Guest
Hei,
Babyen vår på 8 mnd har de siste, tja, 2 mnd utviklet trekk som jeg har skjønt kan være separasjonsangst. Jeg og barnefar har bodd fra hverandre de siste 2 mnd, men han er mye sammen med henne på dagtid og de har et godt bånd seg i mellom. Problemene er verst når jeg er alene med henne.
Det begynte med at hun ble klengete og gråt når jeg forlot rommet dersom jeg var litt mye til og fra en dag (feks fordi jeg holdt på å pakke til en ferie). Dette gikk over når pakkingen var ferdig. Senere har hun igjen begynt med det samme, men uten at det er i en stresset situasjon, det skjer bare jeg går i naborommet, og noen ganger så rekker jeg bare snu meg før hun begynner å gråte fortvilet. Dette er ingen sutring eller klage-gråt, det er skikkelig hjerteskjærende fortvilet gråt som forteller meg at hun er livredd fordi jeg går ifra henne. Jeg har ved noen få anledninger prøvd barnepassen på treningssenteret mitt, det går bra så lenge hun har andre barn å se på, men har opplevd flere ganger at hun begynner å gråte i det hun ser meg igjen..
De siste ukene har det dessverre eskalert til å gå ut over nattesøvnen... Vi har innarbeidet et fast leggerituale som jeg bruker hver kveld til ca samme tid (justerer litt tidligere om hun er veldig trøtt), hun er i seng ca 18:30 - 19, og hun har klart å sovne selv siden hun var 2 mnd. Nå har situasjonen snudd, enten så er hun så stuptrøtt at hun sovner ved puppen og så er det bare å legge henne, eller så gråter hun så snart jeg går bort til døra. Oftere og oftere så tar det opp i 2 timer å få henne til å sove, og da er vi utslitte begge to, både hun og jeg. Jeg har prøvd å gjøre slik vi har gjort tidligere om hun ikke sovnet med en gang eller våknet i løpet av natta;
1) å gå inn når hun gråter/klager og gi henne smokken igjen (men hun spytter den bare ut igjen og gråter når jeg går, for det er jo ikke smokken hun savner),
2) jeg har prøvd å sitte stille ved siden av og lese/holde og stryke/se på henne (da leker hun litt, prøver å strekke seg etter meg og begynner til slutt å gråte like fortvilet som om jeg ikke var i rommet),
3) jeg har ammet en ekstra gang (er egentlig nede i kun 1 gang om natten, men nå har jeg økt til 2 ganger pga dette. Noen ganger sovner hun ved puppen, andre ganger blir hun like redd igjen når jeg går)
4) jeg har tatt henne opp og trøstet i armene mine, da roer hun seg, men begnner å gråte igjen så snart hun skjønner at jeg skal legge ho ned igjen om hun fortsatt er våken.
5) jeg har omtrent stått på hodet i sprinkelsengen fordi hun vil helst ha ansiktet mitt helt opp i sitt eget, dette roer henne men hun sovner ikke (og ikke har jeg lyst å bruke det som sovemedisin heller..hehe)
Det eneste som har fungert så langt er å enten amme henne i søvn, eller å bysse/vugge henne i søvn i armene mine... Er det noe annet jeg kan gjøre, eller er det bare slik det må være?
Babyen vår på 8 mnd har de siste, tja, 2 mnd utviklet trekk som jeg har skjønt kan være separasjonsangst. Jeg og barnefar har bodd fra hverandre de siste 2 mnd, men han er mye sammen med henne på dagtid og de har et godt bånd seg i mellom. Problemene er verst når jeg er alene med henne.
Det begynte med at hun ble klengete og gråt når jeg forlot rommet dersom jeg var litt mye til og fra en dag (feks fordi jeg holdt på å pakke til en ferie). Dette gikk over når pakkingen var ferdig. Senere har hun igjen begynt med det samme, men uten at det er i en stresset situasjon, det skjer bare jeg går i naborommet, og noen ganger så rekker jeg bare snu meg før hun begynner å gråte fortvilet. Dette er ingen sutring eller klage-gråt, det er skikkelig hjerteskjærende fortvilet gråt som forteller meg at hun er livredd fordi jeg går ifra henne. Jeg har ved noen få anledninger prøvd barnepassen på treningssenteret mitt, det går bra så lenge hun har andre barn å se på, men har opplevd flere ganger at hun begynner å gråte i det hun ser meg igjen..
De siste ukene har det dessverre eskalert til å gå ut over nattesøvnen... Vi har innarbeidet et fast leggerituale som jeg bruker hver kveld til ca samme tid (justerer litt tidligere om hun er veldig trøtt), hun er i seng ca 18:30 - 19, og hun har klart å sovne selv siden hun var 2 mnd. Nå har situasjonen snudd, enten så er hun så stuptrøtt at hun sovner ved puppen og så er det bare å legge henne, eller så gråter hun så snart jeg går bort til døra. Oftere og oftere så tar det opp i 2 timer å få henne til å sove, og da er vi utslitte begge to, både hun og jeg. Jeg har prøvd å gjøre slik vi har gjort tidligere om hun ikke sovnet med en gang eller våknet i løpet av natta;
1) å gå inn når hun gråter/klager og gi henne smokken igjen (men hun spytter den bare ut igjen og gråter når jeg går, for det er jo ikke smokken hun savner),
2) jeg har prøvd å sitte stille ved siden av og lese/holde og stryke/se på henne (da leker hun litt, prøver å strekke seg etter meg og begynner til slutt å gråte like fortvilet som om jeg ikke var i rommet),
3) jeg har ammet en ekstra gang (er egentlig nede i kun 1 gang om natten, men nå har jeg økt til 2 ganger pga dette. Noen ganger sovner hun ved puppen, andre ganger blir hun like redd igjen når jeg går)
4) jeg har tatt henne opp og trøstet i armene mine, da roer hun seg, men begnner å gråte igjen så snart hun skjønner at jeg skal legge ho ned igjen om hun fortsatt er våken.
5) jeg har omtrent stått på hodet i sprinkelsengen fordi hun vil helst ha ansiktet mitt helt opp i sitt eget, dette roer henne men hun sovner ikke (og ikke har jeg lyst å bruke det som sovemedisin heller..hehe)
Det eneste som har fungert så langt er å enten amme henne i søvn, eller å bysse/vugge henne i søvn i armene mine... Er det noe annet jeg kan gjøre, eller er det bare slik det må være?