Selvfølelsens knekk etter IVF, til tross for barn

[M-40327541]

17 dpo og ingen mens

100 kr på en graviditestest

Drømmer om en strek ..i dass igjen

Dette handler like mye om å få indre fred som å få barn, og ja, det er sikkert sykt, rart og spesielt

Tok en test i dag, og den var negativ. Har sjekket for blod i truss døgnet rundt siden 13 dpo fordi jeg alltid spotter dagene før mens. Nå, nå var jeg nesten sikker! Helt utrolig. Endelig min tur! Endelig kan jeg føle meg komplett og gi barnet mitt et søsken siden han er helt alene uten noe familie, langt fra røttene sine, tenkte jeg. Syklus var bare lenger enn normalt. 14 dager etter positiv test er standard. Skulle hatt mensen søndag. Lot meg lure.

Det er så mange følelser rundt dette. Har barn, men på grunn av ivf og for noen er jeg heldig og bør sikkert ikke klage. Jeg klarer allikevel aldri helt å legge fra meg håpet om at kroppen min en dag skal fungere. Nå er jeg over 40, men gir ikke opp. Det å aldri ha ført frem et barn på naturlig måte, har fratatt meg en slags følelse av å være et fullkomment menneske og kvinne. Det har gitt meg helseangst. Normalt sett må damer passe seg for å ikke bli gravide. Normalt sett er det mangel på prevensjon i verden og overbefolkning. Det snakkes om uhell, det verste og mest triggende begrepet jeg hører. Hvorfor fungerer ikke kroppen min? Jeg tror egentlig jeg ønsker meg en positiv strek mer enn et barn. Da hadde jeg klart å forsone meg med å ha ett barn, for da hadde det vært mitt valg, og ikke en påtvunget skjebne. I 20-årene brukte jeg prevensjon, men var jeg egentlig like infertil den gangen? Er det ikke meningen at mine gener skal videre i denne verden? Slike tanker sitter jeg med fra tid til annen

Vi har prøvd aktivt i over ett år etter at eldstemann kom til verden. Før det, forsøkte vi i hele 2 år før IVF ble eneste utvei. Alt jeg får høre er hvor utrolig fine prøvesvarene er. Vi har blastoer på frys, men det er et så stort nederlag å måtte bruke de selv om vi er heldigere enn mange. Det føles så bitter-søtt. Er det derfor jeg aldri har hatt noe stor sexlyst? Er dette forklaringen på hvorfor jeg ikke har barnetekke? Er dette forklaringen på min fødselsdepresjon? At jeg ikke er mødremateriale?

Jeg vil ha sistemann kun om det skjer naturlig, hvis ikke lar vi det være. Livet er bra slik det er, med unntak av kroppen og psyken min sin store lengsel etter å ha fungert på livets mest elimentære oppgave, å få barn. Sikkert egoistisk, sutrete også må jeg huske at det er mange som har det verre, og jada. Jeg vet det, men det er veldig mange som har det bedre også. Faktisk de fleste. Kanskje er det hele en forsvarsmekanisme fordi jeg ikke våger å ønske meg barn fordi alt så langt har vært så tøft, så da sier jeg til meg selv at jeg ønsker streken. Jeg klarer egentlig ikke fantasere om barn igjen, og da jeg gikk gravid kjøpte jeg ikke klær til barnet før rett før fødsel fordi jeg ikke turte å tro det skulle gå bra. Jeg gledet meg ikke, jeg distanserte meg emosjonelt for å ivareta meg selv

Så mange rundt meg får barn etter barn når de nærmer seg 40, og noen får etter 40. Jeg har ikke sett mer enn 1 positiv test i mitt liv, og det var i starten av 30-årene, og det endte i en spontanabort. Det gjør meg enda mer rådvill, og denne narrestreken fra dem gang da gjør at jeg aldri mister håpet.

