har alle de fysiske plagene. Men han er allikevel en stor del av plagene. Han slipper ikke unna. Men får ingen medlidenhet hverken fra meg eller andre. Ingen spør om hans tanker rundt dette eller babyen som kommer. Jeg ser at han biter tennene sammen hver dag.

<3
Klikk for å utvide …
Måtte le litt underveis gjennom lesningen. Så for meg alt, og det så komisk ut oppi hodet mitt. Ja de er heldige som kan slippe det fysiske, men det kan ikke være lett å miste kjæresten/kone sin i nesten et helt år. Jeg har forstått på kjæresten min at han savner kjæresten sin. Og jeg savner også meg selv. Jeg er nok heller ikke kjempe flink til å spørre han om hva han føler om alt. Men skal prøve å se om jeg kan få det til den lille tiden som er igjen. Såå glad for at jeg har hatt et greit svangerskap og at det er først de sist par ukene som har begynt å bli ekstra tunge :P
 
Det var så bra skrevet! :)

Her får mannen min sitte nede foran pcn 6 kvelder i uka, fordi jeg syns han fortjener det. Han er utrolig hjelpsom for tiden og prøver virkelig. Så istedenfor å "påtvinge" han sosialisering med meg, får han gå ned og spille med kompisene sine, på pc-rommet sitt :p Tror han setter stor pris på det - det er hans pusterom i hverdagen, særlig nå før lille kommer.
I tillegg sender jeg han og eldstemann på "ferie" til mormoren hans nå fra torsdag til søndag. Det ble han kjempeglad for :)

Nei - jeg tror jaggu jeg må vise det mer, akkurat hvor mye jeg setter pris på det han gjør. For det er nok ikke lett for han heller. Takk for påminnelsen ❤
 
Utrolig godt skrevet! Alle menn som står fjellstøtt i gjennom et svangerskap burde virkelig få en ekstra klapp på skulderen.
Selvom jeg kjente meg igjen i alt, vet jeg at jeg hadde ikke klart en dag uten han!! :Heartred
 
Her har jeg tatt hensyn til mannen min sine følelser, og velferd hele tiden.
Så jeg føler helt erlig du beskriver meg som fortrenger hvordan jeg har det pga hensyn til han dessverre. Men håper jeg får tatt det opp med han senest til helgen.
Er alltid barn rundt oss, for og ikke nevne at jeg gruer meg for samtalen. Jeg er bare så lei av og føle meg forlatt, og alene med hele svangerskapet, og det viktigste ansvaret som er tungt med en 2 åring i disse høygravid, og kraftig bekkenløsning dager...
 
Lykkespire<3 skrev:
Her har jeg tatt hensyn til mannen min sine følelser, og velferd hele tiden.
Så jeg føler helt erlig du beskriver meg som fortrenger hvordan jeg har det pga hensyn til han dessverre. Men håper jeg får tatt det opp med han senest til helgen.
Er alltid barn rundt oss, for og ikke nevne at jeg gruer meg for samtalen. Jeg er bare så lei av og føle meg forlatt, og alene med hele svangerskapet, og det viktigste ansvaret som er tungt med en 2 åring i disse høygravid, og kraftig bekkenløsning dager...
Klikk for å utvide …
Jeg forstår deg godt <3 Det er ikke godt når du fortrenger hvordan du selv har det for å ta hensyn til han. Det er ikke riktig. Det jeg mener med innlegget satt litt på spissen er at begge må ta hensyn til hverandre. Mannen er heldig som slipper å gå gravid med tanke på smerter og andre plager. Men de er allikevel ikke helt uberørt av det. Det er jo og forskjell på mennene våre. Noen er veldig omsorgsfulle og noen er ikke. Og tro meg...jeg har hatt ganske mange samtaler med min de årene vi har vært sammen. Jeg har vært både skuffet og sint. Men det har heldigvis hjulpet. Mannfolk er allikevel mannfolk. Det var derfor jeg prøvde å se ting fra mannens perspektiv. Vi er ikke alltid så enkle vi heller. Men hvis du føler deg alene om alt så er det nok påtide å ta en prat. Det skal ikke være sånn. Håper det vil bli bedre etterpå :)
 
Sitter og flirer når jeg leser innlegget ditt :D Kjenner meg igjen i alle punkter, men føler jeg og mannen min har vært flinke til å tilpasse oss hverandre i disse mnd. Nå, de siste ukene før termin er vi på hytta, han har ferie, jeg permisjon. Vi elsker å reise, og reiser til nye og eksotiske steder hvert år. Dette året er annerledes, med regn, brettspill og fisking på hytta :D Han elsker å fiske, og jeg lar han få 4-6 timer på sjøen hver dag, viktig at han får fisket fra seg og ladet opp til fødsel og barselstid han også :) Gode å ha disse mennene, og det er viktig å huske å gi og ta i et forhold :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp