Setefødsel!?

Stima82

Stima82

Forelsket i forumet
Var hos jordmor i går og lillemor har festa seg med rompa ned.. Skal på UL og røngten av bekkenet av to uker for å se om bekkenet er bredt nok til å føde naturlig. 

Men jeg er stygt redd for at det ender med keisersnitt. Er livredd for det, jeg har angst rett og slett og har ikke lyst til det i det hele tatt, jeg vil føde naturlig. Føler jeg går glipp av fødselen og alt det gode rundt, ved keisersnitt.. Man får vel såvidt sett ungen før de stikker avgårde med den.. Pluss arret som vel bruker mange uker på å gro?

Noen som har født i seteleie før? Og hvordan gikk det? Endte det med hastesnitt, eller gikk det bra?
Og er det vondt etter keisersnitt? Ønsker å høre både gode/dårlige opplevelser rundt keisersnitt og/eller setefødsel.. Kanskje det ikke er så ille/skummelt som jeg skal ha det til likevel...?
 
Jeg fødet i sete forgje gang. Jeg bestemte meg for å føde, hvis de kunne garantere at jeg hadde store nok bekkenmål, og det hadde jeg. Jeg var veeeldig bekymret for denne fødselen. Men når jeg forhørte meg litt rundt om på nettet så var det mangen som karakteriserte setefødsel som luksusfødsel. Dette var på grunn av at du får godt med epidural og du blir overvåket heeele tiden. De tar ingen kjangser og alle passer så godt på deg.

Så var det til min fødsel da. Når min fødsel var i gang gikk det veeeeldig fort, jeg hadde en såkalt styrtfødsel i sete. Så derfor fikk de ikke tid til å ta epidural på meg. Grunnen til at de vil at du skal ha epidural er fordi du skal slappe mer av når hodet forløses med tang i slutten ( det er ikke alltid de må bruke tang, men de må som regel gjøre det på førstegangs). Så det var litt panikk på føden kan du si når de såg hvor fort alt gikk og de ikke hadde alt klart. Etter noen press så var hun ute. Jeg tenkte først at jøsses, dette gikk jo fint!!! Etter kort tid fikk jeg ekstreme smerter ved endetarm og innover. Dette var mye vondere enn fødselen... låg i et smertehelvete to timer før de tok meg ned på operasjonssalen for å stoppe en blødning som låg på spreng inne i der. Jeg mistet veldig mye blod, på grunn av at de lot meg ligge så lenge. Så jeg fikk jo helt skrekken for fødselen etter på. Men når det er sagt så kunne dette like gjerne ha skjedd ved en vanlig fødsel. Så det er ikke noe du må bekymre deg over ivartfall. De hvet ikke hvorfor det skjedde, men det kan ha vert når legen skulle ta barnet ut med tangen og hun ikke fikk det helt til først og måtte ha hjelp ( hun var en nyutdannet lege som ikke hadde gjort dette så mangen ganger før).

Alt i alt vil jeg si at jeg angrer ikke på at jeg valgte å føde i sete. Hadde det ikke vert for den blødningen så ville jeg kalle det en drømme fødsel, og det var til og med uten epidural. Håper du har stort nok bekken til å føde i sete. Ellers kan jeg jo anbefale akupunktur til å snu ungen, men det spørs jo om det funker siden hun har festet seg med rompa.
 
Takk for svar! Så godt det gikk så bra, på tross av blødningene. Jeg tror jeg nok helt klart kommer til å gå for vaginalt jeg også, om bekkene er bredt nok. Er litt redd for den epiduralen da, men det er vel en grunn til at man får den. Men spjæret du noe? Det er kanskje større fare for å spjære ved setefødsel, innbiller meg det ihvertfall. 
 

