Hehe, det går greit at det skled utLa meg føye til i setningen over som du ikke forstod :"når barnet når en viss alder". Og denne alderen mener jeg barn når i forskjellig alder. For min del går det ikke på manglende lyst til å være hjemme med barnet hvis jeg hadde følt det var det beste for ham, han er selvfølgelig det viktigste for oss begge to og ingenting vi nedprioriterer. Jeg ser også på meg selv som en normalt oppegående mor, kjeder meg ikke med gutten, har ikke hastverk med å ut i arbeidslivet sånn sett og har heller ikke liten tro på det jeg kan tilby tassen av aktiviteter. Vi hadde også hatt råd til at jeg kunne gått hjemme så lenge jeg ville. Men jeg har stor tro på sosialisering fra tidlig alder, jeg har stor tro på utdanningen til de pedagogiske lederne i barnehagen og tar meg gang på gang i å bli imponert over kreativiteten på aktiviteter og ting de gjør i barnehager. Dette er de utdannet på og dette kan de! Jeg er realistisk nok til å innse at jeg ikke kan stille med et matchende tilbud![]()
Du skriver: "Men selv om det er et utadvendt og trygt barn tror jeg alikevel ikke det har vondt av å være hjemme litt lengre." Vel - jeg tror ikke dette barnet har vondt av å starte i barnehage heller - det er blant annet der vi er uenige
Tror du forresten dette er er så sårbart tema? Jeg tolker det bare som at det er et tema som engasjerer jeg, barna våre er jo det viktigste vi har
Uups, litt bort fra det opprinnelige separasjonsangsttemaet ja...
PS. skriver på mobil så ble nok litt usammenhengende dette innlegget.
Sent from my iPhone using Tapatalk