Separasjonsangst!

La meg føye til i setningen over som du ikke forstod :"når barnet når en viss alder". Og denne alderen mener jeg barn når i forskjellig alder. For min del går det ikke på manglende lyst til å være hjemme med barnet hvis jeg hadde følt det var det beste for ham, han er selvfølgelig det viktigste for oss begge to og ingenting vi nedprioriterer. Jeg ser også på meg selv som en normalt oppegående mor, kjeder meg ikke med gutten, har ikke hastverk med å ut i arbeidslivet sånn sett og har heller ikke liten tro på det jeg kan tilby tassen av aktiviteter. Vi hadde også hatt råd til at jeg kunne gått hjemme så lenge jeg ville. Men jeg har stor tro på sosialisering fra tidlig alder, jeg har stor tro på utdanningen til de pedagogiske lederne i barnehagen og tar meg gang på gang i å bli imponert over kreativiteten på aktiviteter og ting de gjør i barnehager. Dette er de utdannet på og dette kan de! Jeg er realistisk nok til å innse at jeg ikke kan stille med et matchende tilbud ;)

Du skriver: "Men selv om det er et utadvendt og trygt barn tror jeg alikevel ikke det har vondt av å være hjemme litt lengre." Vel - jeg tror ikke dette barnet har vondt av å starte i barnehage heller - det er blant annet der vi er uenige :)

Tror du forresten dette er er så sårbart tema? Jeg tolker det bare som at det er et tema som engasjerer jeg, barna våre er jo det viktigste vi har :)

Uups, litt bort fra det opprinnelige separasjonsangsttemaet ja...

PS. skriver på mobil så ble nok litt usammenhengende dette innlegget.
Hehe, det går greit at det skled ut;) Enig i mye av det du skriver.


Sent from my iPhone using Tapatalk
 
Optimisthoppa..jeg forstår ikke helt .. for hvis du har tro på deg selv at du klarer det, samt har økonomi til det, og egentlig har lyst til å barnet hjemme litt lengre, hva er det da som hindrer deg i det? (Siden du skrev i tidligere at du ikke hadde mulighet). Bare lurer.

Ikke misforstå meg dit hen at jeg ikke liker barnehage generelt, jeg har tro på det som konsept, og har to barn på 4.5 og 6 som stortrives i barnehagen! :) Men jeg syns det er så trist at staten har indoktrinert oss med at barnehagen er bedre enn oss selv til å ta seg av barna våre enn oss selv, og det helst fra de er så små som 10-12 mnd??!! Og i tillegg skremmer det meg at så mange familier faktisk tror på det! Når barnet er så lite trenger det ikke pedagogisering det trenger trygghet og få dekket sine basale behov.

Du skriver om viktigheten av sosialisering fra tidlig alder, det er faktisk fullt mulig å tilfredsstille barna på den sosiale biten på andre måter enn gjennom barnehagen! Det er ikke så mye som folk tror som skal til når de er så små. Mange inntrykk skal bearbeides, og det er lett å bli overstimulert også. Utdannede pedagogiske ledere er bra, men nå er det faktisk slik (iallefall i barnehagen der ungene mine går) at det er stor mangel på ped.ledere! Og 80% av de ansatte er uten pedagogisk utdanning, dvs. assistenter uten utdanning, inkludert utlendinger som kan svært begrenset med norsk og unge jenter på 19 som skal ha seg et "friår" fra utdannelsen og egentlig ikke har noe særlig forhold til barn. Mangel på personale er også en reel fakta, noe som går utover kapasiteten til å ta seg av hver enkelt barn.

Ja, jeg tror dette er et sårbart tema for mange! Jeg tror det stikker litt for mange fordi det rokker ting med følelsene dems - de gjerne har tatt et valg de egentlig ikke er 100% tilfreds med. Du skrev jo selv at "dette kunne jeg spart meg for å skrive" i ett av de første innleggene til meg, og dette tolker jeg dit hen at du syns emnet er så følsomt at du helst vil unngå å diskutere det.
 
Optimisthoppa..jeg forstår ikke helt .. for hvis du har tro på deg selv at du klarer det, samt har økonomi til det, og egentlig har lyst til å barnet hjemme litt lengre, hva er det da som hindrer deg i det? (Siden du skrev i tidligere at du ikke hadde mulighet). Bare lurer.

Ikke misforstå meg dit hen at jeg ikke liker barnehage generelt, jeg har tro på det som konsept, og har to barn på 4.5 og 6 som stortrives i barnehagen! :) Men jeg syns det er så trist at staten har indoktrinert oss med at barnehagen er bedre enn oss selv til å ta seg av barna våre enn oss selv, og det helst fra de er så små som 10-12 mnd??!! Og i tillegg skremmer det meg at så mange familier faktisk tror på det! Når barnet er så lite trenger det ikke pedagogisering det trenger trygghet og få dekket sine basale behov.

Du skriver om viktigheten av sosialisering fra tidlig alder, det er faktisk fullt mulig å tilfredsstille barna på den sosiale biten på andre måter enn gjennom barnehagen! Det er ikke så mye som folk tror som skal til når de er så små. Mange inntrykk skal bearbeides, og det er lett å bli overstimulert også. Utdannede pedagogiske ledere er bra, men nå er det faktisk slik (iallefall i barnehagen der ungene mine går) at det er stor mangel på ped.ledere! Og 80% av de ansatte er uten pedagogisk utdanning, dvs. assistenter uten utdanning, inkludert utlendinger som kan svært begrenset med norsk og unge jenter på 19 som skal ha seg et "friår" fra utdannelsen og egentlig ikke har noe særlig forhold til barn. Mangel på personale er også en reel fakta, noe som går utover kapasiteten til å ta seg av hver enkelt barn.

