Setefødsel

Hei. Lillejenta har lugget i seteleie fra uke 23, og hun ser ikke ut til å snu seg. I dag var jeg inne på sykehuset for vendingsforsøk, men hun var så godt planta i bekkenet at det ikke gikk å rikke litt på henne engang.

Nå blir det setefødsel, eller alt ligger til rette for at dette kan utføres. Selv er jeg veldig usikker på om jeg ønsker dette. Mest fordi jeg er redd for at det kan gå galt. Jeg bor også langt unna sykehus, og må i dette tilfellet være nære sykehus om noe skulle skje. Det vil si at jeg må bo på pasienthotell i påvente av fødsel, noe jeg ser ekstremt mørkt på på grunn av koronasituasjonen. Ser for meg å være innelåst uten muligheter til å treffe folk eller gå rundt i byen.

Redselen for komplikasjoner under fødsel er også til stede. Jeg er redd for at jeg får en så dårlig opplevelse av fødsel at jeg ikke tør å føde igjen (er førstegangsfødende).

På sykehuset føler jeg at alle legene mener det bare er en løsning - vaginal fødsel. Men de sier «du skal selv få være med å bestemme». Jeg vet ikke om jeg føler et reelt valg.

Har du opplevd setefødsel? Eventuelt hatt barn i seteleie der keisersnitt ble løsningen? Jeg vil gjerne høre dine erfaringer!

Hilsen meget forvirra setemamma
Hei!

Jenta mi snudde seg til seteleie 1 mnd før termin, vendingsforsøk vart prøvd, men som med deg så var ho godt planta i bekkenet.
For meg vart det aldri nevnt vaginal fødsel, fikk keisersnitt uten at noko anna vart foreslått.
Bur i ei lita bygd og det er 3,5 time til næraste sjukehus. Dette vart ei god løysing for oss :happy:
Har idag ei frisk og rask jente på 8 år :Heartred
 
Liten update :happy:
Har vært hos den lokale jordmora, og hun gjorde meg litt mer avslappa ved at KS eller fødsel er mitt valg og at begge valgene er gode valg. Det hun derimot ikke kunne gjøre var å ta valget for meg. Det eneste hun sa var at dersom jeg skulle gå for en vanlig fødsel fikk jeg ikke være her i bygda, da måtte jeg inn til byen og være der.

De siste dagene har jeg fått ekstremt fødselsangst. Nesten rart med tanke på at jeg tidligere har hatt en innstilling på at jeg tar fødselen som det kommer. Jeg heller også mer over på planlagt KS. Mest med tanke på at jeg tror en dårlig fødsel som ender i hasteKS vil være vanskelig for meg i ettertid. Nå er jeg mest bekymret for hvordan jeg skal uttrykke mitt ønske på sykehuset. Jeg er ekstremt konfliktsky - og liker ikke å stå på krava. Nå må jeg bare bestemme meg for godt, og finne ut hva jeg skal si når jeg skal på samtale på mandag :eek:


Får du ha med partner på samtalen på mandag, som kan hjelpe deg å uttrykke dine tanker og ønsker? Hvis ikke er det som de skriver her, kanskje godt å skrive ned tankene dine på forhånd - lettere å huske og kanskje også lettere å stå fast ved tankene når de er nedskrevet :)
Når man i utgangspunktet er trygg eller forberedt på en spesiell forløsningsmetode, så er det ikke så rart at en viss fødselsangst melder seg når det kommer humper i veien som endrer hele planen. Håper sykehuset lytter til både hva du sier og ønsker - og at selve samtalen skaper en følelse av trygghet for deg videre :Heartred
 
Hei!

Jenta mi snudde seg til seteleie 1 mnd før termin, vendingsforsøk vart prøvd, men som med deg så var ho godt planta i bekkenet.
For meg vart det aldri nevnt vaginal fødsel, fikk keisersnitt uten at noko anna vart foreslått.
Bur i ei lita bygd og det er 3,5 time til næraste sjukehus. Dette vart ei god løysing for oss :happy:
Har idag ei frisk og rask jente på 8 år :Heartred
Så fin historie! Her er sykehuset veldig på at det bør prøves vaginal fødsel, og at jeg da derfor bør bli innlagt på sykehuset slik at reiseveien
Får du ha med partner på samtalen på mandag, som kan hjelpe deg å uttrykke dine tanker og ønsker? Hvis ikke er det som de skriver her, kanskje godt å skrive ned tankene dine på forhånd - lettere å huske og kanskje også lettere å stå fast ved tankene når de er nedskrevet :)
Når man i utgangspunktet er trygg eller forberedt på en spesiell forløsningsmetode, så er det ikke så rart at en viss fødselsangst melder seg når det kommer humper i veien som endrer hele planen. Håper sykehuset lytter til både hva du sier og ønsker - og at selve samtalen skaper en følelse av trygghet for deg videre :Heartred
Skulle så gjerne ønske partner fikk være med:Heartred Dessverre har han ikke fått vært med på noe, og han forstår at dette er et vanskelig valg og at det er vanskelig for meg å uttrykke meg om mine ønsker.

Jeg tror nok jeg bare må sette meg ned å skrive ned fordeler og ulemper med KS og setefødsel, og litt om mine egne tanker. Kanskje det blir lettere for meg å få fram mine synspunkter da:whacky011
 
Liten update :happy:
Har vært hos den lokale jordmora, og hun gjorde meg litt mer avslappa ved at KS eller fødsel er mitt valg og at begge valgene er gode valg. Det hun derimot ikke kunne gjøre var å ta valget for meg. Det eneste hun sa var at dersom jeg skulle gå for en vanlig fødsel fikk jeg ikke være her i bygda, da måtte jeg inn til byen og være der.

De siste dagene har jeg fått ekstremt fødselsangst. Nesten rart med tanke på at jeg tidligere har hatt en innstilling på at jeg tar fødselen som det kommer. Jeg heller også mer over på planlagt KS. Mest med tanke på at jeg tror en dårlig fødsel som ender i hasteKS vil være vanskelig for meg i ettertid. Nå er jeg mest bekymret for hvordan jeg skal uttrykke mitt ønske på sykehuset. Jeg er ekstremt konfliktsky - og liker ikke å stå på krava. Nå må jeg bare bestemme meg for godt, og finne ut hva jeg skal si når jeg skal på samtale på mandag :eek:
Jeg forstår følelsene dine så godt! Hadde det vært lov for partner å være med på disse kontrollene ville det (hvert fall for meg) vært helt annerledes. Jeg klarte å snakke til han om ønskene mine på en helt annen måte enn med legen på sykehuset. Hadde han bare kunnet bli med på samtalen ville han kunnet uttrykke dette sammen med meg! Kan anbefale å skrive en liste eller liknende, men dette har du helt sikkert tenkt på..

Min jordmor sa så fint at hun ikke kunne ta valget for meg, men hvis jeg ikke var 100% inn for en setefødsel ville hun ikke råde meg til å gjennomgå en heller. Hun lot meg også ha med partner på samtale med henne for at vi skulle kunne stille spørsmål om ks kontra vaginal, selv om partner egentlig ikke fikk være med på kontroll (juni 2020). Jeg vil også si at jeg var på flere samtaler på sykehuset. Første samtalen dro jeg hjem med en skikkelig dårlig følelse, etter samtale nr.2 var jeg litt lettere til sinns, mens etter samtale nr.3, hvor vi satte dato for planlagt ks klarte jeg å senke skuldrene. Nå vet ikke jeg hvor du holder til, men de var veldig behjelpelige på mitt sykehus når jeg ønsket ny samtale.

Ønsker deg masse lykke til med valget, og føler virkelig med deg. Dette er ikke enkelt:Heartred
 
Jeg forstår følelsene dine så godt! Hadde det vært lov for partner å være med på disse kontrollene ville det (hvert fall for meg) vært helt annerledes. Jeg klarte å snakke til han om ønskene mine på en helt annen måte enn med legen på sykehuset. Hadde han bare kunnet bli med på samtalen ville han kunnet uttrykke dette sammen med meg! Kan anbefale å skrive en liste eller liknende, men dette har du helt sikkert tenkt på..