I går så jeg for meg hva jeg skulle gjøre i permisjonen, og hva jeg skulle si til eldstemann. Hva skulle leder si og hvordan jeg skulle legge det frem. Jeg tenkte min far skulle bli sjeleglad.I dag skulle testen være positiv, og min mann skulle få en overraskelse, for syklusen min er stabil, og mensen klokker inn 14 dpo hver eneste gang

For jeg hadde positiv el. test på dag 10, noe som betyr at lutefasen min har vart i 17 dager nå, men helt ærlig, tror jeg heller eggløsning skjedde senere fordi kroppen jobber hardt med å slippe egget på grunn av alderen min, om det i det hele tatt slapp noe egg.

Regelmessig syklus

Fine prøver

Flott amh, FSH, d-vitamin osv.

Fine spermprøver

Høy befruktningsgrad og overlevelsesgrad på IVF

Føler svaret er mulig å finne, men at Helsevesenet naturligvis ikke bruker store ressurser på å finne ut av det. Så sitter jeg med søken etter svar alene, år etter år. Jeg har til og med lurt på om jeg kommer til å dø ung siden kroppen gjør alt for å ikke gi meg barn. Har jo alltid hørt at fertilitet er et sunnhetstegn. Har lest meg opp på hormoner og forstår at ubalanse ikke er bra og medfører økt risiko for diverse sykdom. Kanskje er det dette eller kanskje er kroppen min traumatisert og forsvarer seg på et underlig vis. Jeg lurer også på om det står skrevet i pannen min at jeg ikke er fertil siden jeg ikke har vært av de populære jentene.

Gynekologen sender meg ut like full av spørsmål som svar, hver gang. Føler han gir de svarene jeg ønsker meg for å stenge døren fortest mulig bak meg. J

Da mannen og jeg forsøkte første gang, var jeg sunn, sterk og relativt godt trent.Aldri vært overvektig. Det klaffet på første forsøk, og det er første og siste gang jeg får se en strek. I dag ga jeg opp.

Hvordan elske seg selv? Hvordan føle seg fullkomment?

Andre teorier er at flere av oss som tyr til IVF er mer sårbare for depresjon i etterkant. Jeg stolte ikke på kroppen min i etterkant. Jeg hadde ikke forberedt meg og trodde babyen skulle dø bare jeg snudde meg.

Jeg har en dårlig dag! Jeg fungerer i hverdagen, og gleder meg masse over mitt nydelige barn, men for en belastning uforklarlige infertiltet er.

 

[FruHåpefull82]

Dette innlegget traff meg dypt i hjerterota

Har mange av de samme tankene, samme fortvilelse, frustrasjon, samme følelse av oppgitthet over egen kropp, over ikke å føle at kroppen fungerer.

Forskjellen er at jeg har blitt gravid, mange ganger. Men ni ganger har jeg mistet innen 12 fullgåtte uker. Nå har jeg blitt 43. Vi har ei nydelig datter på 3 år. Vi er heldige.

Samtidig finner de ikke årsaken til at vi har mistet så mange. Siste gang fikk vi analyse av fosteret, og da var det kromosom-feil som var årsaken. Vi vet ikke med de andre 8 gangene. Jeg vet ikke hvorfor ikke kroppen min klarer å holde på en graviditet, eller hvorfor vi fikk det til med det ene barnet. Å ikke vite ... Og så bare føle seg ufullstendig, feil, uegnet, håpløs, at jeg ikke fungerer. Å mislykkes. Det har knust meg så mye, alle de gangene kroppen ikke har fungert.

Nå er vi uendelig glade for det ene barnet, og hun er nok, jeg begynner å kjenne meg ferdig. Utslitt. Mange år i dette.
Har ingen andre issues enn alder. IVF får vi ikke dekket nå, og jeg orker ikke å kjempe mer. Får vi et barn til blir vi veldig takknemlige, går det ikke, er det også greit. Nå er vi der.

Jeg håper du kommer deg dit at du føler deg hel igjen, og at du elsker deg selv for det barnet dere har, for kroppen din kan bære fram et barn, det har den gjort

 

[M-40327541]

Og enda litt klaging siden jeg er så godt i gang. Jeg føler meg fengslet i jobbsituasjonen, og hadde faktisk sett for meg en gyldig pause. I går var jeg kvalm og hadde sure oppstøt. Tenkte faktisk det var klare symptomer på graviditet. Fortsetter det slik, tenkte jeg, og dette bare øker første trimester, skal jeg for en gang skyld be om sykemelding. Jeg skal gjøre ting annerledes denne gangen, tenkte jeg. Denne gangen skal jeg sette meg selv og familien først. Sist la jeg meg på en seng på jobb og kjørte meg i senk før fødsel. Denne gangen skal bli bra. Å være med gravide venner som utsettes for «uhell» i en alder sv 40 med 4 barn hjemme, ellers takk. Ikke i dag.
Så utrolig skuffet

 

[M-40327541]

Dette innlegget traff meg dypt i hjerterota

Har mange av de samme tankene, samme fortvilelse, frustrasjon, samme følelse av oppgitthet over egen kropp, over ikke å føle at kroppen fungerer.

Forskjellen er at jeg har blitt gravid, mange ganger. Men ni ganger har jeg mistet innen 12 fullgåtte uker. Nå har jeg blitt 43. Vi har ei nydelig datter på 3 år. Vi er heldige.

Samtidig finner de ikke årsaken til at vi har mistet så mange. Siste gang fikk vi analyse av fosteret, og da var det kromosom-feil som var årsaken. Vi vet ikke med de andre 8 gangene. Jeg vet ikke hvorfor ikke kroppen min klarer å holde på en graviditet, eller hvorfor vi fikk det til med det ene barnet. Å ikke vite ... Og så bare føle seg ufullstendig, feil, uegnet, håpløs, at jeg ikke fungerer. Å mislykkes. Det har knust meg så mye, alle de gangene kroppen ikke har fungert.

Nå er vi uendelig glade for det ene barnet, og hun er nok, jeg begynner å kjenne meg ferdig. Utslitt. Mange år i dette.
Har ingen andre issues enn alder. IVF får vi ikke dekket nå, og jeg orker ikke å kjempe mer. Får vi et barn til blir vi veldig takknemlige, går det ikke, er det også greit. Nå er vi der.

Jeg håper du kommer deg dit at du føler deg hel igjen, og at du elsker deg selv for det barnet dere har, for kroppen din kan bære fram et barn, det har den gjort

Takk for at du deler! Veldig trist å høre om hva du har gjennomgått. Min eneste spontanabort var tøff nok.
En annen ting som føles vanvittig ensomt er at mannen min ikke bryr seg. Han grubler ikke. Han er ok med å være ferdig med barn. Han forstår jo ikke at jeg folder hender og håper på klaff hver måned. Han viser ikke snev av skam eller skuffelse over egen kropp. Det er bare jeg slm føler meg dårligere enn naboen og alle andre mødre jeg må møte ved henting eller bringing i barnehagen. Jeg må innrømme at jeg har god oversikt over hvem som kun har ett barn, og jeg håper det forblir slik for mitt barns del, så slipper han å lengte så mye etter å ha søsken

Å ikke vite, det er nok det verste. De med pcos eller endometriose, de vet. De med dårlig amh, de vet. Men i våre tilfeller, har kroppen lurt oss litt. Den har vist at den får til, men også vist at det er noe veldig galt. Jeg vet nesten ikke hva som er verst. Det blir litt som å ikke få closure etter et brudd. Man sitter bare igjen som et spørsmålstegn og grubler i lang tid. Man kommer seg ikke videre.

Jeg føler at kroppen min tok skade av spontanaborten på en eller annen kronisk måte. Det er jo rart at det gikk på første forsøk, men aldri igjen etter årevis med prøving

Ditt tilfelle er også veldig merkelig siden det gikk den ene gangen, men aldri igjen. Selv med mange dårlige egg, skulle man jo tro det skulle gå igjen bare man prøver lenge nok.

 

[FruHåpefull82]

Takk for at du deler! Veldig trist å høre om hva du har gjennomgått. Min eneste spontanabort var tøff nok.
En annen ting som føles vanvittig ensomt er at mannen min ikke bryr seg. Han grubler ikke. Han er ok med å være ferdig med barn. Han forstår jo ikke at jeg folder hender og håper på klaff hver måned. Han viser ikke snev av skam eller skuffelse over egen kropp. Det er bare jeg slm føler meg dårligere enn naboen og alle andre mødre jeg må møte ved henting eller bringing i barnehagen. Jeg må innrømme at jeg har god oversikt over hvem som kun har ett barn, og jeg håper det forblir slik for mitt barns del, så slipper han å lengte så mye etter å ha søsken

Å ikke vite, det er nok det verste. De med pcos eller endometriose, de vet. De med dårlig amh, de vet. Men i våre tilfeller, har kroppen lurt oss litt. Den har vist at den får til, men også vist at det er noe veldig galt. Jeg vet nesten ikke hva som er verst. Det blir litt som å ikke få closure etter et brudd. Man sitter bare igjen som et spørsmålstegn og grubler i lang tid. Man kommer seg ikke videre.

Jeg føler at kroppen min tok skade av spontanaborten på en eller annen kronisk måte. Det er jo rart at det gikk på første forsøk, men aldri igjen etter årevis med prøving

Ditt tilfelle er også veldig merkelig siden det gikk den ene gangen, men aldri igjen. Selv med mange dårlige egg, skulle man jo tro det skulle gå igjen bare man prøver lenge nok.

Det kan jeg også kjenne igjen, jeg tror ikke menn generelt helt forstår hva det å mislykkes/ikke få til det vi vil gjør med oss. Selv har jeg lagt på meg 10 kilo i denne prosessen mellom første barn og forsøket på andre barn. Jeg tror jeg hadde en lett fødselsdepresjon, eller den kom senere, en slags tåkeverden samtidig som gleden over regnbuebabyen var der, og så nye skuffelser da vi mistet igjen og igjen etterpå også. 2 tidlig og 2 etter uke 10 (siste ved 10 uker fordi det gikk rett til operasjon og analyse). Mannen her sier han håper på at vi lykkes, men jeg tror ikke det er noe han går og tenker så mye på. Men at det skjer hvis det skjer ... Og jeg begynner å nærme meg det punktet også fordi jeg er så sliten av alt sammen.

Jeg har tenkt så mye på dette med søsken, og det er grunnen også til at vi fortsetter litt til. Men spesialisten jeg har gått til og som ga meg utredning i en alder av 42 år, sa at det var mange som hadde det fint som enebarn, og det var han selv også, og hadde aldri savnet søsken. Hva vårt barn vil føle, vet jeg jo ikke, men det er en liten trøst i at ikke alle barn vil savne det.

Så enig angående det ikke å vite. Her vet jeg bare at verdiene mine er som forventet for en 43-åring, men de har vært helt fine før og alt er fint tatt i betraktning alderen. Hadde en litt hjerteformet livmor som har blitt sjekket nøye og de har konkludert med at det ikke har betydning. Jeg har også et arr etter KS nå, men at det heller ikke skal ha betydning (blitt gravid 4 ganger jo etter dette). Har tenkt på sånne mer "usynlige" årsaker, som de som forteller om bakteriell vaginose som ikke har blitt oppdaget, men som antibiotika har hjulpet med, men jeg har ingen tegn på noe galt, ingen symptomer, og det er det som er problemet. At vi ikke finner noe galt. Er utredet for alt, blodet, genetikk, biopsi ... U name it.
For ETT egg må jo være bra selv etter 40??!! Å bli vist til alle som lykkes når de er 44-45 hjelper ikke meg. Jeg føler meg så doomed, og at det aldri kommer til å gå igjen uansett at det er liksom ikke noe håp igjen.

Tror vi aller mest ønsker en slags closure, fred – en ende på det. Jeg vil aller mest at det bare skal være over, å bli ferdig med det.

Etter datter ble jeg gravid på første forsøk, da var datteren vår 8 måneder. Jeg tenkte at det kom til å bli tøft, men var så lettet over at det hadde gått og at alt virket som det skulle. Vi reiste på ferie og jeg var kjempekvalm og jeg hadde en god magefølelse. Men på ultralyd var det ikke liv. Mistet 11+4. Utviklinga hadde stoppet rundt 6 uker. Er der det oftest går galt. Jeg tror ikke hjertet begynner å slå. Hvorfor? Den gangen tok jeg det greit, men har slitt med senvirkninger og gått til psykolog for å bearbeide det litt.