Stima82 skrev:
Takk for svar! Så godt det gikk så bra, på tross av blødningene. Jeg tror jeg nok helt klart kommer til å gå for vaginalt jeg også, om bekkene er bredt nok. Er litt redd for den epiduralen da, men det er vel en grunn til at man får den. Men spjæret du noe? Det er kanskje større fare for å spjære ved setefødsel, innbiller meg det ihvertfall. 
Hu klippet meg... sikkert på grunn av at alt gikk så fort. Det er jo ganske vanlig at førstegangsfødene revner uansett. Men for å være helt ærlig så var det ikke noe spesielt vondt å bli klippet.... hadde jo vondt uansett når det sto på. Kjente bare litt ekstra svie nedentil i det sekundet hun gjorde det, og jeg var ikke klar over at hun gjorde det på forhånd. Er jo egentlig hodet til barnet det kommer mest ann på, fordi det er det som er størst og så kommer det sist. Jenta mi hadde stort hode, men de fikk det fort ut for det. Når hele kroppen er ute så klipper de navlestrengen, og da har de ca 2 min på å få ut hodet. Jeg trodde det var så uvanlig med setefødsler, men der tok jeg feil. Når jeg var inne å fødet så hadde det vert 3 setefødsler bare den uken. Så det er vanligere enn hva man tror. Her i haugesund har de sluttet å ta røntgen av bekkenet hvis ein skal føde i sete. Er en normal høg så pleier ein å ha stort nok bekken.
 
Hei hei du. Sniker innom fra April2010.
Jeg hadde selv setefødsel for nå et  år siden. Her låg lillegutt i seteleie så og si hele veien, så vi visste omtrent hele veien at det ville bli setefødsel. Skjønner godt de som plutselig får slengt i fanget at det er sete baby bare få uker før termin, at det kan virke veldig skremmende. Jeg fødte på kk Bergen. Og her er det slik at KS er IKKE et alternativ, med mindre det er medisinske grunner til at man burde få KS. Dette var jeg også forberedt på, selvom lillegutt ble estimert til en 5kilos klump på nærmere 55 cm ved termin(!) hehe.

Så og si hele familien min og alle venner rådet meg til å kontakte føden på voss eller et annet sted, for å gjennomføre et KS, men jeg nektet på det. Jeg ville føde vaginalt så langt det var forsvarlig. Og det var det jo.
Vi fikk egentlig ikke så mye info ang dette med setefødsel, noe jeg reagerte litt på i ettertid, men som jeg ikke tenkte over der og da.

I 5 tiden om ettermiddagen dagen før termin, begynte riene.
Det sa bare pang, så kom det rier som perler på en snor med 3 min mellomrom. Reiste opp på føden med en gang fordi de ville ha kontroll over situasjonen. (Vannet mitt gikk ikke før de tok det rett før jeg skulle begynne å presse).
Kom opp på føden halv 6 om ettermiddagen. Fikk et rom, de skjekket åpning da var det 3 cm. Etter det gikk det igrunn slag i slag. MEN man skal jo ha epidural ved setefødsel. Og det var noe de bommet virkelig på her. Jeg fikk den altfor seint! Var vel ved 8 cm åpning da jeg fikk den. Men der og da var jeg så revet med i øyeblikkene at jeg tenkte faktisk ikke over smertelindring.

Kl 02.10 fikk jeg beskjed om at jeg kunne begynne å presse. Men siden lillegutt ikke låg nedi bekkenet måtte jeg først presse alt jeg kunne for å skyve han ned, for så å begynne jobben med å få han ut. Jeg ble GODT tatt vare på hele veien, og JM var fantastisk.
 
Inne på rommet var vi meg og samboer selvfølgelig, 2 jordmødre, 2 barneleger, en sykepleier, og en anestesisykepleier. De passet godt på oss, og gutten fikk en dings på stumpen sin som målte hjerterytme og puls. Fra jeg fikk beskjed om å presse han ned i bekkenet kl 02.10 var han ute kl 02.35 :)
 
Siste biten måtte han ha hjelp av tang, og det var helt ærlig det verste med hele greiene, den tangen :P Og ikke var han en baby på 5 kilo og 55 cm heller som de mente. Han var med sine 3.450g og 50 cm en helt perfekt liten gutt :)
 Det gikk ganske fort, til tross for førstegangs og seteleie. Jeg har ingenting å utsette på fødselen, vi lo og vi pratet hele veien. Jeg følte meg utrolig godt tatt vare på og ikke minst trygg. Det var ingen rifter eller skrammer på meg, men lillegutt fikk en litt tøff slutt, der han hadde klart å surre navlestrengen 4 ganger rundt halsen, og var litt slapp idet han kom ut. Men etter noen sekunder skrek han, og var veldig våken og klar for mat :)
 
Mitt råd er bare, vær positivt innstilt til det meste. Vit at det meste kan skje, og ikke gå inn i noe angst for fødselen. Ta hvert minutt for minutt og stol på at de som er til stede vet hva de gjør. Bare vær åpen for alt. Da tror jeg du får en mye finere opplevelse av det hele.

