Jeg gråt ikke, men jeg blir ennå mer sikker på dette:
Da vi giftet oss hadde jeg og presten DEN diskusjonen. For jeg nektet han å si "til døden skiller dere ad".... Og det står jeg ved. Ingen kan VITE hva som skjer i fremtiden!
Hvis jeg eller mannen (Gud forby) ender opp med en massiv hjerneskade, så er jeg veldig usikker på om det blir rett å skal være forpliktet til å leve sammen. Jeg ønsker da at mannen min lever videre på en annen måte og blir lykkelig sammen med noen andre. Ekstremt sjelden "holder man ut" og det skjønner jeg...
Kanskje det er fordi jeg jobber med unge mennesker med hjerneskade, og har sett hvordan partneren sliter...... Og JEG syns det er veldig forståelig når partneren da ikke klarer mer...
Hihi, sterke meninger om dette, får bare håpe at det aldri blir en problemstilling[:)]