Min jordmor sa så fint at hun ikke kunne ta valget for meg, men hvis jeg ikke var 100% inn for en setefødsel ville hun ikke råde meg til å gjennomgå en heller. Hun lot meg også ha med partner på samtale med henne for at vi skulle kunne stille spørsmål om ks kontra vaginal, selv om partner egentlig ikke fikk være med på kontroll (juni 2020). Jeg vil også si at jeg var på flere samtaler på sykehuset. Første samtalen dro jeg hjem med en skikkelig dårlig følelse, etter samtale nr.2 var jeg litt lettere til sinns, mens etter samtale nr.3, hvor vi satte dato for planlagt ks klarte jeg å senke skuldrene. Nå vet ikke jeg hvor du holder til, men de var veldig behjelpelige på mitt sykehus når jeg ønsket ny samtale.

Ønsker deg masse lykke til med valget, og føler virkelig med deg. Dette er ikke enkelt:Heartred

Kan jeg spørre hvordan du opplevde tiden etter ks?
 
Kan jeg spørre hvordan du opplevde tiden etter ks?
Selvsagt! Det er jo en stor operasjon, og det var jo vondt.. men likevel veldig overkommelig. Datteren min ble født på morgenen, og på ettermiddagen var jeg oppe på beina. Gikk da en kort tur inn på badet hvor jeg fikk tidenes blodtrykksfall mens jeg skulle dusje (hadde med jordmor som hjelp). Da var det tilbake i senga. Dagen etter gikk jeg helt fint. Vet mange har problemer med å gå med strak rygg, dette merket ikke jeg noe til. Jeg fikk høre at jeg var veldig aktiv, og jeg trengte heller ikke de to siste blodfortynnende sprøytene av den grunn! Ellers var første natt ganske utfordrende. Da hadde jeg vondt, og babyen var veldig misfornøyd. Hun ville nok helst ligge tett tett inntil eller at jeg skulle gått litt rundt med henne, noe jeg ikke hadde mulighet til da jeg fremdeles hadde kateter. Samboer fikk ikke være sammen med oss på kvelden og natta da det var besøkstid grunnet korona, så det gjorde det hele vanskeligere. Morgenen etter kunne de ta vekk kateteret, og det var null problem for min del å tisse osv.

Når vi kom hjem syntes jeg at det vanskeligste var å begrense meg da jeg ikke hadde så vondt. Brukte smertestillende i underkant av en uke, etter det fant jeg ut at det var bedre at jeg kjente litt om jeg overanstrengte meg. Kjedelig å ikke kunne bære annet enn babyen, men det fungerte. Ellers var jeg på korte trilleturer, men de var ikke lange i starten..

Arret grodde fint, brukte et plaster jeg fikk på sykehuset over noen uker (tror egentlig jeg kunne gå uten før, men det føltes tryggere å ha det på). Det reiv litt i arret når jeg startet med litt hardere trening, men nå 9 mnd senere kjenner jeg ikke noe til det lenger.

Alt i alt har jeg vært veldig heldig tror jeg, det var selvsagt ubehagelig å sette seg ned osv, men det hadde det nok vært ved en vaginal fødsel også. I forhold til renselsen osv tror jeg det var det samme for min del som ved vaginal, men det tok litt lenger tid før jeg startet å blø. Ellers dro vi hjem fra sykehuset dagen baby ble 3 dager.. har jeg fått svart på det du lurer på? Hvis ikke er det bare å spørre :D
 