Hilsen en som uten problemer kan gå mot en setefødsel neste gang også :)
 

Her er min fødselhistorie som jeg skrev rett etter fødselen. Om du er interessert å lese da.

17 september skulle vi på samtale om en evt setefødsel, på grunn av at snuppa hadde ligget med rumpa ned i mange uker. Jeg hadde fra morningen av kjent mensmurringer nede i magen, så jeg tenkte at kanskje modningsakupunkturen jeg tok dagen før hadde begynt å virke. Jeg var først inne på en kontroll hos en jordmor. Hun fortalte at det var viktig at jeg bestemte med for det jeg ville gjøre. Jeg sa at jeg ikke hadde fått noe informasjon om hva jeg skulle gjøre hvis fødselen skulle starte nå. Skulle jeg legge meg ned? Når skulle jeg komme til sjukehuset siden hun låg i seteleie? osv. Jordmor sa at jeg kunne komme å snakke med henne igjen etter at jeg hadde snakket med fødselslegen.

 

Så gikk vi inn til fødselslegen, der han var spent på hva jeg ville si. Eg fortalte at jeg helst ville føde naturlig hvis bekkenet mitt var stort nok. Dette syntes han var en helt riktig avgjørelse av meg. Han tok en siste sjekk med ultralyd for å se at hun låg i seteleie. Han sa at han skulle bestille en CT scan av bekkenet mitt til neste uke, så kunne vi ta en samtale etter det. Jeg tenkte at jeg kunne nevne de mensmurringene jeg hadde kjent i hele dag. Han sa at han kunne jo sjekke livmortappen min, og det takket jeg ja til. Han satte i gang å undersøkte. Så sa han: ”Ja, du har 2 cm åpning du. Tror jeg må bestille en øyeblikkelig scan av deg”. Så der låg jeg på undersøkelsesbenken med store øyne og samboer satt likblek i en stol ved siden av. Jeg spurte jordmor som var der inne om dette betydde at fødselen var i gang, men hun sa at en kunne gå lenge med åpning. Legen sa at jeg kunne ringe han dagen etter for å få resultatet på målingen av bekkenet mitt.

 

Etter måling av bekkenet gikk jeg og samboeren opp for å snakke med jordmoren, som skulle fortelle oss hva vi skulle gjøre hvis noe skulle skje. Når vi satt å snakket med henne kjente jeg at mensmurringene var sterkere og de kom litt takvis. Jeg fortalte henne det, og hun sa at jeg kunne ta tiden på de. Jeg satt med stoppeklokken på mobilen imens jeg pratet med henne. Jeg registrerte 4 min mellomrom. Hun sa at det kunne hende at det var fordi han hadde kjent på livmortappen min og kanskje irritert den litt. Så murringene kunne avta igjen. Men hun skulle purre på resultatet på målingen av bekkenet mitt, sånn i tilfelle om noe skulle skje. Hun sa at vi kunne ta oss en tur opp i kantinen og spise litt, for så å komme ned igjen om en times tid. Vi gjorde som hun sa, og etter en time synes jeg at takene i magen var sterkere. Det var en ny jordmor som tok imot meg nå og hun satte på meg en ctg måling. Den viste at jeg hadde regelmessige rier. Hun sjekket åpning og då hadde jeg fått 3 cm. Nå er det i gang tenkte vi!!! Kanskje vi har en baby her i morgen! Samboer måtte hjem for å pakke sjukehusbaggen. De sa at jeg kunne sikkert være med hjem å gjøre det, men jeg bestemte meg for å bli igjen. Resultatet av målingen av bekkenet viste at jeg fint kunne gjennomføre en setefødsel.

 

