Senabort pga alvorlige avvik

[Totlaaa]

Hei!
Jeg skal gjennomføre en abort i morgen på sykehuset. Vi fikk på søndag og mandag vite at lille frøkna i magen hadde flere alvorlige avvik på UL. Cyster i hjernen, væske i ryggmargen, utposning ved navlen, inndratt hake og generelt liten i forhold til hvor langt jeg skulle vært. Så de mistenkte trisomi 18.

I følge menstermin skulle jeg vært 14+6 i dag og i forhold til UL når jeg var 11+6 så ble jeg satt tilbake 6 dager til 11 uker - så 14+0 i dag. Vi fikk tatt fostervannsprøve i går på sykehuset ettersom vi bestemte oss for abort pga sterk mistanke om trisomi 18, så jeg fikk første pillen i går for å svekke morkaka.

i morgen blir jeg innlagt på sykehuset for abort med cytotec, og pga corona får jeg ikke lov å ha med partner og skal gjennom ett helvette helt alene...

Det jeg egentlig lurer litt på, er det noen som har opplevd lignende som fikk tatt Nipt-test ved neste svangerskap? Jeg har ikke diskutert det med lege eller dem på sykehuset, for det var mer enn nok som surret i hodet mitt i går, men vi vil jo så gjerne ha en lillesøster eller lillebror til 2 åringen vår. Vet jeg får mer oppfølging neste gang, men jeg er bare 30år så Nipt test er vel ikke vanlig heller. Vet jeg kan bestille testsett selv, men hadde vært greit om noen evt hadde erfaring..

Vet ikke når vi prøver igjen og vet heller ikke hvordan alt påvirker psyken fremover, men håper vi kommer oss gjennom dette til slutt.

 

[Veivalsa]

Kjære deg, så vondt dette må være. jeg er først dypt sjokkert over at du ikke skal få ha med partneren din!!!!! En senabort er jo en form for fødsel det også, og det gir jo ingen mening at man ikke her skal få ha med seg partner gjennom prosessen. Jeg vet for øvrig om par som har fått være med begge to nå nylig gjennom dette, og det på sykehus med høyt smittetrykk, så det er utrolig rart at du ikke skal få ha med deg noen..

Uansett - etter en senabort pga vekstavvk har du utvilsomt krav på oppfølging hos fostermedisin i neste svangerskap. Når du blir gravid igjen skal du be lege om å henvise deg til fostermedisin grunnet historikken din, og da vil du kunne få tilbud om nipt om du ønsker det. Men spør gjerne på sykehuset også så du er helt sikker.

Her kan man lese hvem som har rett til utvidet fosterdiagnostikk slik det er nå, og det gjelder kvinner som har hatt baby med avvik tidligere, uavhengig av din alder.
Under «hvem har rett til fosterdiagnostikk»:

• kvinnen selv eller partneren tidligere har fått et barn eller foster med alvorlig sykdom eller utviklingsavvik

https://www.helsenorge.no/undersoke...nostikk/#hvem-far-tilbud-om-fosterdiagnostikk

Sender gode tanker for tiden som kommer

 

[Vanillaflower]

Hei!
Jeg skal gjennomføre en abort i morgen på sykehuset. Vi fikk på søndag og mandag vite at lille frøkna i magen hadde flere alvorlige avvik på UL. Cyster i hjernen, væske i ryggmargen, utposning ved navlen, inndratt hake og generelt liten i forhold til hvor langt jeg skulle vært. Så de mistenkte trisomi 18.

I følge menstermin skulle jeg vært 14+6 i dag og i forhold til UL når jeg var 11+6 så ble jeg satt tilbake 6 dager til 11 uker - så 14+0 i dag. Vi fikk tatt fostervannsprøve i går på sykehuset ettersom vi bestemte oss for abort pga sterk mistanke om trisomi 18, så jeg fikk første pillen i går for å svekke morkaka.

i morgen blir jeg innlagt på sykehuset for abort med cytotec, og pga corona får jeg ikke lov å ha med partner og skal gjennom ett helvette helt alene...

Det jeg egentlig lurer litt på, er det noen som har opplevd lignende som fikk tatt Nipt-test ved neste svangerskap? Jeg har ikke diskutert det med lege eller dem på sykehuset, for det var mer enn nok som surret i hodet mitt i går, men vi vil jo så gjerne ha en lillesøster eller lillebror til 2 åringen vår. Vet jeg får mer oppfølging neste gang, men jeg er bare 30år så Nipt test er vel ikke vanlig heller. Vet jeg kan bestille testsett selv, men hadde vært greit om noen evt hadde erfaring..

Vet ikke når vi prøver igjen og vet heller ikke hvordan alt påvirker psyken fremover, men håper vi kommer oss gjennom dette til slutt.

SÅ utrolig vondt at du skal gjennom dette. Synes det høres fryktelig vanskelig ut at partner ikke får være med, det er jo en fødsel du skal gjennom på et vis
Jeg har selv en frisk datter fra 2013, en senabort p.g.a avvik i desember 19 og har i mitt nåværende svangerskap fått masse masse ekstra oppfølging. Jeg tok morkakeprøve da.
Sender over en stor dose styrke til å komme seg gjennom neste dagene og ukene.

 

[Verri29]

Hei!
Jeg skal gjennomføre en abort i morgen på sykehuset. Vi fikk på søndag og mandag vite at lille frøkna i magen hadde flere alvorlige avvik på UL. Cyster i hjernen, væske i ryggmargen, utposning ved navlen, inndratt hake og generelt liten i forhold til hvor langt jeg skulle vært. Så de mistenkte trisomi 18.

I følge menstermin skulle jeg vært 14+6 i dag og i forhold til UL når jeg var 11+6 så ble jeg satt tilbake 6 dager til 11 uker - så 14+0 i dag. Vi fikk tatt fostervannsprøve i går på sykehuset ettersom vi bestemte oss for abort pga sterk mistanke om trisomi 18, så jeg fikk første pillen i går for å svekke morkaka.

i morgen blir jeg innlagt på sykehuset for abort med cytotec, og pga corona får jeg ikke lov å ha med partner og skal gjennom ett helvette helt alene...

Det jeg egentlig lurer litt på, er det noen som har opplevd lignende som fikk tatt Nipt-test ved neste svangerskap? Jeg har ikke diskutert det med lege eller dem på sykehuset, for det var mer enn nok som surret i hodet mitt i går, men vi vil jo så gjerne ha en lillesøster eller lillebror til 2 åringen vår. Vet jeg får mer oppfølging neste gang, men jeg er bare 30år så Nipt test er vel ikke vanlig heller. Vet jeg kan bestille testsett selv, men hadde vært greit om noen evt hadde erfaring..

Vet ikke når vi prøver igjen og vet heller ikke hvordan alt påvirker psyken fremover, men håper vi kommer oss gjennom dette til slutt.

Alle mine tanker er hos dere

 

[Arkimedes]

Ååååå Varme klemmer til dere! Og fryktelig at du ikke får ha med partner. Jeg gjennomførte selv en senabort i uke 21 grunnet trisomi 18.

Med symptomer midt i nedstenging av landet i fjor og en samboer som kom direkte fra utlandet, fikk heller ikke jeg ha han med meg på fødselen. Men vi kjempet oss til å få se barnet sammen ute på parkeringsplassen for å ta endelig farvel. Dersom både du og han ønsker å se barnet, så kan de kanskje gjøre et slikt unntak for dere også?

Etter senaborten tok samboer og jeg blodprøve for å sjekke om vi var bærere av translokasjoner osv (som heldigvis er veldig veldig sjeldent), eller om det som skjedde var ren uflaks og helt tilfeldig. Vi fikk vite at det kun hadde skjedd ved tilfeldighet, og at vi hadde 1% sjanse for at det samme kunne skje igjen. Denne blodprøven får nok dere også tilbud om.

Så snart jeg ble gravid igjen, bestilte jeg time til fastlege asap. Hun sendte henvisning til Rikshospitalet slik at vi fikk valget mellom KUB, NIPT osv. Jeg takket ja til NIPT, og fikk ta blodprøven uke 11. Alt så bra ut denne gangen.

Sender deg en styrkeklem. All medfølelse til dere

 

[Totlaaa]

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.

 

[Verri29]

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.

Ååh fine du! Jeg gråter av det du skrev her! Jeg har så vondt av dere, men spesielt deg fordi det er din kropp dette går utover takk for at du deler og det er godt å vite at du ble tatt godt vare på og at samboeren fikk være med! Det skulle bare mangle!! Godt at det gikk så bra selvom det må ha vært en helt grusom opplevelse tenker masse på dere og er så glad for at du skal på en samtale i juni også ønsker jeg dere masse masse lykke til videre og lykke til når dere evt prøver igjen - når dere er klar for det! Ønsker dere ALT godt

 

[Arkimedes]

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.

