Separasjonsangst og besteforeldre

Timian

Elsker forumet
Har deres små separasjonsangst? Hvordan takler dere det?

Min har for så vidt vært skeptisk til fremmede siden han var 4 måneder, men nå er han helt ekstremt mammadalt. Hyler og klamrer seg til bena mine hvis jeg setter ham ned på gulvet, kommer krypende etter mens tårene spruter hvis jeg våger meg på do uten at han er med. Krise hvis han våkner uten at jeg er i nærheten, han gråter i en halvtime selv om faren er der.

Han har vært livredd for besteforeldrene sine fram til nå. Han koser seg med å leke med dem hvis jeg er i nærheten (begge er proffe lekere, de jobber i barnehage og SFO). Å ha barnevakt er en annen sak, han gråter mye etter at vi foreldre har dratt. Eneste måten å hindre at han gråter hele tiden er at farmor bærer i bæresele og farfar synger og spiller gitar. De har veldig veldig lyst til å være sammen med ham, så de bærer og synger i 3 timer i strekk :D

Han er så stor nå at jeg tenker at det vil være bra for ham å knytte seg til litt flere. Men det kan umulig være bra for ham å føle seg så forlatt som han tydeligvis gjør noe særlig ofte? Synes det er vanskelig å veie korttids- og langtidsulemper og fordeler mot hverandre.. Har dere noen tanker?
 
Last edited:
Går og venter på den skepsisen ovenfor fremmede og folk han ikke ser hver dag som "alle" snakker om kommer i 9-10 måneders alderen men her eier han ikke noe skepsis tydeligvis. Eneste er at han gråter hysterisk om andre enn jeg legger han. Og pleier å kikke etter meg går jeg ut av rommet men lar seg lett avlede av gubben. Har desverre ikke så mange gode råd annet enn at det nok går over :)
 
Går og venter på den skepsisen ovenfor fremmede og folk han ikke ser hver dag som "alle" snakker om kommer i 9-10 måneders alderen men her eier han ikke noe skepsis tydeligvis. Eneste er at han gråter hysterisk om andre enn jeg legger han. Og pleier å kikke etter meg går jeg ut av rommet men lar seg lett avlede av gubben. Har desverre ikke så mange gode råd annet enn at det nok går over :)
Ikke opplevd nå skepsis her heller enda,lisja er 9mnd i dag:)
Håper i såfall d går fort over hvis d skjer:)
 
Hmm... Her hadde frøkna en periode ved 6/7 måneders alder hvor hun var veldig skeptisk.hu gråt da hun så enkelte fam.medlemmer. eldre mennesker! Om jeg lot andre holde henne så hun på meg å gråt da hun ville være hos meg. Nå så smiler hun til alle og har ingenting imot å bli holdt av hvem som helst :)
 
Vår lille har vært "fremmedskeptisk" nesten hele tida, faktisk. Aller helst vil hun være på meg, pappan er ok på dagtid og på kvelden er det lett gråting hvis ikke jeg har henne. Hos oss funker det av og til at besteforeldre / tanter og onkler holder henne litt hvis vi har ligget over der, evt. de har ligget over hos oss, slik at de er der neste morgen også, fra starten av. Hun trenger tid på å slippe andre innpå seg, m.a.o. Vi har bare måttet godta dette og prøver derfor å planlegge hele helger med besteforeldre fremfor svippturer. Da rekker hun å bli trygg og vi kan få litt avlastning... ;-) Men aller helst vil hun henge på min skulder og leke med andre derfra. :p Etter hun nå har tilbragt en del tid med besteforeldrene på denne måten, med god tid hver gang, begynner hun så smått å bli mindre skeptisk til dem. Men her er det altså ikke snakk om at andre enn pappan og meg kan løfte henne opp / holde henne med mindre vi har tatt tida godt til hjelp først.
 
Min har hatt enkelte han ofte har vært skeptisk til, feks farfar og morfar. Men han trenger stort sett bare noen minutter før han er trygg. Det er begynt å gå over nå, men han er ikke så glad i andre babyer som blir for nærgående eller høylytte :p Han er skikkelig klengete for tiden, vil bare klatre på meg hele dagen, vil ikke leke alene. Mye sutring :(
 
Vår lille har vært "fremmedskeptisk" nesten hele tida, faktisk. Aller helst vil hun være på meg, pappan er ok på dagtid og på kvelden er det lett gråting hvis ikke jeg har henne. Hos oss funker det av og til at besteforeldre / tanter og onkler holder henne litt hvis vi har ligget over der, evt. de har ligget over hos oss, slik at de er der neste morgen også, fra starten av. Hun trenger tid på å slippe andre innpå seg, m.a.o. Vi har bare måttet godta dette og prøver derfor å planlegge hele helger med besteforeldre fremfor svippturer. Da rekker hun å bli trygg og vi kan få litt avlastning... ;-) Men aller helst vil hun henge på min skulder og leke med andre derfra. :p Etter hun nå har tilbragt en del tid med besteforeldrene på denne måten, med god tid hver gang, begynner hun så smått å bli mindre skeptisk til dem. Men her er det altså ikke snakk om at andre enn pappan og meg kan løfte henne opp / holde henne med mindre vi har tatt tida godt til hjelp først.
Høres akkurat ut som vår lille! Godt å se at det ikke bare er han som er sånn!
 
Min har hatt enkelte han ofte har vært skeptisk til, feks farfar og morfar. Men han trenger stort sett bare noen minutter før han er trygg. Det er begynt å gå over nå, men han er ikke så glad i andre babyer som blir for nærgående eller høylytte :p Han er skikkelig klengete for tiden, vil bare klatre på meg hele dagen, vil ikke leke alene. Mye sutring :(
Kjenner igjen den klatringa, ja...

Er litt misunnelig på alle med blide, sosiale barn, faktisk. Men skepsis er jo sunt , så det så :D
 
Kjenner igjen den klatringa, ja...

Er litt misunnelig på alle med blide, sosiale barn, faktisk. Men skepsis er jo sunt , så det så :D
Jaa syns det er litt ekkelt å være sammen med andre hvis han bare er sur, for da får jo de et dårlig inntrykk av han :p Og han er jo egentlig herlig på så mange måter, men det får jo aldri andre se :-/
 
Jaa syns det er litt ekkelt å være sammen med andre hvis han bare er sur, for da får jo de et dårlig inntrykk av han :p Og han er jo egentlig herlig på så mange måter, men det får jo aldri andre se :-/
Nemlig... var en stund da andre bare fikk se ham smile på bilder :D
Får også så mye kommentarer på at han er "mammadalt". Er det galt at en baby er sterkt knyttet til mammaen sin? Hva skal jeg gjøre med det da, sette ham ned på gulvet og la ham hyle?
 
Nemlig... var en stund da andre bare fikk se ham smile på bilder :D
Får også så mye kommentarer på at han er "mammadalt". Er det galt at en baby er sterkt knyttet til mammaen sin? Hva skal jeg gjøre med det da, sette ham ned på gulvet og la ham hyle?
Tenker at det bare er viktigere at man møter behovet deres hvis de har sterkt behov for kontakt. Så blir de forhåpentligvis bare veldig trygge når de blir litt eldre :) Selv om det er fristende å prøve og få de "avvent"... :p
 
Back
Topp