Hei
Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep gjennom mange år av barndommen. Traumene har preget store deler av livet, men de siste årene har det ikke tatt noen betydelig plass og jeg er godt fornøyd med livet. Jeg har en flott og trygg mann, livet er "på stell" og nå venter vi vårt første barn - hurra!
Likevel... Jeg følte det gikk så fint i starten, men innser nå at det kanskje var kvalmen og den endeløse trettheten som gjorde at alt gikk så "fint". Nå føler jeg meg invadert og føler at alt er ute av kontroll. Tanken på å skulle bli mamma gjør meg glad, men tanken på at det vokser et menneske inne i meg gjør med utilpass. Jeg liker ikke at kroppen bare "tar over" og kjører sitt eget løp. Enkelte ganger kan jeg kjenne tilløp til panikk og deseprasjon etter å få barnet ut. Det er en irrasjonell tanke og til syvende og sist ønsker jeg jo bare at alt skal forløpe normalt, jeg bare føler det så ubehagelig. Følelsen av at kroppen er invadert og utenfor min kontroll trigger følelsen av det samme fra jeg var barn. Jeg forsøker å fortelle meg selv at den invaderingen av kroppen som skjer nå, er en ganske annen enn den invaderingen som fant sted for mange år siden, og at det som invaderer meg nå først og fremst er min egen historie, ikke barnet vårt. Jeg forstår det med hodet, men deler av meg skriker i frykt og protest. Hvordan i all verden skal man forholde seg til slikt?
Dagene snegler seg avgårde, mens jeg føler at de negative følelsene kveler meg mer og mer for hver dag. Og det er leeeenge igjen
Jeg har en "grei nok" fastlege, men ikke noe å snakke med, han er travel og gjør ikke mer enn han må. Det har vært godt nok for meg, jeg har ikke hatt behov for noe særlig legehjelp tidligere, men nå kjennes behovet for en samtalepartner prekært. Jeg har ringt på helsestasjon for å få time hos jordmor, men timene med jordmor skulle ikke komme i tillegg til legekonsultasjonene, og ettersom jeg nettopp har hatt time hos fastlege og neste kontroll er ved UL på sykehuset, ble jeg ikke satt opp hos jordmor før om to måneder. Jeg vil jo helst ha time i morgen... eller aller helst i går
Hva gjør man med sånt?? Huff, så lei av at historien min skal innhente meg nok en gang!
Jeg er også henvist til jordmor ved det sykehuset hvor jeg skal føde og håper jeg kan ha nytte av noen samtaler med henne. Forstod det var kjent problematikk som de tok på alvor. Tusen takk for gode tips!