Ja, jeg tror dette er et sårbart tema for mange! Jeg tror det stikker litt for mange fordi det rokker ting med følelsene dems - de gjerne har tatt et valg de egentlig ikke er 100% tilfreds med. Du skrev jo selv at "dette kunne jeg spart meg for å skrive" i ett av de første innleggene til meg, og dette tolker jeg dit hen at du syns emnet er så følsomt at du helst vil unngå å diskutere det.
Nå var det Sandbakk som skrev at du kunne spart deg for det;) Og ja, når jeg skriver om at jeg tror gutten min har en periode med separasjonsangst nå,så er det unødvendig å få det slengt ut ala " tenkt når han begynner i bhg" Det var ikke det jeg lurte på...Som nevnt før så skulle jeg gjerne ventet til han var halvannet år, men jeg er en av de som faktisk ikke har et valg. Er ikke alle som har en mann som tjener fett, så fruen kan gå hjemme. Vi klarer oss overhodet ikke på mindre enn 2 inntekter. Så med mindre du synes det er bedre at vi ikke får mat på bordet enn at gutten min må i bhg så foreslår jeg at vi ender diskusjonen og bare er enig om at dette har vi ulike syn på.....:)
 
Optimisthoppa..jeg forstår ikke helt .. for hvis du har tro på deg selv at du klarer det, samt har økonomi til det, og egentlig har lyst til å barnet hjemme litt lengre, hva er det da som hindrer deg i det? (Siden du skrev i tidligere at du ikke hadde mulighet). Bare lurer.

Ikke misforstå meg dit hen at jeg ikke liker barnehage generelt, jeg har tro på det som konsept, og har to barn på 4.5 og 6 som stortrives i barnehagen! :) Men jeg syns det er så trist at staten har indoktrinert oss med at barnehagen er bedre enn oss selv til å ta seg av barna våre enn oss selv, og det helst fra de er så små som 10-12 mnd??!! Og i tillegg skremmer det meg at så mange familier faktisk tror på det! Når barnet er så lite trenger det ikke pedagogisering det trenger trygghet og få dekket sine basale behov.

Du skriver om viktigheten av sosialisering fra tidlig alder, det er faktisk fullt mulig å tilfredsstille barna på den sosiale biten på andre måter enn gjennom barnehagen! Det er ikke så mye som folk tror som skal til når de er så små. Mange inntrykk skal bearbeides, og det er lett å bli overstimulert også. Utdannede pedagogiske ledere er bra, men nå er det faktisk slik (iallefall i barnehagen der ungene mine går) at det er stor mangel på ped.ledere! Og 80% av de ansatte er uten pedagogisk utdanning, dvs. assistenter uten utdanning, inkludert utlendinger som kan svært begrenset med norsk og unge jenter på 19 som skal ha seg et "friår" fra utdannelsen og egentlig ikke har noe særlig forhold til barn. Mangel på personale er også en reel fakta, noe som går utover kapasiteten til å ta seg av hver enkelt barn.

Ja, jeg tror dette er et sårbart tema for mange! Jeg tror det stikker litt for mange fordi det rokker ting med følelsene dems - de gjerne har tatt et valg de egentlig ikke er 100% tilfreds med. Du skrev jo selv at "dette kunne jeg spart meg for å skrive" i ett av de første innleggene til meg, og dette tolker jeg dit hen at du syns emnet er så følsomt at du helst vil unngå å diskutere det.

Nå blander du sammen alt jeg og Sandbakk har skrevet så da forstår jeg at du blir forvirret... Tror ikke jeg gidder å gjenta alt så du får heller gå opp igjen og lese og så lese din egen post ;) Og kanskje jeg er heldig med barnehagen vi har fått plass i, der er det flust av pedagogiske ledere. En fantastisk barnehage som er den mest populære her. Du har nok rett i at ikke alle er heldige å få plass i en sånn bhg og det er jo med på å farge valget man tar.

Men hovedpoenget mitt er at dette er ikke A4!! For noen er barnehage den beste løsningen allerede nå ved 1 år uten at man vil bli stemplet som at man ikke ha lyst til å være med ungen sin. Og vi som velger dette er faktisk ikke indoktrinert (!). Det er nok disse stemplene som vekker mest følelser hos folk og ikke nødvendigvis at man er usikker på valget sitt. Synes man skal være åpen for at andres løsninger kan være det beste for dem selv om man selv velger å gjøre dette på en annen måte. Og ha tillit til at de faktisk har tatt alle overveininger like nøye som du har tatt uten å være indoktrinert, eller ha dårlig selvtillit på egne foreldreevner osv. Jeg mener gutten min får mer enn nok trygghet og kjærlighet når han starter i bhg til høsten og er 13 mnd, hos oss på morgen og ettermiddag og i helger/på fridager og med bhgpersonalet på dagtid på hverdager :) Hadde jeg tvilt på det ville jeg blitt hjemme lenger jeg og...

Skulle selvfølgelig ønske alle hadde muligheten til å ta dette valget uavhengig av økonomi da sånn som vi er heldig nok til å kunne gjøre. Vi har jo også vært beviste til å vente med barn til vi var i denne situasjonen. Ikke bra hvis man føler barnet ikke er klart og allikevel må sende i bhg. Dét er jeg helt enig i. Men mange har ikke noe valg dessverre.
 
Back
Topp