Takk for at du oppdaterer oss Ble utrolig letta over å lese at partneren din fikk være med! Det har satt så dype spor i meg etter at min ikke fikk være med, og jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom det uten partner ved siden av seg (når man først er så grusomt uheldig og står i en slik situasjon).

Ingen tvil om at dere har gjort et godt valg, du er en god mamma Håper dere unner dere litt selvpleie og trasketurer, kakao i hånden og gode samtaler den kommende tiden

 

[Totlaaa]

Lille engelen vår - 21.04.21

 

[Kitty]

Mange klemmer! Godt at du slapp å gå gjennom dette alene.

 

[Chawa]

Tenker på dere. Glad for at mannen din fikk komme og at dere fikk tatt farvel med lille jenta deres. Sender en klem.

 

[Lilletrillee]

I dag ble jeg kjørt til sykehuset av samboeren, og vi hadde ett tårevått farvel utfor sykehuset før han kjørte hjem igjen. Jeg gikk inn selv for å finne gynekologisk, som ikke er bare bare på SUS. Men fant fram til avdelingen og følte meg oversett av nesten alle de hvit bekledde damene. Heldigvis var det ei som tok meg i mot og gjorde klart rommet mitt. Når klokken nærmet seg 9 så fikk jeg 2 paralgin forte og en voltaren, før jeg skulle på toalettet og sette inn 4 stk Cytotec for å starte aborten. Etter jeg hadde lagt meg i sengen igjen spurte jeg fint om det fans en mulighet for at samboeren min kunne komme, og det skulle hun sjekke opp i, og 5 min senere kom hun inn og sa at han selvfølgelig skulle få komme. Ca en time etter de første pillene ble jeg ganske uvel, men det hadde nok mye å si med at jeg ikke hadde spist noe særlig, så fikk noen kjeks, yoghurt og juice som jeg kunne få i meg, og så lå jeg å ventet på at samboeren skulle komme. Han kom ca halv 11 og da slappet jeg av og var ikke så uvel lengre. Hadde noen evigvarende kynnere og litt mensmurring - men ikke noe særlig.

Rundt klokken 12 fikk jeg neste dose med cytotec som da skulle legges under tungen (kunne svelges) og når jeg var på toalettet i 12.30 tiden så var det ikke noe tegn til blod. Da anbefalte hun at vi skulle ta oss en tur i trapper og evt gå en tur til hovedinngangen for å se om det ville gi en fortgang i prossessen. Jeg fikk en tablett med oxynorm før vi gikk, for da kjente jeg mer murringer og gjenkjente de vonde riene fra første fødsel som setter seg som noen skudd i korsryggen. Vi gikk en tur til hovedinngangen og på vei tilbake kjente jeg at riene økte mer og ble mer intense, så vi prøvde å komme oss tilbake til rommet/toalettet. Siste trappene opp til 4etasje så følte jeg at jeg tissa på meg og fikk akutt lyst å sette meg på do, så det var bare å komme seg til toalettet og få bekkenet på plass før jeg satte meg og VIPPS - der var hun ute! Jeg fikk sjokk, hylgråt og ringte på klokka og sykepleieren kom inn (samboeren var på rommet - ikke med oss på toalettet). Da så jeg lille babyen ligge i bekkenet - det var vannet som var gått og ut kom hun. Riene stoppet helt opp, jeg følte meg som vanlig igjen og sykepleieren spurte om jeg ønsket at lille skulle være oppi ett lite klede for at vi skulle se mer av hun, og det ville jeg. Så gikk vi inn på rommet for å vente på at morkaken skulle komme ut. Samboer var veldig skeptisk til å se lille, men etter litt ville han det likevel, og jeg tror det gjorde at han fikk en skikkelig reaksjon, for da ble alt så virkelig.

Jeg endte opp med å få sjelefred av å se lille. Litt fordi vi klart og tydelig kunne se noen av avvikende som de fant på UL, og også fordi jeg da hadde tatt det riktige valget for både henne og oss.

ca en time etter hun kom ut, så begynte riene å bygge seg opp igjen og jeg gikk på do og fødte ut morkaken. Ganske sykt at den allerede var så stor (rommet 300ml) og den kom ut med ett lite press. Etterpå har det kommet ut endel blod, men det er jo normalt. Var hos en lege i ca 14.30 tiden for å sjekke om alt var kommet ut, men det var litt rester igjen - men de mente det ville komme ut med en siste runde cytotec - så fikk det samt noe mer smertestillende rundt 3 tiden. Etterrier tok seg kraftig opp og har vært vondt siden. Rundt 4 tiden valgte vi å reise hjem, og nå ligger jeg på sofaen med varmepute i ryggen og teller ned til jeg kan få i meg litt mer smertestillende.

sånn alt i alt en vond men fin opplevelse utifra omstendighetene. Veldig glad for at det gikk så fort når det først startet!