Selvsagt! Det er jo en stor operasjon, og det var jo vondt.. men likevel veldig overkommelig. Datteren min ble født på morgenen, og på ettermiddagen var jeg oppe på beina. Gikk da en kort tur inn på badet hvor jeg fikk tidenes blodtrykksfall mens jeg skulle dusje (hadde med jordmor som hjelp). Da var det tilbake i senga. Dagen etter gikk jeg helt fint. Vet mange har problemer med å gå med strak rygg, dette merket ikke jeg noe til. Jeg fikk høre at jeg var veldig aktiv, og jeg trengte heller ikke de to siste blodfortynnende sprøytene av den grunn! Ellers var første natt ganske utfordrende. Da hadde jeg vondt, og babyen var veldig misfornøyd. Hun ville nok helst ligge tett tett inntil eller at jeg skulle gått litt rundt med henne, noe jeg ikke hadde mulighet til da jeg fremdeles hadde kateter. Samboer fikk ikke være sammen med oss på kvelden og natta da det var besøkstid grunnet korona, så det gjorde det hele vanskeligere. Morgenen etter kunne de ta vekk kateteret, og det var null problem for min del å tisse osv.

Når vi kom hjem syntes jeg at det vanskeligste var å begrense meg da jeg ikke hadde så vondt. Brukte smertestillende i underkant av en uke, etter det fant jeg ut at det var bedre at jeg kjente litt om jeg overanstrengte meg. Kjedelig å ikke kunne bære annet enn babyen, men det fungerte. Ellers var jeg på korte trilleturer, men de var ikke lange i starten..

Arret grodde fint, brukte et plaster jeg fikk på sykehuset over noen uker (tror egentlig jeg kunne gå uten før, men det føltes tryggere å ha det på). Det reiv litt i arret når jeg startet med litt hardere trening, men nå 9 mnd senere kjenner jeg ikke noe til det lenger.

Alt i alt har jeg vært veldig heldig tror jeg, det var selvsagt ubehagelig å sette seg ned osv, men det hadde det nok vært ved en vaginal fødsel også. I forhold til renselsen osv tror jeg det var det samme for min del som ved vaginal, men det tok litt lenger tid før jeg startet å blø. Ellers dro vi hjem fra sykehuset dagen baby ble 3 dager.. har jeg fått svart på det du lurer på? Hvis ikke er det bare å spørre :D

Tusen takk for veldig utfyllende svar! :Heartred Så godt å se at opplevelsen din stort sett ser ut til å ha vært en fin fødsel :love7
 
Har du prøvd ytre vending, gulstolan?

Jeg skal på ul på tirsdag for å finne ut leie til gutten min, da jordmor ikke greide å kjenne de to siste gangene jeg har vært der. Skal føde på Haukeland, og har hørt de presser veldig på for vaginal setefødsel der.
 
Har du prøvd ytre vending, gulstolan?

Jeg skal på ul på tirsdag for å finne ut leie til gutten min, da jordmor ikke greide å kjenne de to siste gangene jeg har vært der. Skal føde på Haukeland, og har hørt de presser veldig på for vaginal setefødsel der.
Ytre vending er prøvd! Eller de forsøkte, men hun ligger så langt nede i bekkenet så de fikk ikke rikka på henne i det hele tatt :(

Jeg skal føde på St. Olavs, og de gjør også det. Spent på hva som lommer ut av samtale på mandag.
 
Må bare si jeg har en veldig god erfaring med setefødsel! Fødte vaginalt og opplevde det aldri som skummelt eller farlig underveis. Fikk heller ingen rifter. Jeg var veldig redd, usikker og fortvilet før fødselen, men når det først kom i gang så gikk det som en drøm. Jeg var i dusjen rett etter fødsel og på pasienthotellet etter fire timer. Fødte på St.Olavs for snart sju år siden :happy: Jeg tror de presser på at du skal føde vaginalt fordi de har veldig god kompetanse på det. De ser det ofte går bra, men er selvsagt du som må kjenne om det blir riktig for deg. For meg hjalp det mye å prate med overlegen før fødsel. Følte meg godt ivaretatt hele veien.
 
Da er lillejenta ankommet. Det ble en veldig vellykka vaginal setefødsel :angel11
 
Back
Topp