Timian
Elsker forumet
Har deres små separasjonsangst? Hvordan takler dere det?
Min har for så vidt vært skeptisk til fremmede siden han var 4 måneder, men nå er han helt ekstremt mammadalt. Hyler og klamrer seg til bena mine hvis jeg setter ham ned på gulvet, kommer krypende etter mens tårene spruter hvis jeg våger meg på do uten at han er med. Krise hvis han våkner uten at jeg er i nærheten, han gråter i en halvtime selv om faren er der.
Han har vært livredd for besteforeldrene sine fram til nå. Han koser seg med å leke med dem hvis jeg er i nærheten (begge er proffe lekere, de jobber i barnehage og SFO). Å ha barnevakt er en annen sak, han gråter mye etter at vi foreldre har dratt. Eneste måten å hindre at han gråter hele tiden er at farmor bærer i bæresele og farfar synger og spiller gitar. De har veldig veldig lyst til å være sammen med ham, så de bærer og synger i 3 timer i strekk
Han er så stor nå at jeg tenker at det vil være bra for ham å knytte seg til litt flere. Men det kan umulig være bra for ham å føle seg så forlatt som han tydeligvis gjør noe særlig ofte? Synes det er vanskelig å veie korttids- og langtidsulemper og fordeler mot hverandre.. Har dere noen tanker?
Min har for så vidt vært skeptisk til fremmede siden han var 4 måneder, men nå er han helt ekstremt mammadalt. Hyler og klamrer seg til bena mine hvis jeg setter ham ned på gulvet, kommer krypende etter mens tårene spruter hvis jeg våger meg på do uten at han er med. Krise hvis han våkner uten at jeg er i nærheten, han gråter i en halvtime selv om faren er der.
Han har vært livredd for besteforeldrene sine fram til nå. Han koser seg med å leke med dem hvis jeg er i nærheten (begge er proffe lekere, de jobber i barnehage og SFO). Å ha barnevakt er en annen sak, han gråter mye etter at vi foreldre har dratt. Eneste måten å hindre at han gråter hele tiden er at farmor bærer i bæresele og farfar synger og spiller gitar. De har veldig veldig lyst til å være sammen med ham, så de bærer og synger i 3 timer i strekk
Han er så stor nå at jeg tenker at det vil være bra for ham å knytte seg til litt flere. Men det kan umulig være bra for ham å føle seg så forlatt som han tydeligvis gjør noe særlig ofte? Synes det er vanskelig å veie korttids- og langtidsulemper og fordeler mot hverandre.. Har dere noen tanker?
Last edited: