Føler innimellom jeg som mamma har gjort noen feil på veien i oppveksten til mitt barn. Hvor har jeg feilet tenker jeg innimellom. Føler jeg alltid har vært til stedet,oppmuntret og trøstet opp igjennom årene. Men likevel har jeg et veldig sårt barn, som ikke takler å tape eller å ikke få til øvelser i idrett eksempelvis.
Har en datter som driver med mye idrett, lagspill. Når hun ikke får til det hun ønsker blir hun så sur, til at det ender med tårer. Hun Føler at hun må få til alt i idrett. Gjør hun ikke det raser verden. Prøver å trøste og har alltid fortalt at det viktigste er at hun har det gøy og gjør så godt hun kan. Ikke minst driver med noe hun selv ønsker. Vi er ikke foreldre som er toppidrettsutøvere heller. Så forstår ikke helt hvorfor hun reagerer så sterkt.
Er et godt likt barn,mange venner på flere arenaer, gjør det godt på skolen, flink i idrett.. Men likevel så tøft å ikke kunne være best eller å ikke få til ting.
Hvordan er den beste måten å takle en situasjon med et barn i 11-12 års alder som ikke føler at de presterer godt nok? Hva er de rette ordene, hvordan kan man endre dette tankemønstret til noe positivt?
Har en datter som driver med mye idrett, lagspill. Når hun ikke får til det hun ønsker blir hun så sur, til at det ender med tårer. Hun Føler at hun må få til alt i idrett. Gjør hun ikke det raser verden. Prøver å trøste og har alltid fortalt at det viktigste er at hun har det gøy og gjør så godt hun kan. Ikke minst driver med noe hun selv ønsker. Vi er ikke foreldre som er toppidrettsutøvere heller. Så forstår ikke helt hvorfor hun reagerer så sterkt.
Er et godt likt barn,mange venner på flere arenaer, gjør det godt på skolen, flink i idrett.. Men likevel så tøft å ikke kunne være best eller å ikke få til ting.
Hvordan er den beste måten å takle en situasjon med et barn i 11-12 års alder som ikke føler at de presterer godt nok? Hva er de rette ordene, hvordan kan man endre dette tankemønstret til noe positivt?