Vi har fått satt opp en ettersamtale med fødepoliklinikken i juni - da håper vi det også fremligger svar på fostervannsprøven og obduksjon av lille.

Godt å høre du fikk ha med deg mannen din var selv inne på sus forrige mnd etter det ble oppdaget MA på vekstkontroll. Er så utrolig glad for jeg fikk ha med min mann på dette og veldig glad for vi fekk ta farvel me jenta våres også. Håper det går så greit det kan under omstendighetene. Ta vare på hverandre og deg selv. Stor klem

 

[Iva82]

Stor klem fra meg! Sitter med lille gutt på snart 20 månader som kom etter en senabort pga trisomi 21. Sitter og gråter. Ta vare på hverandre

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Tenker så mye på dere

 

[Totlaaa]

Tenker så mye på dere

Takk

Savner å være gravid, savner å ha henne i magen min. Har lite og ingen energi, føler meg tom, og føler på en måte at jeg ble snytt av kroppen min. Får heldigvis oppfølgning av sykehuset neste gang jeg blir gravid - men for noen skremmende måneder det kommer til å bli. Ble rådet av legen å vente til sommer/etter sommer før vi prøver igjen - mest på grunn av det psykiske rundt det, sånn at man er klar både fysisk og psykisk. Det eneste jeg egentlig ønsker er å bli gravid igjen så fort som mulig selv om det skremmer livskiten utav meg..
og så savner jeg oktober 2021

 

[Kitty]

Mange klemmer! Håper virkelig at neste spire sitter til mål! Prøv igjen når dere er klare, kanskje er du mentalt klar før legen mener det?

 

[Totlaaa]

Mange klemmer! Håper virkelig at neste spire sitter til mål! Prøv igjen når dere er klare, kanskje er du mentalt klar før legen mener det?

Jeg tenker at jeg ønsker ikke å vente til over sommeren for å prøve, men kanskje ingen dum ide å ha mensen i hvertfall 2 eller 3 runder, bare for å stabilisere kropp og sjel i mellomtiden. Kan være vi føler oss klar før også

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Takk

Savner å være gravid, savner å ha henne i magen min. Har lite og ingen energi, føler meg tom, og føler på en måte at jeg ble snytt av kroppen min. Får heldigvis oppfølgning av sykehuset neste gang jeg blir gravid - men for noen skremmende måneder det kommer til å bli. Ble rådet av legen å vente til sommer/etter sommer før vi prøver igjen - mest på grunn av det psykiske rundt det, sånn at man er klar både fysisk og psykisk. Det eneste jeg egentlig ønsker er å bli gravid igjen så fort som mulig selv om det skremmer livskiten utav meg..
og så savner jeg oktober 2021

Det må være så ufattelig tøft i denne tiden etterpå også Føler sånn med deg og dere Tenker ikke personlig at det er nødvendig å vente så lenge før dere starter opp prøvingen igjen, om dere selv har lyst selvsagt? Forstår godt tanken på å bli gravid igjen er skremmende, men det er svært sjeldent man blir gravid med et sykt barn igjen, men ja, hele prosessen rundt en ny graviditet blir nok skremmende på et vis, men også fint og godt?

 

[Totlaaa]

Det må være så ufattelig tøft i denne tiden etterpå også Føler sånn med deg og dere Tenker ikke personlig at det er nødvendig å vente så lenge før dere starter opp prøvingen igjen, om dere selv har lyst selvsagt? Forstår godt tanken på å bli gravid igjen er skremmende, men det er svært sjeldent man blir gravid med et sykt barn igjen, men ja, hele prosessen rundt en ny graviditet blir nok skremmende på et vis, men også fint og godt?

Jeg/vi er nok ikke klar før ett par sykluser, så kan det kanskje være gøy å «planlegge» ett vår eller tidlig sommerbarn denne gangen vi får se, plutselig blir vi gravid mens vi venter på å bli klare også.

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Jeg/vi er nok ikke klar før ett par sykluser, så kan det kanskje være gøy å «planlegge» ett vår eller tidlig sommerbarn denne gangen vi får se, plutselig blir vi gravid mens vi venter på å bli klare også.

Er veldig individuelt for når man ønsker å prøve igjen, så dette er noe dere må føle på når blir rett for dere Ønsker dere masse lykke til og måtte du få et fint svangerskap neste gang