Jeg fikk en fødestue å oppholde meg i. Imens jeg gikk rundt med en støttestol forklarte jordmoren min alt som kom til å skje. Hun viste med tangen som de kom til å måtte bruke på hodet siden det var en setefødsel. Jeg kjente at riene tok seg opp, så vi bestemte oss for å sette klyster og bestille epiduraen som jeg MÅTTE ha for å gjennomføre en setefødsel. Klokken var 19.30 og jeg var ferdig med å ta klysteret. Jordmor kjente på åpningen min, da var det 4 cm. Jaja, dette går jo fram dette tenkte jeg. Jeg la med ned på sengen for å slappe litt av mens jordmor skulle hente kvelds. Imens jeg låg der kjente jeg et voldsomt press nedover og jeg tenkte: ”ånei, nå gjør jeg i buksa!” Og plutselig begynte det å fosse ut vann! Jeg plinget på jordmoren, men inn kom en barnepleier. Vannet gikk!!! Jeg må ha epiduralen!!! Barnepleieren tok det helt med ro, jeg tror ikke hun var informert om at barnet låg i seteleie. Så kom jordmoren inn med kveldsen. Vannet gikk!!! Ropte jeg til henne. Hun fikk store øyner og fant fram telefonen for å ringe til legen. Assistentlegen kom inn for å sette en elektrode på rumpen på babyen, men hun klarte det ikke. Hun låg for langt oppe i bekkenet. Det gjorde skikkelig vondt nå og jeg kjente at her går det fort i svingene. Assistentlegen sa at jeg hadde ca 5 cm åpning. Jeg ringte til samboer og sa at han måtte komme med en gang for vannet hadde gått! Han var heldigvis på veg. 5 min etterpå kom legen inn for å forsøke å sette på elektroden på rumpen. Hun klarte det og sa at jeg hadde 8 cm åpning. Jeg kjente at jeg fikk panikk. Hvor er epiduralen som jeg må ha for å føde i sete!?!? De fortalte meg at det var et krisetilfelle nede på akutten med de hadde ringt til reserven som kunne sette epidural. De bestemte seg for å legge meg i fødesengen. Heldigvis kom samboer nå. Men det var fult kaos inne på fødestuen. Det var ca 10 stk som sprang og stresset rundt, for ingenting var klart for en setefødsel enda. Det var en haug med jordmødre der inne som prøvde å sette veneflon i handen min, men de var helt stresset og stakk feil hele tiden. Til slutt var det en jordmor som klarte det. Legen skulle til å gå ut og da fikk jeg en ny ri, men denne gangen begynte kroppen og presse! Jeg ropte til jordmor at jeg må presse! Hun ropte til legene at de kunne ikke gå for jeg følte at jeg måtte presse. Hun sjekket åpningen igjen og da hadde jeg 10 cm!!! Da kom anestesilegen inn som skulle sette epiduralen, men han bare snudde i døren for nå var det for sent. Jeg kjente at panikken tok meg. Alle hadde jo sagt at jeg ikke hadde noe valg, at jeg MÅTTE ha epidural og det må jo være en grunn til det! Legen satte litt lokalbedøvelse i underlivet. Og sa at på neste ri skulle jeg få presse. Da rien kom presset jeg som bare det, og det var befriende. På neste presseri kjente jeg at jeg revnet nedentil og jeg fikk panikk. ”ånei, nå revner jeg” sa jeg til legen. Men da sa legen: ”Jeg klippet deg”. Jeg var veldig lettet over dette, for da visste jeg at jeg ikke kom til å revne slik hver gang jeg presset. Det tok et par pressrier til og klokken 20.30 kom lille Tyra til verden! Hun var helt nydelig! Hun var 3260gram, 49 cm (ikke optimal måling pga seteleie) og 36,5 cm rundt hodet. Fødselen gikk kjempe fort og føltes litt dramatisk siden jeg ikke fikk noe bedøvelse og hu kom med rumpen først. Fra 4 cm til hun var ute tok det bare 1 time. Men jeg sitte igjen med en god følelse i forhold til selve fødselen.

 

Etterpå fikk jeg mye smerter. Smerter som var vondere enn fødselen. De fant ut at det hadde sprukket et blodkar mellom endetarmen og kjedeveggen. Dette var veldig sjeldent. Jeg måtte ned på operasjonsstuen etter 3 timer i smertehelvete. Jeg mistet mye blod under fødsel og operasjon, så jeg måtte ligge på sjukehuset i en uke og få blodoverføring. Dette var en veldig tung og slitsom uke med mye bekymringer. Men jeg fikk til slutt komme hjem og det var veldig deilig! Nå storkoser vi oss sammen med Tyra! Hun er bare helt fantastisk!  

 
Tusen takk for at dere ville dere historiene med meg. Det gjør det så mye lettere å høre hvordan det har gått med andre, og at det faktisk kan gå bra med setefødsel. Har hørt så mye skummelt om det. Familien anbefaler meg keisersnitt uansett, men jeg er fast bestemt på å føde vanlig om det er trygt. Det blir spennende å se om bekkenet mitt er bredt nok om to uker. Kanskje jeg kan klare å roe meg litt nå og ikke tenke så mye på det, heller ta det som det kommer. Takk skal dere ha! :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp