Selvskading, depresjon og lei

[Fortviletmamma]

Jeg har slitt med selvskading i mange år, men aldri skadet meg som gravid eller som mor. Men depresjonene kommer av og til tilbake selv om jeg er forelder (tror ikke depresjonene tar hensyn til foreldrerollen hehe..) og innimellom rusher tankene om selvskading tilbake.
Det er så vondt å
føle at alt kan vakle når som helst.
Ett kutt, så er det gjort. Da vil det bli så vanskelig å ikke havne der jeg var før. Jeg er så redd for å bli dratt inn i det igjen. Tror egentlig ikke at det kommer til å skje, for jeg er veldig bevisst.
Men det verste er at jeg har en bakgrunn med mye traumer fra incest og vold som barn. Depresjonene stammer derfra. Så klart selvskadingen også.
Og jeg skulle så inderlig ønske at det kom til å gå vekk en dag.
Men ikke noen medisiner kan ta vekk det som har skjedd. Og jeg må bare...leve med det. Noe jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal klare.
I perioder går det fint. Helt til PTSD og depresjon snører seg rundt halsen igjen. Som nå.
Da virker alt bare svart. Jeg vil bare grine, men får det ikke ut.

Terapi er ikke et alternativ nå en gang. Jeg driver å søker uføretrygd nå fordi terapauten min mener det et etisk uforsvarlig å ha meg i terapi fordi det bare ripper opp i ting. Da klarer jeg ikke være mamma i såfall. Og det må være mitt største mareritt å ikke klare det.
Ungen min er mitt ALT og jeg gjør alt for barnet mitt. Jeg synes også at jeg faktisk er en god mor. Er bare følelsene mine som ødelegger meg innenfra. Spiser meg opp sakte (eller akkurat nå; fort) og ødelegger absolutt all glede.

Jeg fatter ikke hvordan andre med overgrepsbakgrunn klarer å "fikse" livet? Jeg har aldri vært "jevn", jeg har alltid vært helt jojo i følelsene. Nå MÅ jeg være jevn. Noe jeg er foran barnet mitt. Klart at det merkes om jeg er mindre sprudlende en dag. Da virker jeg sliten når jeg egentlig er deprimert. Men jeg tar meg sammen.
Bare skjønner ikke hvordan andre med tøffe bakgrunner faktisk får det fint? på ordentlig.
Noen her inne som har hatt det tøft lenge men som det går fint med nå?
Jeg VET at det er mange her inne som har slitt eller sliter med sitt. Statistikken sier at utrolig mange gjør det selv om ikke alle snakker om det.
Kan noen være så snille å fortelle meg at det er måter å få det fint på igjen -ikke bare på overflaten?

 

[Sylvanas]

Jeg har ikke den tøffe bakgrunnen. Det var ting i barndommen som ikke skulle ha skjedd, men jeg synes ikke at det burde gjøre at jeg er der jeg er. Men det betyr lite hvordan du kom deg dit du er, det som betyr noe er hvordan du skal komme deg på rett vei.

Dårlige perioder kommer, jeg har ikke funnet noe som forhindrer det. Men det jeg også vet er st de går over. Må bare holde ut mens det står på. Det blir alltid bedre igjen. Kanskje bare for en kort stund, kanskje for en lang periode. Må bare bite tennene sammen og minne meg selv på at det går over, det blir bedre. Men jeg skulle gjerne funnet ut hvordan jeg kan forhindre det. Psykologen min mener at samtaleterapi ikke er rette veien lenger, for selv om jeg synes at det er veldig godt å få prate, så har det ikke effekt på sikt. Jeg bruker ingen medisiner lenger. Ble overlatt til meg selv, legen bare fortsatte og skrive ut resepter uten å spørre hvordan det gikk, mens jeg raste opp i vekt. Samtidig fikk jeg avslag på søknad om å gjennoppta psykologhjelpen. Jeg følte at medisinene ikke hjalp lenger.

Det blir spennende å se om psykologen vil anbefale nye medisiner. Jeg har angst også, og fungerer ikke i jobb. Fungerer som mamma, men ikke i jobb.

Jeg tror ikke det finnes en mirakelkur.
Men prøv å minne deg selv på alt det gode du har i livet ditt. Alt som går riktig vei. Alt du vil gjøre og være for barnet ditt. Alt du vil være for deg selv. Jeg tror det er mulig å lyve til en tror det selv, så gjør det. Fortell deg selv at du er flott, en god mamma, si at du har det bra. Dette blir en fin dag. Fortell det du vil skal være sant, og si det høyt til deg selv i speilet.

Jeg har ikke svarene, bare forslag. Jeg skulle ønske det var enkle svar på slike ting. Du kommer deg ikke unna det du har opplevd, men du kan prøve å snu det negative til noe positivt. Du har livserfaring, hvorfor ikke bruke den? Bli en del av et team som hjelper andre, som sliter med det samme. Du kan gjøre en forskjell. Og husk, du er verdifull selv når du har dårligere dager.

Jeg vet ikke hvordan du skal komme deg ut av selvskadingen. Jeg sluttet av meg selv, da det sluttet å funke. Men da ble maten min gode venn, i tråd med økt matlyst og søtsug pga antidepressiva.
Men jeg tenker på det enda, å skade meg. 10 år siden sist, og i det siste har det fristet veldig. Men hva skal det være godt for? Jeg hater å føle meg mindreverdig fordi jeg har arr. Nye sår vil ikke hjelpe meg. Så hvorfor frister det sånn?

Finn ut hvorfor du føler det du føler, altså hvilket behov det dekker. Og når du finner ut hvilket behov det er kan du finne alternative måter og få dekket behovet på.

Jeg håper du får det bedre.

 

[Fortviletmamma]

Takk for svar. Det hjalp veldig i går.

 

[Romle]

Jeg syns du høres ut som en fantastisk mamma og en veldig sterk person. Å slite med sånt... Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er. Å måtte kjempe med seg selv hele tiden... Holde seg selv på plass liksom.

Jeg syns det er vanskelig å gi råd når dette er så langt fra min virkelighet, men kan i alle fall dele tankene mine. For femten år siden studerte jeg bittelitt psykologi. En av de få tingene jeg husker er hvor mange forskjellige typer terapi som finnes der ute. Jeg skjønner at samtaleterapi ikke er noe for deg, men hva med slike ting som angstmestring og sånt? Ikke prate om fortiden, men lære tips og triks for å kunne håndtere visse følelser når de dukker opp? Eller andre metoder for stressmestring? Man skal virkelig ikke undervurdere virkningen av trening og riktig kosthold. Da mener jeg ikke at å trene og spise sunt ville løse problemet, men kanskje det kunne ta brodden av de vanskelige tankene noen ganger?

Mine forslag/tanker høres så alt for lettvinte ut, jeg vil ikke at du skal tenke at jeg tror det er enkelt.. Jeg mener bare at i din situasjon så finnes det forskjellige ting som kanskje kan hjelpe litt, og at det kan være det bittelille som skal til for at du begynner å gå i riktig retning.

Stå på, kjære deg! Du er tøff!

 

[WishMeLuck]

Hvis du vil sende meg en pm så kan vi prate litt?

 

[Frøbert2016<3]

dps har fantastiske ptsd-kurs du kan ta. det er tøft, og det er over 20 ganger, men det er så absolutt verdt det! Du får hjelpemidler itl å takle de vanskelige situasjonene, som gjør at du kommer deg fremover.

 

[Mam]

Huff... Æ vet kossn du har d! D e vældi tøft å være mamma når man har en sånn bakgrunn. Massr tanka å følelsa som plutselig kommer ut av intet. Å man har en liten som man skal ta vare på å være sterk for. Æ e av den typen som legg "lokk" på fæle ting. Dytte d så langt bak som d e mulig. Der kan d ligge ei go stund før æ kommer på d, eller at d plage mæ igjen... D e heller ikke bra i lengden, men d hjelpe mæ å fokusere på positive ting som sønnen min å samboern som e d viktigste i mitt liv. Merke absolutt at d blir værre når vi har den værste mørketida. Rart d der, men men...
Viss du vil kan du sende mæ en pm så vi kan prate litt
Ellers ønske æ dæ masse lykke til. Du e tøff å sterk, å æ e sikker på at du kommer dæ igjennom d hær åsså <3